Språk er makt

Carl I Hagen og den påtroppende lederen for Oslo Frp. Camilla Wilhelmsen vil løse integreringsutfordringene med tvangstiltak overfor små barn som ikke kan godt nok norsk. Forslagene møtes med interesse av Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne. Mens retorikken i alle andre sammenhenger er preget av valgfrihet og tillit til familiene, er tonen en helt annet når det dreier som om minoritetsbefolkningen. Da skjuler man seg bak «hensynet til barnas beste» for å umyndiggjøre familiene og gripe inn med autoritære tiltak.

Det er fristende å minne om en skamplett i norsk historie, da det var samisk språk som skulle ut av skolegårder og barnesinn. Tiltakene mot samisk språk ble i sin tid også gjort av hensyn til «barns beste». Å lære dem norsk var å inkludere dem i et mer sivilisert fellesskap. I dag vet vi at det var et overgrep. Allikevel velger sentrale politikere i Frp. den samme retorikken overfor andre språkminoriteter i vår tid – bare norsk barne-TV, obligatorisk språktesting og pålegg om barnehage for de som ikke kan godt nok norsk ved 3-års-alderen – for «barns beste».

En kan naturligvis hevde at hensynet til urfolks rettigheter er mer forpliktende for storsamfunnet enn hensynet til andre minoriteter i landet, men det som skjer med barnas og foreldres selvoppfattelse er det samme. Språk og identitet er tett sammenfiltret. Autoritære tiltak fra myndighetene for å regulere hvilket språk barn skal bruke, innebærer også en intervenering i barnets identitet.

Vi vet nå at vi kan ha flere morsmål og at identiteten vår er ikke statisk, men dynamisk. Det betyr at et barn kan ha en somalisk identitet hjemme og en norsk identitet på fotballtrening eller på skolen. Når vi også tar inn over oss at en somalisk identitet er like mangfoldig og uensartet som en norsk identitet, forstår vi hvor kompleks en identitet egentlig er. Derfor vil det alltid være en del familier som praktiserer ett språk i hjemmet og et annet utenfor. Skavland snakker svensk i Sverige. Selv er jeg akademiker og skriver, snakker og leser like mye på engelsk som på norsk på jobb, mens jeg på fotballpuben har et språk jeg aldri bruker andre steder.  Det første språket – det som knytter de første tette båndene mellom barn og foreldre vil allikevel alltid stå i en særstilling. Det blir hjertespråket. Men kapasiteten til å beherske et mangfold av språk i ulike settinger er langt større enn vi tror.

Men når ett språk blir referansen for hva som er normalt og tillat i kommunikasjon i et samfunn, blir alle andre språklige fellesskap marginalisert og usynliggjort. Det samme skjer med identiteten til brukere av disse språkene. Det kan føre til opplevelse av mindreverd, men i neste omgang kan det også gi grobunn for kamp og aggresjon mot majoritetskulturen. I Belgia har det hollandsk-språklige mindretallet gitt grobunn for høyre-ekstrem flamsk nasjonalisme med front mot det fransktalende flertallet. Det finnes mange slike eksempler på aggresjon fra marginaliserte mindretall.

Det er med andre ord i samfunnets interesser at vi anerkjenner språklig mangfold som vi anerkjenner et mangfold av identiteter. Det gir ikke minst flere innbyggere opplevelse av å delta og være inkludert. Men i tillegg forebygger det også minoritets-ekstremisme. Alle muligheter et samfunn har til å praktisere et språklig mangfold, er derfor en styrke. I Belgia og Finland er alle offentlige skilt på to språk. Det samme skjer i områdene i Norge med samisk befolkning. 

I møte med skole og barnehage burde det også vært mulig for barna å oppleve et språklig mangfold. At urdu, arabisk og norsk går om hverandre rundt matbordet i barnehagen både blant barn og voksne er ingen trussel, men en nødvendighet og en styrke i et åpent flerkulturelt Norge. Alle barna vil derved oppleve seg som likeverdige deltagere i fellesskapet, og dette limet av tilhørighet er en av de aller viktigste forutsetningene for motivasjon for læring – også av språk.

Å oppleve at samfunnet utenfor hjemmet ikke anerkjenner det språket som gjør barnet trygt og konsekvent krever tilpasning til det «riktige» språket, svekker dette limet. Dermed svekkes indirekte også muligheten for å lære seg norsk. 

Å ha et flerspråklig fellesskap i skole og barnehager krever resurser. Det vil for eksempel kreve helt andre rammer for å kunne ansette morsmålsassistenter i barnehage og skole enn tilfellet er nå. Voksne som behersker flere språk og som kan bygge bro mellom barna der språket kommer i veien, er en verdifull, men knapp ressurs i dag. Det er grunn til å tro at det er her støtet må settes inn. Å bruke ressurser på autoritære tiltak som øker følelsen av marginalisering og mindreverd, er derimot å gå i feil retning og på sikt, potensielt farlig.  

(Publisert i Vårt Land 24.02.2014)

Hva kan skolen lære av skateparken?

