Et hjertesukk om skolevalgløfter.

De politiske partiene forsøker i valgkampen å overgå hverandre med høye ambisjoner på vegne av skolen. I denne omgang ser vi bort fra at de har noe ulik vekting av etter- og videreutdanning, privatisering og avbyråkratisering. I det store og det hele er de samstemte i at norsk skole skal være et fyrtårn og en ledestjerne med hensyn til kvalitet – en skole i verdenstoppen.

Med verdenstoppen menes naturligvis innen de kategoriene som er målbare gjennom internasjonale standardiserte tester, og da blir gjerne matematikk brukt som eksempel. Når den sittende regjeringen skal skryte av skolen, er fremgang på PISA-målingene i matematikk det første som trekkes frem. Når opposisjonen responderer på dette blir midt-på-treet resultater sablet ned som mangel på ambisjoner.

Hver gang politikere i denne valgkampen sier de har høye ambisjoner for skolen, er det derfor verd å være på vakt. Da dreier det seg ikke lenger om ambisjoner om å fylle svømmebasseng, pusse opp gamle skolebygg eller ta nye grep i forhold til mobbing hvor tallene er uforandret høye. Det dreier seg om at din sønn og din datter skal bli enda flinkere i matematikk, lesing og engelsk.

I sin iver etter å fremstå som ambisiøse lover de noe svært krevende – på vegne av andre, og det skal man ikke gjøre. Det er nemlig stor forskjell på å love større satsing på kollektivtrafikk, veibygging eller fornybar energi, og å love økt målbar læring i landets klasserom. Læring er ikke en mekanisk påvirkbar størrelse som man kan bevilge seg til.

Læring er langsomme og uforutsigbare prosesser som handler om elevers opplevelse av mening. Det handler om at lærere og elever gjennom arbeidet med lærestoffet skal legge grunnlaget for robuste, varme og reflekterte borgere av en ukjent fremtid. For å sette det litt på spissen: Kvantifiserbare matematikkferdigheter eller leseforståelse er i den forbindelse et hyggelig biprodukt. Men godt arbeid med lærestoffet gir også gode biprodukt. Gjøres derimot dette til et mål i seg selv, forsvinner muligheten til å se mangfoldet av meningsdanning som skjer i et klasserom. Det betyr at graden av oppnådd kompetanse ikke nødvendigvis tilsvarer graden av elevenes opplevelse av mening og verdi.

Elevene i norsk skole har mange tøffe oppgaver å løse. Ikke bare skal de mestre skolens sosiale arena med alle dens utfordringer. De skal også relatere sine unge liv til et mylder av ulikt undervisningsinnhold på jakt etter de små glimtene av whats in it for me. Nå skal de i tillegg bære byrden med å oppfylle politikerens valgløfter om stadig høyere kvantifiserbart læringsutbytte.

Av de elevene jeg har møtt gjennom et langt lærerliv, er det kun et svært lite mindretall som har økt kompetanse i matematikk eller større lesehastighet i seg selv som en motivasjonsfaktor. Det jeg setter som mål – når det sosiale er rolig og trygt, når magen er full og hjemmet er stabilt – er at elevene motiveres av ønske om å forstå verden, å mestre den og å se muligheter til å endre den til det bedre.  Da er matematisk forståelse, lesing og skriving verktøy i hendene deres, ikke mål i seg selv.

Velgere med hjerte for barn i skolen enten som foreldre eller lærere bør gi en klar melding til politikere og partier som lover mer læring i skolen som om det var et produksjonsmål i en bedrift. Det er ikke de som skal levere. Det er det til syvende og sist barna som må gjøre, og viktigst av alt – det lar seg ikke bevilge frem. Uttrykk som å investere i bedre læring er derfor svært lite treffende.

Selv om det satses kraftig på etter- og videreutdanning eller flere lærere, kan det allikevel hende at nivået av målt læringsutbytte står på stedet hvil. Det er læringens uforutsigbare karakter. Men jeg er overbevist om at skolen kan bli bedre selv om ikke PISA-målingene fanger det opp. Den kan allikevel oppleves tryggere, mer engasjerende og meningsfull for elevene og det er det som til syvende og sist betyr noe.

Derfor bør vi oppmuntre valgløfter om satsing på flere og bedre lærere og avbyråkratisering av deres arbeidsdag, men å love at min sønn og min datter målbart skal lære mer – nei takk! Vi lar ikke barna sitte igjen med ansvaret.

