Kroppens naturlige vitalitet skal helst legges igjen utenfor klasseromsdøren. Lemmene som sådan skal kun pleies i kroppsøvingsfaget. Hendenes dyktighet tilhører håndverksfagene, og teorifagene gjør kun krav på hodet. Da er derimot kroppen en forstyrrende faktor med sin uro og trang til bevegelse.
I "overvåking og straff" beskriver Michael Foucault kroppen som arena for utøvelse av systemets makt. Kroppen som er tilpasset systemets krav til underordning og føyelighet har soldaten som forbilde. Skole, sykehus, kloster og industriens samlebånd var opprinnelig avhengig av kropper med den nødvendige soldatlignende føyelighet. Kapitalismen produserer også de kroppene som behøves for å holde systemet vedlike. Det innebærer fremmedgjøringens kropp og dualismens kropp som kan føyes, tuktes og underlegges kontroll som et mekanisk objekt – en maskin blant andre maskiner.
Det Foucault så overbevisende avdekker på denne måten, er hvordan tukten av det kroppslige også er en tukt av sinnene, tenkningen og følelsene. Skal en fungere som en fot i den politiske anatomi, må du helt inn til det stofflige og vanemessige være fot-lignende, slik foten i sin anatomiske utforming hos oss tobeinte kun viser en fjern remissens av evnen til å gripe, noe hånden fortsatt er i stand til. Foten som en tilbakeholdt hånd er derfor et godt bilde på hvordan tenkning, følelse og viljesliv gjennom utdanningsystemene kan bli holdt tilbake eller spesialtilpasset av strukturer som krever spesialiserte og standardiserte ytelser av oss.
Skoen har alltid hatt industriens samlebånd som mal for sin virksomhet, noe som enda henger igjen i veggene.
