På tide å snakke om kvalitet i barnehage

Morsrolleorganisasjonen «Tid for barn» ved Grace Torsøe har nok en gang løftet frem viktige poenger med hensyn til hvordan de aller minste barna våre bør ivaretas. Det handler om dokumentert økt stress blant de yngste barnehagebarna med dramatiske perspektiver for mulige konsekvenser senere. Trygghet i de nære relasjoner og beskyttelse mot stress må helt klart ligge i bunn for hvordan vi organiserer hverdagen rundt små barn. Unnlater samfunnet å ta dette på alvor betaler vi en høy pris på sikt. Det er jeg helt enig i. Jeg er derimot ikke sikker på at en polemisering mot barnehage for ett-åringer, er riktig vei å gå.

Å ta til orde for økt kontantstøtte eller fortsatt utvidelse av permisjonstiden, for å sørge for at flere som ønsker det kan være lengre hjemme med sine barn, er i seg selv forståelige krav. Vi kommer allikevel ikke utenom at arbeidsliv og familiemønster i vår tid gjør barnehage for ett-åringer nødvendig for det store flertallet. Hvor mange som klarer eller velger et liv utenfor arbeidslivet for å være hjemme med barn lengre enn i dag vil nok variere, men det er urealistisk for de aller fleste, selv om enkle grep som gjør foreldrepermisjonstiden noe lengre eller mer fleksibel, er en god ide. Å gjøre større endringer vil kreve betydelige samfunnsmessige endringer over lengre tid. At morsrolleorganisasjonen reiser slike grunnleggende spørsmål er allikevel prisverdig.

Men jeg ønsker at deres bekymring som vi alle deler, også rettes mot kvalitetskravene for barnehager. Det er kvaliteten på institusjonshverdagen til ett-åringene som bestemmer om vi som samfunn her og nå oppfyller vår forpliktelse overfor de mest sårbare og minst taleføre blant oss. 80% av ett-åringer går i dag i barnehager med svært ulik struktur og kvalitet – fra små idylliske innelukkede stuer hvor antall barn og voksne en skal forholde seg til ikke overstiger 10, til åpne landskap i fleksible barnehager med et tresifret antall små og store aktører.

Mange barnehager møter de yngste og deres foreldre med varme og klokskap.  Mitt inntrykk er allikevel at sektoren de siste årene har hatt en så eksplosiv vekst at hensynet til kvalitet i innhold og organisering ikke har hengt med i utviklingen. Full barnehagedekning skulle sikres, og det har vært tatt et skippertak hvor både kommuner og private aktører har satset mye på nyetableringer – dessverre i noen tilfeller med billige og lite barnevennlige løsninger som resultat. Valgkampens slagord om å bruke de store pengene på de små menneskene er derfor høyst betimelig.

Barnehagesektoren er samtidig under sterkt press. Det er svært komplekse oppgaver vi som samfunn forventer at barnehagene skal løse.

·       Barnehagen skal sikre mulighet for likestilling og full deltagelse i arbeidslivet for alle. Det innebærer fleksibilitet med hensyn til åpningstider og tilgjengelighet.

·         Barnehagen skal løse integreringsutfordringen gjennom å sørge for at alle barn kan norsk før de begynner på skolen.

·         Barnehagen knyttes stadig tettere til det samlede utdanningsløpet og krav om læringsutbytte og fagspesifikk tenkning rundt barnehagens innhold skjerpes.

·         Dessuten stiller hvert enkelt foreldrepar naturlig nok høye krav om at deres barn skal ble sett og inkludert, få oppleve annerkjennelse og få vekstmuligheter språklig, kroppslig, sosialt, intellektuelt og emosjonelt.

·         På toppen av dette er barnehagesektoren innvevd i et kommersielt marked hvor kampen om kundene og bunnlinjen preger hverdagen i større og større grad.

Rammene i form av økonomi, bemanning, kompetanse og kvalitetsnorm oppleves ikke på langt nær tilstrekkelig for å oppfylle alt dette, og de som først betaler prisen er de alle yngste barnehagebarna som er mest sårbar for uro, uforutsigbarhet og manglende fang. Jeg håper derfor morsrolleorganisasjonen «tid for barn» er med på å stille følgende klare krav for fremtidens barnehage:

·         Fleksibilitet og tilgjengelighet for foreldre må ikke gå på bekostning av barns rett til «normal-arbeidstid». Når har 90% av alle barn i barnehage en oppholdstid på mer enn 40 timer ukentlig.

·         Integreringsforventningene om å lære alle barn norsk før skolestart må medføre helt andre rammer enn i dag til ekstra resurser – både morsmålsassistenter og spesialpedagogisk personell.

·         Læringstrykket er stort nok, og en ny rammeplan for barnehagen bør snarere dempe forventningene om læringsutbytte enn å skjerpe det. Det bør gis mer rom for fri barnekulturell utfoldelse og å bare være sammen i lek og enkle hverdagslige situasjoner.

·         Den kommersielle delen av barnehagesektoren bør problematiseres. De argumentene som brukes i debatten rundt privatisering av skolene blant annet om utbytteforbud, gjelder også i barnehagene.  

·         I tillegg er satsing på økt rekruttering til både fagarbeider- og barnehagelærerutdanningene og en god nok lovfestet bemanningsnorm naturlige krav å stille for at alle foreldre skal oppleve at deres barn blir møtt på en tillitsvekkende måte. 

De politiske partiene som gjorde barnehageløftet og sikret full barnehagedekning er de samme partiene som lovet å bruke de store pengene på de små menneskene. De får nå ikke mulighet til å holde dette løftet. La oss håpe at den nye kunnskapsministeren ikke vil fortape seg i løftet om mer etter- og videreutdanning av lærere og ekstra resurser på ungdomstrinnet for å hindre frafall, men vende blikket mot de aller yngste i utdanningsløpet. Tidlig innsats er ikke bare ekstra lærere i første klasse, men det er først og fremt solide, tillitsskapende og varme rammer rundt de minst taleføre blant oss – ettåringene i barnehagen.