fredag 30. september 2016

Positivisme som lettbeint underholdning


NRK-programmet Folkeopplysninger klarer nok en gang å skape debatt og overskrifter på bakgrunn av et banalt programkonsept. Plukk og miks blant ymse naturvitenskaplige metoder for å påvise at folk er lettlurte, naive, følelsesstyrte eller uopplyste.

Programmet slår oss i hodet med positivisme-køllen så vi våkner opp og skjønner at det de trodde var en god sak er uvitenskapelig tull og fjas. Vi får se folk med store idealer og verdier bli latterliggjort, avkledd og avslørt. Det hele er klippet og mikset til så nyanser blir borte, og til slutt renvaskes det hele i underholdningsmaskinen, så det fremstår uangripelig og uansvarlig. Som underholdning trenger det ikke vise noen form for akademisk eller journalistisk etterrettelighet, etterprøvbarhet eller kildekritikk – det er jo bare laget for å more oss.

Problemet er at det som gjør programmet underholdene er at alle andre enn programskaperne selv piskes rundt i manesjen med krav om etterrettelighet, etterprøvbarhet og kildekritikk, noe de altså selv slipper lekende lett unna.

Dette grepet er ikke nytt og det ligner noen av de metodene Michael Moore bruker i sine filmer. Det plukkes dokumentasjon og forskning som passer inn i den forhåndsbestemte fortellingen man vil fortelle.

Den store forskjellen på Moore og Folkeopplysningen er riktignok at mens Moore har en normativitet i bunn, er Folkeopplysningen tilsynelatende verditom. Moore er opptatt av å sparke oppover. Institusjoner, personer og firma med makt og innflytelse skal tas på vegne av den lille mann uten makt og innflytelse. Systemkritikk er en eksplisitt agenda.

Folkeopplysningen på sin side er opptatt av å sparke de som lar seg sparke. De institusjonene og personene som veltes, veltes fordi de lar seg velte, fordi metoden virker på dem. I det ene øyeblikket går det ut over snuskete firma som blir rike av å selge virkningsløse slankemidler, men i det neste går det ut over grasrotbevegelser og alternative nisjeforetak som sloss for å overleve i skyggen av multinasjonale giganter.

Under ligger en ide om at en naturvitenskapelig forskning eller positivisme som livsinnstilling er nøytral. Forskerne tar på seg hvite frakker, munnbind og lateks-hansker før de manipulerer med sosiale fenomen uten å ta hensyn til eller vise frem egne verdier eller verdiene til menneskene som er involvert i de sosiale fenomenene.

Enhver som forsker på sosiale fenomen vet at dette er et for lengst tilbakelagt vitenskapssyn. Å studere sosiale fenomen er ingen uforpliktende verdinøytral lek. Å forske på GMO-motstand er meningsløs uten å forholde seg til hva et føre-var-prinsipp overfor egen helse eller miljø innebærer som en livsholdning, eller hvor skepsisen mot store multinasjonale selskap kommer fra. Å forske på økologisk mat er meningsløs uten å forholde seg til at mat og måltid for oss i stor grad handler om verdier og følelser.

Derfor forteller Folkeopplysningen også ulike verdiladede fortellinger, slik Moore gjør, men uten å være helt eksplisitt på hvor den går hen. Det er ikke sikkert programskaperne er helt klar over det selv heller. En åpenbar fortelling som stadig gjentas er at folk som ikke blindt stoler på statlige kontrollorgan, men insisterer på retten til å vurdere selv på bakgrunn av intuisjon, følelser eller verdier er paranoide og dumme eller fanatiske idealister. Her etableres det et nytt presteskap. Noen har gjort tenkningen og beregningene for oss. Det er bare å si «amen» og følge strømmen av lydige vitenskapstilbedere.

Folkeopplysningen som programkonsept hadde vært gull verd i hendene på Goebbels. En smilende kjekkas på skjermen kunne lekende lett ha bevist at jødene var en belastning for Tyskland økonomisk og sikkerhetsmessig. Det var bare å stole på de statlige anbefalingene. I hendene på Donald Trump-tilbedende oljeselskap kunne samme konsept lekende lett bevise at ideen om global warming er en kinesisk konspirasjon. Det er bare å kjøre på med åpne oljekraner.     

Poenget er at vitenskap aldri er nøytral. Det kan aldri gjøres til en uforpliktende lek. Den er alltid i noens tjeneste, og den er alltid preget av de verdiene forskeren bærer med seg. Folkeopplysningen er intet unntak og det faktum at det skapes debatt uansett hvilket fenomen programmet tar for seg, er en indikator på at folk opplever at verdier er i spill. Dette holder seertallene høye, men under kan det snike seg inn en degradering av folks egen dømmekraft og behov for å stille kritiske spørsmål.

Presteskapet har gjort analysene og risikovurderingene for oss. Og hvis positivistisk naturvitenskap er den nye religionen, er fenomen som Folkeopplysningen dens pinsevenner.