Hvorfor er skolen kjedelig?

I NRK den 28.04. ble skoleforskning gjort av NOVA under ledelse av Tomod Øya presentert. Norske elever kjeder seg i ungdomskolen var funnet. I intervjuet som fulgte gikk Øya langt i å innrømme det opplagte, at å lære ofte er smertefullt, krever overvinnelse av motstand - og askese (et kjent begrep for de som har lest bloggen før).

Derfor må skole nødvendigvis av og til oppleves kjedlig. Problemet oppstår fordi det ikke er stor aksept for kjedsommelighet i dag - årsaken; skolen skal være elevsentert og navlenær- kontemporær og poulærkulturell.

Når skolen samtidig blir mer og mer kompetansemålsorientert og testpreget må man ikke være professor for å skjønne at spriket mellom elevenes forventing og skolens krav øker enormt.

Høyres skolepolitiske talskvinne Elisabeth Aspaker svarer selvsikkert på hvorfor skolen oppleves så kjedelig, at lærere må våge mer: alternative opplegg, gå utenom læreboka, gå ut av klasserommet - og lignende reformpedagogiske gullkorn. Samme parti er motor for alt som heter målstyring, mer kunnskapspress og tidlig karakterbruk, tre forhold som setter en effektiv stopper for modige lærere som vil gå ut av A4 folden. At Høyres talskvinne ikke ser disse paradoksene er helt uforståelig.

Se innslaget her: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/732307/

Å sette faget i sentrum - ikke eleven.

Det tredje kvalitetetskriteriet skolen tradisjonelt var bærer av, er askesen. Det vil si forventningen om at elevene var i stand til å overskride seg selv og sine egne personlige preferanser, dagsform og sympatier/antipatier i arbeidet med fagene. Vi kan også kalle det evne til selvforglemmelse - en egenskap som er avgjørende dersom en vil bruke sine krefter inn mot et fellskap eller for en sak større enn seg selv.

Dette er en egenskap skolen i dag ikke lenger kan forvente
av elevene. Dagsform og de aktuelle affekter som kan oppstå her og nå, blir styrende for aktiviteten og utholdenheten. At innholdet og arbeidsformer har prioritet over elevers egne preferanser, er ikke lenger selvsagt. Skolen blir derfor svært elevorientert, og når innholdet faller utenfor de unges interessehorisont, vil de uvilkårlig trekke seg tilbake.


Dersom en arbeider med Sigrid Undsets liv, og en elev erklærer at det ikke interesserer en, er det tillatt og forventet at vedkommende melder seg ut av aktiviteten eller deltar med minst mulig energiforbruk. 


En skole som gjør seg avhengig av elevenes dagsform og personlige preferanser vil aldri kunne bygge bro mellom det lille individuelle livet og det allment tidløse menneskelige. Den vil heller aldri kunne gi elevene en opplevelse av at fagenes innhold i seg selv er bærer av dette allment tidløse menneskelige som skaper dannelse.


Vår oppgave er derfor å finne metoder å gjennoprette skolens kanon, aura og askese slik at undervisningen blir av en slik kvalitet at danning er mulig. 

Anbefalt lesning:

Her er dagens anbefalte lesning signert Pål Gitmark Eriksen under tittelen: Oppdag læreren, ikke skolen

Følg linken for PDF-versjon av kronikken:


http://tomcat-pm.intermedium.com/pdf/Fedrelandsvennen/2011/04/12/0550342011041201010201009.pdf

Her er et utdrag:

 

"Klasserommet strippes nå gradvis for tradisjonelle redskaper som tavle, kart og plansjer, og i stedet får alle hver sin skjerm å konsentrere seg om. Det er ironisk hvordan datamaskinen i miniatyr illustrerer en verden av muligheter, og på samme tid samværets forfall. Opphisselsen over dataredskapet blir således kun overgått av dets monumentale feil: det bryter den gode kontakten mellom lærer og elev.