Først publisert i Fædrelandsvennen august 2013

Menn i barnehagen - et tveegget sverd

Da likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen nylig la frem likestillingsmeldingen valgte hun å holde pressekonferanse i en barnehage som er kjent for å ha rekruttert mange menn. Behovet for mannlige rollemodeller som viser at også menn kan arbeidet innen omsorg- og undervisning av barn, ble fremhevet av ministeren som en nøkkel til å bryte ned det kjønnsdelte arbeidslivet. Dersom gutter tidlig ser menn utføre arbeid på tvers av tradisjonelle kjønnsroller øker det muligheten for at de selv velger utradisjonelt.

Kunnskapsdepartementet har utgitt et eget temahefte om likestilling i barnehagen. Der blir flere menn i barnehagen fremhevet som et av hovedvirkemidlene for barnehagens arbeid med likestilling. Men som temaheftet også påpeker, i et likestillingsperspektiv er menn i barnehagen et tveegget sverd.

Vi skal være glad for hver gutt som velger dette yrket og barnehager som systematisk arbeider med å rekruttere dem, men kvinnelige førskolelærerstudenter har gitt meg bekymringsfulle tilbakemeldinger fra opplevelser i praksis som er verd å stoppe opp ved.

Mannlige studenter slipper lettere unna med slurv i arbeidet enn kvinnelige studenter. De kan tillate seg mer utenom-faglig tøys og tull i løpet av en arbeidsdag og får allikevel høre til stadighet hvor verdifulle de er for barnehagene – i kraft at de er menn. Det skapes et inntrykk av at kvinner må arbeide mye hardere for den samme annerkjennelsen som menn også i denne bransjen - en bransje bygget opp og båret av kvinner alene gjennom 100 år.

Dette er en vel dokumentert mekanisme i arbeidslivet forøvrig. Kvinner marginaliseres i mannsdominerte bransjer. Menn får heltestatus i kvinnedominerte bransjer. Menn sluses dessuten lettere videre inn i lederfunksjoner enn kvinner. Derfor er andelen menn blant styrere i barnehagen langt høyere enn blant pedagogiske ledere ute på avdelingene.

Det stopper ikke der. Forskning på området finner tendenser til at kvinnelige kollegaer forventer at mennene går inn i tradisjonelle mannlige roller i barnehagen. Flere menn har i studier rapportert at de føler seg maskulinisert av kvinnene i barnehagene. Det forventes at de skal kunne reparere og mekke, at de skal være fortrolig med klatring og rappellering og at de skal elske fotball. Dette er ting som barnehagene etter sigende har manglet, noe som påstås å ha gitt institusjonen et feminint preg. 

Derfor er menn overrepresentert i friluftsavdelingene hvor utforsking av naturen og mye fysisk aktivitet står i sentrum. Er inne-avdelingene hvor kvinnene råder grunnen, preget av stille bordaktiviteter og huslige sysler? En barnehage jeg var i kontakt med kunne i tillegg vise til at ute-gruppene tiltrakk seg et flertall gutter og, når det gjaldt foreldresamarbeid, langt flere aktive fedre enn tilfellet var for inne-gruppene.

Menn i barnehagen kan derfor se ut til å kunne sementere tradisjonelle kjønnsroller i vel så stor grad som å bryte de ned. Når vi supplerer med inntrykket av at menn i en del tilfeller blir stilt mindre krav til i møte med barnehagene enn sine kvinnelige kollegaer, blir signalene til små barn om hva som venter et liv som gutt eller jente, høyst tvilsomme. En privat barnehage i Time kommune lar mannlige ansatte slippe bleieskift med begrunnelsen: Menn må få være menn.

Det er under 10 % menn i førskolelærer-yrke, slik det var også da jeg tok min utdannelse for 25 år siden. Barnehagens arbeid med likestilling er derfor i overskuelig fremtid avhengig av kvinnenes innsats og bevissthet.

Det dreier seg om hvordan de tar imot og stiller forventninger til de få mennene de er så heldige å få arbeide med. Men i vel så stor grad er barnehagens viktigste bidrag til likestilling å vise jenter at et kvinneliv også er et liv i sjøstøvler og jord under neglene – et liv med fjerning av deksler på maskiner som ikke fungerer og et liv høyt i klatretreet – man behøver ikke vente på en mann. Kvinnene må ta ansvar som de alltid gjør.

Først publisert i VG juli 21013