Språkkartlegging og barns rett til privatliv

Språkkartlegging av barnehagebarn i stor skala både er en betydelig tidstyv og problematisk med tanke på hvor langt ned i alder vi skal tillate at barn utsettes for målstyring. Det er dessuten verd å legge merke til at rammeplanen for barnehagene er klar på dette området. Den slår fast at: «Barnehagen skal normalt ikke vurdere måloppnåelse hos enkeltbarn i forhold til gitte kriterier». Det er all mulig grunn til å problematisere hvordan dette praktiseres av flere barnehageeiere. Min bekymring er i tillegg måten denne kartleggingen foregår på.

De mest brukte kartleggingsverktøy i norske barnehager i dag er sjekkliste-verktøy som TRAS og «Alle med». Begge er basert på lister med spørsmål rettet inn mot forventet mestring i ulike aldre, og resultatet er visuelt synlig ved at hvert spørsmål er knyttet til et åpent felt i et sirkelformet skjema. Ved mestring fargelegges det tilhørende feltet, og det blir stående åpent dersom mestring ikke er til stede. Det samme skjemaet følger barnet gjennom barnehageårene, og i mange tilfeller oversendes det til skolen. TRAS og «Alle med» har samme struktur, men skiller seg fra hverandre ved at TRAS bare kartlegger ulike sider ved barnas språk, mens «Alle med» i tillegg kartlegger sosio-emosjonell fungering, motorikk, lek og fungering i hverdagsaktiviteter. 

Det er viktig å være klar over at disse verktøyene ikke bare blir brukt til screening av samtlige barn i en barnegruppe. De er i mange tilfeller brukt som et hjelpemiddel til å kartlegge barn som er særskilt utsatt eller som foreldre eller pedagoger har en bekymring i forhold til. Derfor forventes det i en del tilfeller at TRAS er fylt ut fra barnehagens side før PPT kan gå i gang med sine tiltak. Mange har altså god hjelp av TRAS selv om det ikke gjøres til standard prosedyre på alle barn i en barnehage.

Det som skiller TRAS og «Alle med» fra de språktestene vi kjenner fra 2- og 4-års-kontrollene på helsestasjonen, er at man ikke tar enkeltbarn ut av lek eller andre aktiviteter for å teste det i en-til-en situasjoner med særskilt standard-materiell. Kartleggingen foregår ved observasjoner av barnet i naturlige situasjoner gjennom barnehagedagen. Utviklerne av TRAS har poengtert at dette gir mye bedre grunnlag for å kartlegge barns reelle språkfungering fordi språket opptrer i kjente sosiale rammer og ikke i en kunstig test-situasjon.

Ikke desto mindre medfører slik sjekkliste-kartlegging i naturlige situasjoner andre problemer. Min bekymring i denne sammenheng er hensynet til barns privatliv.    

FNs barnekonvensjon slår fast i artikkel 16 at «Ingen barn skal utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv». Med tanke på at barn i vår tid ukentlig tilbringer 40 timer eller mer i institusjon fra de er ett år gamle, tilsier det at barnehagene har et stort ansvar når det gjelder å beskytte barns privatliv mot det som kalles «vilkårlig innblanding».

I rammeplanen for barnehagen står det at «Både barn og foreldre kan reagere dersom for mye av det som barn sier og gjør blir gjort til gjenstand for skriftlig observasjon og vurdering». Problemet er at barnas innsyn og mulighet for å reagere, er fraværende. TRAS og «Alle med» er basert på usynlig kartlegging. Det vil si at de som blir kartlagt aldri vet når de er i en situasjon som blir overvåket og dokumentert med tanke på registrering i et kartleggingsskjema. 

I alle andre sammenhenger hvor vi som borgere skal underlegges systematisk kartlegging, har vi mulighet til å samtykke eller la være. Hvem ville ikke reagert dersom du fikk vite at arbeidsgiveren din uten ditt samtykke eller vitende hadde kartlagt hva du sa og gjorde i ulike situasjoner på arbeidsplassen fra du kom til du gikk hjem. For oss er det naturlig å kreve at vi skal vite når og hvordan dette skjer, og vi skal ha mulighet til å motsette oss det. Barnekonvensjonen og rammeplanen slår fast at våre barn har de samme rettighetene.

Når et barn på 2-års-kontrollen nekter å åpne munnen når den ukjente helsesøsteren stiller spørsmål, er det barnets mulighet til aktivt å motsette seg språkkartlegging. Når det samme barnet i barnehagen kartlegges med TRAS, har det ikke lenger denne muligheten, fordi kartleggingen skjer usynlig for barnet.

Det krever stor klokskap og faglig teft fra barnehagepersonale når ulike hensyn skal vektes mot hverandre i arbeidet med barna. De skal sikres gode forutsetninger for utvikling og læring. De som strever og er ekstra sårbare skal fanges opp og få hjelp. Samtidig skal barn ha mulighet for privatlivets fred, selv innenfor institusjonens vegger.

Det er derfor fristende å minne om Edward Snowdens julehilsen: “A child born today will grow up with no conception of privacy at all. They’ll never know what it means to have a private moment to themselves – an unrecorded, unanalyzed thought”