Trenger vi "Det andre barnehageløftet"?

På en internasjonal konferanse om det som internasjonalt kalles «Early Childhood Education and Care (ECEC)», hadde jeg nylig glede av å høre lederen for EU-kommisjonens ekspertutvalg legge frem en handlingsplan for kvalitet.

Jeg ble sittende å tenke på den norske debatten om barnehager, som i høst har blitt preget av kunnskapsministerens visjon om det såkalte «andre barnehageløftet». Det skal handle om innhold og kvalitet, og det ligger tydelig i kortene at barnehagens vekt på læring skal styrkes, og at sektoren skal få en jevnere og mer forutsigbar kvalitet enn nå.

Det bør derfor ikke overraske noen om den kommende nye rammeplanen for barnehager styrker fokuset på spesifikke faglige læringsmål og resultatkontroll.

Etter å ha hørt på EU-kommisjonens ekspertutvalg er det åpenbart for meg at Kunnskapsdepartementet ikke orienterer seg godt nok hverken i norsk virkelighet eller i internasjonal forskning på feltet.

I den ene grafiske fremstillingen etter den andre ble forsamlingen vist hvordan det nesten uten unntak kun er 4 land som allerede har de anbefalte kvalitets-kriteriene inne – det er de skandinaviske landene.

Å gi alle tilgang til barnehage ses på som den viktigste forutsetningen for å gi resten av utdanningssystemet gode forutsetninger for å løse sine oppgaver. Tilgjengelighet og pris er kvalitetskriterium nummer en, og der ligger Norge godt an. Målsetningen i EU/EØS-området er at 33 prosent av barn under 3 år skal ha et barnehagetilbud. Bare 1 av 3 land har nådd dette målet. I Norge har nær 80 prosent et slikt tilbud.

En annen utfordring internasjonalt er å sikre læreplaner som avspeiler hensynet til barnets helhetlige utvikling. Det advares med andre ord mot planer som er dominert av standardiserte læringsmål fag for fag– eller en barnehagehverdag preget av isolert intellektuell trening.

Helhetlig tilnærming til barns læringsprosesser som i tillegg til barnets tenkning også tar hensyn til sosiale og følelsesmessige prosesser, blir løftet frem som en målsetning. Her er det mange land som har en lang vei og gå. Vår hjemlige rammeplan har målformuleringer og et pedagogisk grunnsyn på plass som ser hele barnet, viktigheten av lek og som gir rom for barns medvirkning.

Det hadde vært synd dersom en ny rammeplan skulle komme til å skusle bort disse kvalitetene i den tro at en mer skolepreget læreplantenkning gir bedre kvalitet. En fremtidsrettet tanke ville heller være å se kritisk på skolens læreplan for de første skoleårene. Her var også lederens for EU-kommisjonens ekspertutvalg tydelig. Barns behov for å lære i meningsfulle situasjoner som  også engasjerer barnets følelsesliv forsvinner ikke i 5-års-alderen.

Dersom man hadde latt de første skoleårene også bære preg av en helhetlig tilnærming til læring,  sammenheng mellom fagene og  barnets behov for lek og kroppslig utfoldelse, ville man i større grad ha hele mennesket i et livslangt læringsperspektiv for øyet.

Barnehagens metodikk burde være et forbilde for skolen, og derfor blir det problematisk å gå inn i «det andre barnehageløftet» med en holdning om at sektoren er preget av tilfeldigheter og slurv. 

Allikevel har vi utfordringer. UNICEF stilte i 2008 opp 10 såkalte «benchmarks» for kvalitet i tilbudet til de yngste barna innen OECD. Norge imøtekommer alle unntatt to: De to som setter standard for andelen ansatte med pedagogisk eller annen relevant utdanning. Her gjenstår mye.

Økt tilgjengeligheten på utdannet personell har selvfølgelig betydning for kvaliteten i tilbudet. Et faglig og profesjonelt blikk for innholdet i omsorgs-, lek- og læringstilbudet i barnehagen er viktig ikke minst for å kunne sette ord på verdien av en helhetlig tilnærming til læring med leken som omdreiningspunkt.  Vi trenger rett og slett flere eksperter som kan reise sin stemme i det offentlige rom på vegne av de yngste barna.

Å styrke utdanningsstedene blir derfor viktig, selvfølgelig for å øke antallet barnehagelærere, men også for å øke kvaliteten på utdanningen. . Ikke minst vil det være viktig å øke satsingen på barnehageforskning. Vi trenger kunnskap om hva som gjør en barnehage god. Men rammeplanen er det ingen grunn til å gjøre større endringer i. Den er slik den er i dag, ikke et hinder for god kvalitet.

Jeg mistenker motivet bak det såkalte «andre barnehageløftet» å være et ønske om å bli en kunnskapsminister som vil bli husket for noe, slik Kristin Halvorsen vil bli husket som den som ga alle tilbud om plass. Å bli husket for en reform er derimot ikke en god ting i seg selv. Det er mange eksempler på reformer som ingen ville gjort om igjen – slik som reform-94. Denne reformen bidro til å gjøre yrkesopplæringen så teoritung at frafallsprosenten blant gutter i videregående opplæring i yrkesfag skjøt i været. Få vil kalle denne reformen en genistrek.

Jeg er redd en innholdsreform som gjør den samme feilen i den andre enden ved å øke fokuset på målbar læring i basisfag i barnehagen, også er i den kategorien.

