Den utdanningskritiske romanen Jonas av Jens
Bjørneboe settes i disse dager opp på Kilden. Ensemblet lover et moderne,
gripende drama hvor nye ungdommelige virkemidler tas i bruk for å formidle
Bjørneboes 65 år gamle roman i en ny tid. Honningbarna deltar og bringer
pønkens støyende opprør inn i historien.
Bjørneboe skrev boka mens han var lærer ved Steinerskolen i
Oslo, og det er åpenbart at skolen hvor Jonas til slutt finner trygghet,
annerkjennelse og vekstmuligheter har Steinerskolen som forbilde.
Jonas er nemlig mer enn en kritikk av et de-humaniserende
skolesystem. Boka er også en varm og inderlig visjon om at en alternativ skole
er mulig.
Utdanningskritikken i Jonas kan lett avfeies som karikert og
ekstrem. Allikevel bidro den med å sette agendaen for diskusjonen om
skolesystemet i 1955. Men hvor aktuell er Bjørneboes utdanningskritikk i vår
tid?
Bjørneboe lar Jonas lide under hodeløs tro på intelligenstesting,
tvangsmessig introduksjon av samnorsk og trusselen om spesialskole. Ingenting
av dette er direkte relevante utfordringer for dagens elever. Men
bakgrunnsmekanismene er kan hende ikke så ulike.
Litt spissformulert handler det om troen på at en teknisk
rasjonalitet kan styre utdanning. Læringsprosesser skal kunne styres etter en naturvitenskaplig
logikk. Ved å måle kompetansenivå til elevene før en intervensjon, gjennomføre
en standardisert intervensjon og så måle kompetansenivået etterpå, kan en slå
fast hva som er den bevislig best mulige form for metode for å nå forhåndsdefinerte
læringsmål.
Opplæring blir derfor kartlagt, gjennomført og resultatmålt
på samme måte som i en produksjonsbedrift. Da må faren for feilproduksjon
minimaliseres, og ulike utdanningsteknologiske hjelpemidler innføres for å
finne normalitetsavvik og behandle disse så tidlig som mulig i
produksjonsprosessen.
På 1950-tallet ga denne tenkningen seg utslag i primitive
intelligenstester og spesialskoler for de som ikke nådde de forventede nivåene.
I vår tid gir det seg andre utslag. Det dukker opp stadig flere raffinerte
tester og kartleggingsverktøy som skal dokumentere barns utvikling og avdekke
normalitetsavvik både kognitivt, språklig, sosialt og kroppslig. Det finnes
etter hvert et rikelig utvalg såkalt evidensbaserte metode og
pedagogiske program som, dersom de brukes i henhold til manualene, kan sikre at
normalkurver følges og at eventuelle avvik fra disse kan korrigeres.
Bjørneboe skrev Jonas i en tid som på mange måter var
enklere å forstå enn vår. Norsk skole ble detaljstyrt av en sterk
sosialdemokratisk stat, og derfor var Bjørneboes fiendebilder livsfjerne
statsbyråkrater og hjerteløse embetsmenn, de såkalte salamanderne. Det
var statsapparatet som trakk livskraften ut av kulturen og språket ved å
introdusere samnorsken, og det var statsapparatet som utarmet elevenes
livskraft i et rigid teknisk utdanningsmaskineri.
I vår tid er ikke dette fiendebilde så lett å finne igjen.
Sosialdemokratiets sentrale styring er erstattet med et nyliberalt
styringsregime hvor hver enhet i kjeden tilsynelatende gis større frihet til å
velge metode og innhold selv.
Men det tekniske maskineriet består fordi det blir tilført
en ny dimensjon, en økonomisk kost-nytte-tenkning. Produksjonen, om det er av
helsetjenester i sykehusene eller læringsresultat i skolene, skal gjøres etter
prinsippet om høyest mulig avkastning til lavest mulig pris. Kostnadskrevende
omveier i en skolehverdag som ikke kan vise til bevislig god nok avkastning,
velges derfor bort til fordel for de mest effektive og best beviselige metodene
for å nå fra A til B til lavest mulig pris.
I tillegg vokser det frem et stort kommersielt marked for
undervisningsmetoder, test-verktøy og manuallignende program. Tilbydere av
utdanningsteknologi overbyr hverandre med løfter om effekt og evidens, og
konkurransementaliteten smitter over på skolene som sloss om å komme høyere på
de årlige rangeringene når resultatene fra de nasjonale prøvene blir
offentliggjort. I tråd med gode markedsliberale prinsipper, er en virksomhet
som har samme utbytte år etter år en mislykket virksomhet. Effektiviteten og
produktiviteten må hele tiden øke. Veksten må fortsette.
I dette spillet er det selvfølgelig noen som må tape, og til
syvende og sist er det nok Jonas som også i vår tid sitter igjen med svarteper.
Dette er alvorlige anklager mot skolen, slik det også var i
1955 da Jonas kom ut første gang, og bildet er naturligvis mye mer sammensatt
og mangfoldig enn Bjørneboe fremstilling i Jonas, og min fremstilling i denne
teksten. Men det er av og til nødvending med en karikatur for å få øye på farene
før de vokser seg for store.
Det er også et poeng å løfte frem visjonen om et alternativ.
Det kan være at Jonas i Kilden vil føre til høyere søkertall til Agders to
Steinerskoler, men i tillegg er det alltid håp i foreldres og læreres sterke
engasjement for en annen type skolepolitikk og et annet regime rundt utdanning enn
det som nå ser ut til å dominere. Det er bare å komme seg på teater!
(opprinnelig på trykk som kronikk i Fædrelandsvennen)
