Kampen om begrepet "tidlig innsats"

Krav om «tidlig innsats» har de siste årene slått rot som et utdanningspolitisk mantra. Godt hjulpet av nedslående Pisa-målinger har blikket i stigende grad blitt rettet mot den uproduktive tidlige barndommen som kaster for lite av seg i form av rask og effektiv kunnskapsproduksjon.

Pedagogiske program som lover systematisk språkstimulering for de yngste ser ut til å være god salgsvare. Et eksempel er BRAVO-programmet som ifølge egenreklamen, «…er en aktiv og utviklende lek med ord og bokstaver […] spesielt utviklet for barnets tre første leveår, en periode hvor det lett blir bare kos og svært lite bevisst og planlagt stimulering». Det finnes flere slike programmer og de er sikkert både utviklet og brukt i barnehager med de beste intensjoner om å yte, ja nettopp, tidlig innsats slik alle stortingsmeldinger og NOU-er om utdanning er så opptatt av. 

Resultatet kan fort bli at foreldres som velger å vente til barnet er 2 eller kanskje 3 år med å bruke barnehage kjenner på presset og frykten for at barnet blir stående igjen på perrongen når kunnskapstoget går. Det kan dessuten føre til at pedagogenes yttergrenser stadig utvides. Hvorfor skal systematisk pedagogisk stimulering vente til barna er ett år? Hvorfor ansettes det ikke egne barselspedagoger som kan gå rundt mellom nyfødte og deres mødre å gi råd om systematiske og forskningsbaserte stimuleringsmetoder?

Som barnehagelærer-utdanner, kjenner jeg at dette på flere måter hadde vært en spennende vei å gå. Enhver profesjon ønsker jo å utvide sine virkeområder for å styrke sin status, og hvis hver helsestasjon og hver barselavdeling fikk krav om å ha småbarnspedagoger ansatt i staben, ville barnehagelærerprofesjonen få nye og interessante virkeområder.

Dessuten ville barnas forutsetninger ved barnehagestart vært mye bedre og, ikke minst, jevnere. Barnehagenes ytelser ville bli mer stabil, og skolen vil kunne komme enda raskere i gang med effektiv måloppnåelse.

Dette er en måte å tenke om barn og barndom som skaper uro blant mange både foreldre og fagfolk, og hvert år møter jeg barnehagelærerstudenter som kjenner at det er etisk problematisk å se seg selv stå i denne lenket av kompetanseleverandører og Pisa-reparatører – spesielt i møtet med de yngste barna.

For å møte denne uroen vil jeg derfor slå et slag for å stjele begrepet «tidlig innsats» og fylle det med nytt innhold.

Hva om «tidlig innsats» ikke lengre handlet om å optimalisere læringsforutsetningene så tidlig som mulig, men i stedet handlet om å yte «tidlig innsats» i arbeidet med å tale på de yngste barna vegne i en samfunnsutvikling som alt for ofte ser bort fra behovene til de som ikke selv kan si ifra.

«Tidlig innsats» i kampen for leken som en uforpliktende hit-og-dit-aktivitet uten krav om å være målrettet og resultatorientert. «Tidlig innsats» i bestrebelsene på ro og nærhet, god tid og dveling ved det betydningsløse. «Tidlig innsats» for mer «bare kos».