Skolen må gjenoppdage læreren. Ikke som reformeringsobjekt eller etterutdanningsobjekt, men som den allerede eksisterende ryggraden som bærer undervisningen. Kravene til evaluering har spredt en vurderingsmani i den norske skolen. Dagens lærere virker slitne og desillusjonerte. Ikke så rart når arbeidsplassen stadig endrer oppfølging og metode.

Norske skoler er preget av opphisselsen ved modernisering mer enn moderne undervisning i seg selv. Lærerne evaluerer nesten mer enn de underviser, og befinner

seg i en bikube av møtevirksomhet og forflytninger. I deres åndsfravær summer klasserommet av datamaskiner og projektorvifter."

Skolens aura.

Et av skolens tradisjonelle sterke kvaliteter er dens aura. Forstått som summen av de særegne rituelle samværsformene skolen innebar som ga den enn aura av anderledeshet. Skolens stil avvek tradisjonelt fra hverdagslivets øvrige stil, på samme måte som man gikk i kirken på søndagen og forventet å tre ut av hverdagsverden og inn i en særegen rituell ramme av høytid og andakt.

Dette innebærer at skolens regler og skolens kulturelle tradisjoner fikk lov til å være anderledes og dermed kunne forvente at elevene også var anderledes i skolestua enn de var i gata eller hjemme på gården. Å være elev var dermed en rolle anderledes enn andre roller barna hadde i andre kontekster.

Skolens aura er  i vår tid nesten visket ut, fordi mantra de siste tiår har vært elevsentrering. Alt som skjedde i skolen både i stil og innhold skulle legge seg så tett opp til elevenes øvrige hverdagsliv som mulig for å fange deres interesse. Resultatet er dessverre en trivialisering og popularisering av skolelivet hvor rituelle omgangsformer og opplevelse av å være i en elevrolle ikke kan forventes. Kameratrelasjoner mellom lærer og elev, forhandlingsbaserte lærings- og innholdsvalg og mye komfor er hva man sitter igjen med.

Å gå inn i skoleporten innebærer ikke lenger å tre inn i en særegen kulturell ramme som krever noe annet av ungene enn utenfor. Derfor er innføring av en bagatell som håndhilsing noe som alltid gir mediaoppslag fordi det tilsynelatende griper så dramatisk inn i skolens samværsformer.

Ikke desto mindre er disse spede forsøkene på å gjeninnføre skolens aura viktige i kampen for å gjennopprette skolens kvalitet, slik vi så også konon-formidling bidrar til.

Neste gang er det skolens askese vi skal kaste lys over.

Kanon-formidling - å finne noe annet enn sin egen navle.

God danning krever god kvalitet i undervisningen, og av de tre nevnte kvalitenen skolene tradisjonelt har vært bærer av, er kanon-formidling det jeg først vil belyse.

Dette klinger ikke godt i vår tid, hvor det fort blir assosiert med finkulturelle utrykksformer og tilbakeskuende dyrking av gamle mestre med dertilhørende pugging av navn og årstall. 

I vår tid er det det tidsriktige, kontemporære og elevnære som gjelder. Man gjør alt i skolen for at elevene skal møte det trygge synet av sin egen navle.

Samtidig avhierarkiseres forholdet mellom ulike kulturelle uttrykk. Hip hop og Beethoven har like stor musikalsk verdi. Grafitti og Leonardo da Vinci er likeverdige kunstneriske uttrykk.

Kanon-formilding er allikevel av stor betydning i et dannelsesperspektiv. Danning handler om en reise fra individet til felleskapet - om å bygge bro mellom jeg og min navle og det allmenne menneskelige felleskap. Det betyr også å bygge bro mellom vår samtid og det tidløse - mellom vårt nabolag og det globale.

Kanon-formidling bygger slike broer. Det handler om å formidle det allmenne og tidløse. Peer Gynt er tidløs menneskekunskap på metanivå og har derfor en annen verdi enn populærkulturens her-og-nå perspektiv.

Men uten at eleven finner seg selv igjen i det allmenne og tidløse, har naturligvis ikke kanon-formidling noen funksjon. Da blir Peer Gynt kun utmattende litteraturhistorie.

Neste gang handler det om skolens Aura.