(først publisert i Vårt Land 31.10.14)

Hjelp, han teller meg!

Hvem husker ikke Prøysens udødelige klassiker om geitekillingen som kunne telle til ti – en uhøytidelig harselas over motstanden mot å bli talt, målt og veid – mot å bli redusert til et tall. Og talt, det blir vi. Målstyring i offentlig sektor har de siste tiårene medført det ene tellekantsystemet etter det andre hvor resultatoppnåelse effektivt blir målt og reportert oppover i ansvarskjeden. Men ikke alle deler geitekillingens begeistring for tall.

Skepsis mot målings-systemene er forståelig og høyst betimelig, spesielt når det er barns læring og utvikling som skal under lupen og tallfestes. Barnehagene er blant de offentlige tjenestene som lenge har vært spart. Men i disse dager er endringer i barnehageloven ute på høring som skjerper dokumentasjonskravet. Endringene som foreslås bryter med to viktige prinsipp for fagfolkene som arbeider med barna og for barnas foreldre – to prinsipper som har bidratt til at sektoren har hatt så stor tillit blant brukerne.

For det første endrer det prinsippet om at det er et profesjonelt skjønn hos den enkelte fagpersonen som avgjør hvordan barnas læring og utvikling skal dokumenteres og hvilke standardisert målingsverktøy som eventuelt skal brukes. I utkastet til endringer foreslås det at det er barnehageeier som skal kunne bestemme hvilke systemer og verktøy for dokumentasjon som skal benyttes.

For det andre fjerner forslaget foreldrenes rett til å ha innflytelse over hvilke opplysninger om deres barn som skal samles inn og oppbevares. Det slås fast i forslaget at det er urimelig at foreldre skal kunne motsette seg den dokumentasjonen om enkeltbarns læring og utvikling som er nødvendig å innhente for at barnehagen skal kunne utføre sine lovpålagte oppgaver.

Det er lett å se logikken bak disse to endringene. I en ansvarsstyring-tankegang er eiers ansvar for å sørge for gode nok resultatmålinger helt avgjørende. Da er det ikke opp til den enkelte fagperson å velge hvordan man dokumenterer måloppnåelse. Dette er vi vant til fra skolen. Det er ikke rektor eller kontaktlærer som velger karaktersystem, eller om de nasjonale prøvene skal gjennomføres eller ikke, og spør ingen foreldre om tillatelse for å bruke karakterskalaen på barnas prestasjoner eller oppbevare eksamensresultater i skolens arkiv.

Hva er så problemet? Hvorfor reagerer kua i Prøysens fortelling når kalven klager på at den blir talt? Det er en vesentlig forskjell på skole og barnehage når det gjelder hva som er gjenstand for måling. I skolen begrenser kartleggingen seg tross alt til spesifikke faglige kompetanser. I barnehagen er det mer enn som så.

Det ligger i små barns naturlige tilnærming til verden at man ikke kan skille mellom faglige læring, emosjonelle prosesser, personlighetsutvikling og sosiale fungering. Rammeplanen for barnehager legger derfor opp til det som kalles «helhet og sammenheng i omsorgs- og læringstilbudet»

Kartleggingsverktøyene som er tilgjengelige samler derfor også inn informasjon om ganske intime personlige forhold omkring det enkelte barnet; hva barnet liker å leke med, hvordan det reagerer på grensesetting, hvordan barnet løser konflikter med andre barn eller hvor innadvendt eller utadvendt det er, for å nevne noe.

Det er derfor gode argumenter for at foreldres mulighet til å ha innflytelse på hva som skal dokumenteres om deres barn og hvordan det skal gjøres, bør ivaretas i større grad i barnehagen enn i skolen. Fordi de aktuelle kartleggingsverktøyene er så person-inngripende, er det også viktig å beskytte rommet for det profesjonelle skjønnet som ligger til grunn for valg om, hva og hvordan enkeltbarn skal kartlegges.

Hvordan fungerer dette i dag? Selv om flere barnehageeiere dessverre allerede har valgt kartleggingsverktøy som de pålegger sine barnehager å bruke rutinemessig på alle barn, vil de fleste barnehagelærere ha ulike verktøy tilgjengelige som kan brukes dersom pedagogens faglige skjønn tilsier at dette kan være nyttige i forhold til enkelte barn. Foreldre må aktiv samtykke til at det tas i bruk, og som oftest blir dette valget gjort i tett dialog mellom barnehagelæreren og hjemmene.

Forslaget til endringer i barnehageloven vil frata foreldre denne rettigheten og pedagogene rommet for dette skjønnet. 

Det er mulig å forsvare i lys av ansvarskjedens krav til standardiserte og pålitelige mål på resultatoppnåelse, men det svekker barns rett til å beskytte sine mest personlige forhold mot vilkårlig karlegging, og det svekker barnehagelærerens mulighet til å utøve faglig skjønn i saker hvor systematisk dokumentasjon er nødvendig. Det kan dermed også svekke det tette båndet mellom barnehagene og hjemmene som er avgjørende for den store tilliten sektoren til nå har hatt.  

Dette er derfor nok et eksempel på hvorfor målstyring som forvaltningsprinsipp ikke er egnet for sektorer som helt og holdent er basert på menneskelige relasjoner. Kuas motstand mot at kalven blir talt er verd å ta alvorlig.