De politiske partiene forsøker i valgkampen å overgå
hverandre med høye ambisjoner på vegne av skolen. I denne omgang ser vi bort
fra at de har noe ulik vekting av etter- og videreutdanning, privatisering og
avbyråkratisering. I det store og det hele er de samstemte i at norsk skole
skal være et fyrtårn og en ledestjerne med hensyn til kvalitet – en skole i
verdenstoppen.
Med verdenstoppen menes naturligvis innen de kategoriene som
er målbare gjennom internasjonale standardiserte tester, og da blir gjerne
matematikk brukt som eksempel. Når den sittende regjeringen skal skryte av
skolen, er fremgang på PISA-målingene i matematikk det første som trekkes frem.
Når opposisjonen responderer på dette blir midt-på-treet resultater sablet ned
som mangel på ambisjoner.
Hver gang politikere i denne valgkampen sier de har høye ambisjoner
for skolen, er det derfor verd å være på vakt. Da dreier det seg ikke lenger om
ambisjoner om å fylle svømmebasseng, pusse opp gamle skolebygg eller ta nye
grep i forhold til mobbing hvor tallene er uforandret høye. Det dreier seg om
at din sønn og din datter skal bli enda flinkere i matematikk, lesing og
engelsk.
I sin iver etter å fremstå som ambisiøse lover de noe svært
krevende – på vegne av andre, og det skal man ikke gjøre. Det er nemlig stor
forskjell på å love større satsing på kollektivtrafikk, veibygging eller
fornybar energi, og å love økt målbar læring i landets klasserom. Læring er
ikke en mekanisk påvirkbar størrelse som man kan bevilge seg til.
Læring er langsomme og uforutsigbare prosesser som handler
om elevers opplevelse av mening. Det handler om at lærere og elever gjennom
arbeidet med lærestoffet skal legge grunnlaget for robuste, varme og
reflekterte borgere av en ukjent fremtid. For å sette det litt på spissen: Kvantifiserbare
matematikkferdigheter eller leseforståelse er i den forbindelse et hyggelig
biprodukt. Men godt arbeid med lærestoffet gir også gode biprodukt. Gjøres
derimot dette til et mål i seg selv, forsvinner muligheten til å se mangfoldet
av meningsdanning som skjer i et klasserom. Det betyr at graden av oppnådd kompetanse
ikke nødvendigvis tilsvarer graden av elevenes opplevelse av mening og verdi.
Elevene i norsk skole har mange tøffe oppgaver å løse. Ikke
bare skal de mestre skolens sosiale arena med alle dens utfordringer. De skal
også relatere sine unge liv til et mylder av ulikt undervisningsinnhold på jakt
etter de små glimtene av whats in it for
me. Nå skal de i tillegg bære byrden med å oppfylle politikerens valgløfter
om stadig høyere kvantifiserbart læringsutbytte.
Av de elevene jeg har møtt gjennom et langt lærerliv, er det
kun et svært lite mindretall som har økt kompetanse i matematikk eller større
lesehastighet i seg selv som en motivasjonsfaktor. Det jeg setter som mål – når
det sosiale er rolig og trygt, når magen er full og hjemmet er stabilt – er at
elevene motiveres av ønske om å forstå verden, å mestre den og å se muligheter
til å endre den til det bedre. Da er
matematisk forståelse, lesing og skriving verktøy i hendene deres, ikke mål i
seg selv.
Velgere med hjerte for barn i skolen enten som foreldre
eller lærere bør gi en klar melding til politikere og partier som lover mer
læring i skolen som om det var et produksjonsmål i en bedrift. Det er ikke de
som skal levere. Det er det til syvende og sist barna som må gjøre, og viktigst
av alt – det lar seg ikke bevilge frem. Uttrykk som å investere i bedre læring er derfor svært lite treffende.
Selv om det satses kraftig på etter- og videreutdanning
eller flere lærere, kan det allikevel hende at nivået av målt læringsutbytte
står på stedet hvil. Det er læringens uforutsigbare karakter. Men jeg er
overbevist om at skolen kan bli bedre selv om ikke PISA-målingene fanger det
opp. Den kan allikevel oppleves tryggere, mer engasjerende og meningsfull for
elevene og det er det som til syvende og sist betyr noe.
Derfor bør vi oppmuntre valgløfter om satsing på flere og
bedre lærere og avbyråkratisering av deres arbeidsdag, men å love at min sønn
og min datter målbart skal lære mer – nei takk! Vi lar ikke barna sitte igjen
med ansvaret.
Først publisert i Fædrelandsvennen august 2013
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar