mandag 6. januar 2014

Prioriter lek før lekse


«En god barndom varer livet ut», sa Erna Solbergs i nyttårstalen. Dette ønske om å verne om den gode barndommen ble knyttet til kampen mot mobbing, men det skal mer til enn fravær av mobbing for å ivareta den gode barndommen i vår tid. Det kan nemlig vise seg at hennes milde men tydelige alvorsord til alle landets skole-elever trekker i motsatt retning. For mens klimautfordringene ble utelatt fra talen, ble de dårlige matematikk-kunnskapene PISA-målingene i høst avslørte, løftet frem som en av landets viktigste utfordringer.

Her må små barn og deres foreldre yte mer – naturligvis i samarbeid med en skole som etter hvert skal ha enda flere drømmelærere å tilby. Formaninger om pliktskyldig å gjøre leksene for små kropper som helst vil leke, taler sitt tydelige språk. Dette er en retorikk om barndom og læring som er preget av en svært gammelmodig tenkning.

I følge en slik tenkning må barndommens naturlige trang til utfoldelse og lek holdes i sjakk og tøyles i møte med skolens krav om tilpasning og innordning – og i neste omgang, samfunnets krav om effektivitet og vekst. Lek, fysisk utfoldelse og estetikk kommer i andre rekke og kan i beste fall bli ansett som belønning når plikten er utført.  

Dette preget skolesystemet som så dagens lys for over 200 år siden da kravet om å tilpasse seg industrihallens orden formet klasserommenes arkitektur – pulter i rader orientert mot lærerens forhøyede podium og god plass mellom radene for å muliggjøre effektiv overvåking av elevenes arbeid. Kroppen ble hengt igjen på knaggene i gangen og ble bare aktivisert i kroppsøvingstimene som ble innført for å gi skolen en plass i mobiliseringsforsvarets militære opplæring av barn og unge.

Det var denne pedagogiske tenkningen som ble forkastet ved inngangen til 1900-tallet i det som ble kalt «barndommens århundre». Alexander Kielland skrev skoleromanen «Gift» og en pedagogisk reformbølge skylte inn over Europa og Nord-Amerika – progressiv pedagogikk, barnet i sentrum og pedagogisk pragmatisme ble toneangivende også i norsk skole.

Hundre år gammel reformpedagogikk har selvfølgelig sine slagsider og sine grøfter å falle i, men noe har vi allikevel tatt med oss videre av denne pedagogiske reform-bevegelsen? Tre ting står frem som spesielt viktig.
·        
For det første forsto vi at læring må basere seg på barnets virkelighet. Det elevene skal arbeide med i skolen må ta utgangspunkt i virkelige problem som barna kan relatere seg til å se verdien av å løse. Innholdet og arbeidsmåter må være meningsfulle.
·        
For det andre oppdaget vi at læring er sosiale prosesser hvor kunnskap skapes i samarbeid mellom lærende barn og voksne. Kunnskap skal ikke overføres som ferdige kunnskapsprodukter fra lærer som kan og vet til elever som ikke kan og ikke vet. Vi lærte noe om likeverdighet mellom lærer og elev og demokratiske prinsipper om medvirkning. 

For det tredje fikk vi erfare at hele mennesket måtte involveres i en læringsprosess. Hjerte, hånd og hode måtte alle aktiviseres. God læring innebærer et samvirke av kroppslig aktivitet, varme følelser og klare tanker. Det innebærer at det som er barnets naturlige uttrykksform – kropp, bevegelse, sosialt felleskap og lekens ofte kaotiske og springende uttrykksform er porten til læring, konsentrasjon og fordyping. Det innebærer også at det som vekker gode følelser, varme muskler og høy puls i barnet også er det som huskes best.  

Barndommens naturlige lekende og spontane uttrykksmåte og virketrang er en kilde til følelsesmessig ballast og en stabil identitet for hele livet. All oppdragelse bør legge til rette for å beskytte tiden og rommet hvor dette kan få utfolde seg. Allikevel er vi omgitt av en retorikk som verdsetter at dette holdes i sjakk og begrenses til fordel for stadig tidligere overlevering av ferdige kunnskapsprodukter i et disiplinerende og overvåket miljø.

Statsministerens milde formaning om å holde barnets lekende natur på vent til plikten er utført, er i så måte et klart signal å sende ut, men jeg er redd det ikke gir oss flere ingeniørstudenter. For vender vi blikket mot forskning på effekten av tidlig strukturert undervisning, er bildet klart. Gevinsten ved å starte formell undervisning tidlig er målbar på kort sikt, men forsvinner etter noen år. Elever som i ulike studier startet formell undervisning i forskjellige aldre, viste seg å ha de samme normal-variasjonene i prestasjoner i tenårene uavhengig av når den formelle undervisningen startet.

Det stopper ikke der. En forskergruppe ved universitetet i Cambridge hevdet nylig å kunne påvise en sammenheng mellom innsnevring av tiden barn har til rådighet for fri lek og fremveksten av stress-symptomer og psykiske problemer blant barn og unge. Ikke bare har tidlig formell undervisning liten læringseffekt på lang sikt – det kan også se ut til å ha negativ effekt på de unges totale opplevelse av sin tilværelse – det forskerne kaller «emotional well-being».  

«En god barndom varer livet ut» sa statsministeren i nyttårstalen, da med henvisning til mobbing, men det kan vise seg at en god barndom også kan være truet av en velment politisk retorikk om høyere effektivitet med hensyn til kunnskapsproduksjon blant våre yngste. Foreldre og pedagoger bør kjenne sin besøkelsestid og ta til motmæle. Når det gjelder de første skoleårene bør lek prioriteres før lekse.

(Publisert i Dagbladet 06.01.14)