Den verdenskjente danseren og koreografen Gillian Lynne fortalte at da hun var 10 år underpresterte hun på skolen i så stor grad at hun ble tatt med til en lege som skulle finne ut hva hun manglet. Tilfeldigvis fikk legen se hvordan hun i et ubevoktet øyeblikk spontant begynte å bevege seg til musikk. Meldingen til den bekymrede moren ble derfor: «Din datter er ikke syk – hun er en danser – hun lærer gjennom å bevege seg».

Det er slike historier som gjør at innehaveren av en skatepark og en universitetslektor i pedagogikk skriver sammen om lekens og bevegelsens betydning. Ønske om å ivareta rommet for denne viktige dimensjonen ved unge menneskers liv er levende både i akademias nedstøvede kontor og blant praktikere som daglig møter ungdom som nekter å gi opp leken. Bakteppet er PISA resultatene som viser norske 15 åringers prestasjoner i matematikk og naturfag. Det har gått feil vei. Norge synker på rankingen. Det er dessuten for få som vil bli ingeniører i en tid hvor alle etterspør nye løsninger.

Vi ønsker å inspirere skolefolk og politikere til å møte denne utfordringen på nye måter. Bekymringen for skoleelevers faglige prestasjoner har siden begynnelsen på 2000-tallet stort sett blitt møtt med én løsning – flere undervisningstimer og mer kartlegging av resultatene, spesielt i forhold til norsk og matematikk. Antall skoletimer på barnetrinnet har økt med 14 % siden år 2000. Dette har bidratt til en økt akademisering og resultatmåling av barndommen – altså mer av den medisinen som ikke virker.

Vi mener at leken som aktivitetsform kan være en verdifull alternativ tilnærming til denne utfordringen. Lek i barnehagen og i småskolen er anerkjent som en verdifull aktivitet som styrker den indre motivasjonen. I skatehallen kan man daglig se at også ungdom oppsøker utfoldelsen og engasjementet leken gir dem.

Det er derfor viktig å utvide vår forståelse for hva som er lek. Lek handler om lystbetonte aktiviteter som springer ut av barns naturlige virketrang. Det inkluderer bevegelse og sport og det inkluderer kunst i ulike former. Felles for disse er at det er aktiviteter som i utgangspunktet ikke tjener noen hensikt eller trenger noen begrunnelse utover seg selv. Det er også aktiviteter som involverer hele mennesket. Både kroppen, følelsene og tankene beveges i leken. Men det er også aktiviteter som unnslipper målstyringens snevre fokus.

I Vision-skatepark samles ungdom som uten instruksjoner, målformuleringer eller resultatkontroll utrettelig forsøker å tøye sine grenser, setter seg egne mål og selv regulerer sin adferd for å nå dem. Berusende glede over å ha landet et nytt triks lever side om side med forventninger, frustrasjoner og sammenbitte tenner.

Det enestående med denne alternative selvstyrte ungdomskulturen som action-sportsmiljøet representerer, er hvordan det hjelper ungdom til å tåle å leve i den grunnleggende opplevelsen av å prøve, falle og slå seg, reise seg og prøve igjen. I motsetning til hva kulturen forøvrig påfører dem av forventninger om umiddelbar suksess, er alle forsøkene som ikke lykkes, en viktig del av all action-sport.

Skolen har kanskje noe å lære av denne kulturen – spesielt blant ungdom som skolen ikke mestrer å nå. Her har skateparken noen av sine største og mest magiske øyeblikk. Ungdommer som ikke mestrer skolens snevre krav, henter fram en indre motivasjon og en evne til å regulere sin adferd mot et mål som få trodde var mulig. Det handler om muligheten til fortsatt å få leke og bevege seg.

Hva leken betyr for barns utvikling og læring er grundig dokumentert, og det er lett å få øye på i parken. Fra konstruksjonen av rampene til utføringen av ulike triks, ligger det en mengde ulike matematiske og fysiske erfaringer til grunn. Dette er erfaringer som først sitter i kroppen, som så engasjerer følelsene og som til slutt kan danne gode og levende begreper. Når ungdommene opplever at de «lærer», er det derfor en opplevelse av å få satt ord på det de allerede har erfart, kroppslig og emosjonelt. Det gjelder altså å gjødsle jorda før vi planter frøet.

Men leken handler også om den generelle følelsen av det som på engelsk heter «Well-being». Det handler om opplevelsen av å være i ett med det man ønsker å være – et selvregulert fritt individ som kjenner at det den indre motivasjonen driver meg til, er det samme som omgivelsene trenger av meg.

Dette bidrar til at barna våre får lov til å drømme ville drømmer og utvikle en levende og lidenskapelig fantasi. Når de engasjerer seg skapende i verden er det ikke på grunn av gode karakter, men fordi ingeniørkunst har en hensikt og matematikk gir mening. Slik får vi kloke hoder og brennende hjerter. Slik kan vi skape nye løsninger som verden trenger


Skolen bør ta dette på alvor. Det er fortsatt elever som blir klienter, mens de egentlig bare er dansere, sangere, tegnere eller skatere. Deres nøkler til læring er bevegelse og lidenskap. Leken og kunsten bør derfor ha en naturlig plass i skolehverdagen.  

Skrevet sammen med Mike Troxel - Daglig leder av Vision skatepark