God dannelse krever god undervisning

En nyttig kommentar til gårsdagens innlegg krever en presisering.

At skolen skal orientere elevene mot en dannelsshorisont i større grad enn mot måsltyringens krav om standardiserte ytelser, betyr ikke at tøylene skal slakkes og kvaliteten på undervisningen skal senkes. 

God dannelse krever god undervisning. Husk at læreplantradisjonen som har preget skolen gjennom de siste 2000 år, har utviklet akademiske disipliner og satt dem inn i en meningsfull sammenheng innenfor rammen av en overordnet dannelsesforståelse. Det var disiplinert og nøyaktig omgang med fagene som ga mulighet for dannelse. Skolens relasjonsmønster står i fare for å falle inn i en komforsone hvor verken lærere eller elever egentlig forventer noe av hverandre, annet enn å være populære, tidsriktige og behagelige.

Derfor må en ha to tanker i hodet samtidig. Kvalitet på undervisningen men samtidig rom for et mangfold av betydningsdannelse i en slik forstand at verden får betydning av en spesifikk individuell karakter i arbeid med de ulike fagene. 

Den tyske sosiologen Thomas Ziehe har drøftet hva skolen tradisjonelt skulle opparbeide i sin undervsning for å holde høy kvalitet, men som vår tid gjør svært vanskelig. Det dreier seg om de tre stikkordene: Kanon, Aura og Askese. I de neste innleggene vil hvert av av disse bli belyst nærmere.

Fra dannelse til målstyring - mot en reduksjonistisk skole.

Fra et dannelsesteoretisk ståsted vil enkunne beskrive overgangen til målstyring i skolen som å betrakte kunstnerens pallett i stede for lerretet. Det spesifikke og tilegnede faginnholdet i et dannelsesperspektiv er det som skal sette danningsprosessen i gang, mens det i et målstyringsperspektiv er hva en til slutt skal vurderes etter.

”Å oppnå kompetanse er bare en av mange mulige betydninger som kan oppnås ved et gitt innhold” sier en av dagens dannelsesteoretiske stemmer, Stefan Hopmann. Han påpeker dermed at en kvantitativ kompetansemåling tar utgangspunkt i én bestemt type mestring eller kompetansemønster som vesentlig, mens mangfoldet av mestringstyper og kompetansemønster som gjør det mulig for ulike mennesker å være deltagende i samfunnet, er underfokusert. Derfor er målstyringstankengangen en reduksjonistisk måte å betrakte barn og læring,

Dannelse er dessuten uløselig knyttet til det sosiale rommet hvor vi møtes omkring et gitt innhold og formes i rammen av fellesskapet. En standardisert målstyringstankegang blir nødvendigvis mer individfokusert i et konkurransepreget forhold til læring omkring den enkeltes grad av mestring – ikke mestring. 

Alle som kan litt om kunst, vet at et bilde er mye mer enn summen av de enkelte fargeflatene og linjene - det er åndsliv som blir synlig på lerretet - mellom flatene, fargene og strekene. På samme måte er elevene og deres utbytte av skolen, mye mer enn summen av de målbare testresultatene og karakterene. La oss aldri glemme det.

Hurra for kommunal målstyring!

For et par år siden ble det vedtatt i bystyret i Larvik at alle lærere i samtlige kommunale skoler skulle benytte seg av et bestemt belønningssystem for å bedre disiplinen. Selvfølgelig en helt absurd form for kommunal styring av læreres hverdag. Undervisning er ingen mekanisk virksomhet!

Sandefjord kommune overgår derimot dette. De har vedtatt at alle barn skal knekke lesekoden iløpet av 1.klasse. Dette og mer, skapte reaksjoner da Utdanningsforbundet i Sandefjord holdt åpent møte om resultatorientert målstyring i Sandefjord-skolen torsdag kveld. Her ble politikerene møtt med både buing og hånlatter fra ellers sindige lærere.

Hva blir det neste? Et kommunalt regulativ for når barn skal lære å gå?

Hele saken kan du lese her: http://www.sb.no/nyheter/her-var-det-lererne-som-buet-1.6142456