Skolen og dualismens villfarelse

Parallelt med den vitenskaplige og industrielle revolusjonen ble en dualistisk ontologisk grunnforestilling etablert – representert ved René Descartes (1596-1650). Vårt rasjonelle jeg står ifølge en slik tenkning utenfor verden og kan gjøre naturen, andre mennesker, ja selv sin egen kropp til objekter for sin iakttakelse. Kropp og sinn skilte lag og kroppen ble kun et hylster som bar rundt på det åndelige rasjonelle mennesket. På to grunnleggende måter forutsatte effektiv industriproduksjon en dualistisk forståelse av mennesket:

·         Ved at en kunne skille mellom kroppsarbeid og intellektuelt arbeid. Kroppsarbeid kunne utføres mekanisk uten refleksjon eller kognitive prosesser. Intellektuelt arbeid krevde på sin side ingen deltagelse i kroppslige aktiviteter.

·         Ved at en kunne dele opp en arbeidsprosess i mange enkle enheter, slik at arbeideren slapp å overskue helheten eller forstå meningen i det han bidro til, men kun mekanisk forholde seg til sin bit av samlebåndet(Levin, 1985a).

På den andre siden medførte en slik ontologisk forestilling at skillet mellom arbeid og fritid ble opplevd som et skille mellom ulyst og glede. Arbeidet ble ikke forbundet med estetisk opplevelse, meningsdanning eller personlig tilfredsstillelse. Disse behovene skulle dekkes av fritidsaktiviteter. Dessuten ble kroppslige krenkelser og uverdige arbeidsforhold som arbeidet i større grad innebar, mulig å tåle, fordi en så å si bare tok sin kropp med på arbeid, mens sjelen ikke ble berørt. Denne fremmedgjøringen som er en uunngåelig konsekvens av en globalisert industriproduksjon, er altså avhengig av en forståelse av tilværelsen som dualistisk.   Marx beskrev det som at:

”…arbeidet er noe utenfor arbeideren, dvs. ikke tilhører hans vesen, at han derfor ikke bekrefter seg i sitt arbeid men fornekter seg [….]Arbeideren føler seg derfor som seg selv utenfor arbeidet, og føler seg utenfor seg selv under arbeidet”.

I skolen har dualismen gi seg utslag i fagdifferensieringens tvangstrøye, hvor en anser teoretiske, kunstneriske og praktiske fag som ulike verdener uten tilknytningspunkter, og hvor armer og bein kun aktiviseres i kroppsøvingsfaget. Hendenes dyktighet tilhører håndverksfagene og teorifagene gjør kun krav på hodet. Da er derimot kroppen en forstyrrende faktor med sin uro og trang til bevegelse. I barnehagen vil trangen til å sette barna på stoler i en ring og føre en strukturert samtale hvor kroppens bevegelsestrang holdes tilbake, være et utslag av den samme tenkningen.

En integrert tilnærming til hele mennesket i skole og barnehage, vil være avhengig at en bryter med dualismen og synet om at kropp og bevissthet lar seg betrakte og behandle løsrevet fra hverandre. Dette kravet har stått sentralt i flere reformpedagogiske retninger, Ikke minst hos John Dewey, men også for Rudolf Steiner var antidualisme en viktig fanesak. Mer om dette senere.