Denne pinsemeditasjonen er inspirert av den slovenske
filosofen Slavoj Zizek som blant annet har gjort seg bemerket med sine radikale
nye lesninger av kristendommens store fortellinger. I 2007 holdt han et foredrag
ved Cornell Fine Arts Museum i Orlando, Florida kalt Meditation on
Michelangelo’s Christ on the Cross.[i] Følgende tekst tar
utgangspunkt i dette foredraget.
Pinse er for verdens kristne kirkesamfunn feiringen av den
hellige ånd. Den hellige ånd er, slik det framstilles i de kristne
fortellingene, det som kommer til oss når Gud forlater oss. Historien om Pinsen
starer noen uker tidligere med fortellingen om Kristus død på korset.
Det starter med korsfestelsen
Opptakten til Pinse er påskens dramatiske fortelling om Guds
død. Kristus, Gud som menneske, døde på korset med disse siste ordene over sine
lepper: «Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Dette er kan hende ett av religionshistoriens aller mest
paradoksale høydepunkt. Utsagnet kan ikke leses som et retorisk spørsmål, stilt
som en dramatisk gest vel vitende om at en storslagen oppstandelse var nært
forestående. Spørsmålet har bare sprengkraft i fortellingen dersom det forstås
bokstavelig. Det var en fortvilet erkjennelse av at Gud var fraværende, eller
sagt med andre ord at menneskers vilkår er å leve sine liv uten å ha en
allmektig kraft over seg med mulighet til å gripe inn.
Det faktum at fortellingen til og med lar Gud selv rope ut
denne fortvilelsen, har ført til at Slavoj Zizek har omtalt det som at Gud selv
framsto som en ateist.
Er kristendommen egentlig en stor fortelling om Guds død?
Jeg vet at mange vil peke på oppstandelsen som det store klimaks i
fortellingen, men ser man nøye på hele det kristne narrativet, er den såkalte
oppstandelsen langt fra et litterært klimaks. Det er snarere framstilt som et
merkelig intermesso, med mystiske skikkelser som i det ene øyeblikket ligner,
og i det neste ikke ligner på Kristus, en skikkelse som ikke trenger dører og
som kommer og går ut av løse lufta, og som til slutt forsvinner i skyene.
Historien om oppstandelsen er et drømmeaktig intermesso som
kommer mellom de to virkelig store narrative høydepunktene, døden på korset og
pinsedag. Oppstandelsesmyten er på mange måter en drømmeaktig mytisk fortelling
om det som skal komme, mer enn en beskrivelse av en hendelse som i seg selv har
noen betydning. Mer om dette senere
La oss gå tilbake til døden på korset. Da går himmelen i
svart. Da flerres luften av lyn og torden og den dødende Kristus roper ut sin
fortvilelse. Gud lar seg selv dø. Håpet om at en allmektig kraft skal gripe inn
er tapt.
Dette er fortellingen som gjør kristendommen enestående
blant verdens religioner. Alle andre religioner handler i bunn og grunn om at
mennesket er avskåret fra Gud, men at de gjennom meditasjon, bønn, faste,
offer, askese eller hva det nå måtte være av bestrebelser, alle beskrevet og administrert
av religiøse ledere, kan gjenforenes med ham. Med andre ord at den allmektige
kraften som gir universet mening og form er tilgjengelig for dem som er villig
til å gjøre det som skal til for å se ham, og hensikten med menneskers liv er å
søke gjenforening med denne allmektige kraften for å bli fullt menneske.
I kristendommen er dette ikke tilfelle. Det er å leve som
menneske uten Gud som er kristendommens store fortelling.
Å leve uten Gud
På merkelig vis finner vi spor av dette narrativet i de
aller første fortellingene i bibelen. Utdrivelsen fra paradiset er åpenbart et
bilde på menneskets tornefulle vandring vekk fra Gud uten tilgang på noen
allmektig kraft i livene sine, og uten løfter om å vende tilbake.
Men dette kommer enda sterkere til uttrykk i historien om
Kain og Abel, sønnene til Adam og Eva. Vi husker det sterke bilde av
offerbålene. Abels røyk steg rett til værs som et tegn på at han hadde kontakt
med Gud og at hans bønner ble hørt. Kains røyk la seg tungt utover marken, og i
misunnelse og raseri drepte han sin bror. Han angret dypt og forberedte seg på
et liv som fredløs og forfulgt.
Fortelleren legger da til den lille men svært
betydningsfulle detaljen, Kainsmerke. Gud ga Kain et merke som skulle beskytte
ham, og han levde et langt liv og fikk mange barn. Kain ble velsignet av Gud
som stamfaren til menneskeslekten.
La oss ta inn over oss det bildet denne bibelske myten tegner.
Vi nedstammer alle fra han hvis røyk la seg tungt utover marken, fra han som
ikke ble bønnhørt.
Denne eldgamle fortellingen blir på merkelig vis en
foregripelse av det store klimakset i det kristne narrativet, Guds død på
korset, og menneskets liv uten en ytre allmektig kraft som holder tilværelsen
sammen.
Men også i historien om Kristus selv finner vi en forsmak. I
Matteus evangeliet fortelles det om hvordan Kristus blir fristet av djevelen i
ørkenen. Sulten og utmattet blir han fristet til å påkalle Guds allmektighet
for å gjøre steinene i ørkenen om til brød. Og han blir ført opp på et fjell og
nødet til å kaste seg ut i tillit til at englene ville komme og bære ham.
Kristus motsto ifølge denne myten fristelsen og viste dermed
at livet som menneske på jorda er å fraskrive seg allmektig gudommelig inngripen
i tilværelsen. Kristus velger å ofre håpet om Guds kraft, og underkastet seg dermed
de livsforhold Adam og Eva ble prisgitt.
I Niko Kazantzakis` fiksjonelle beskrivelser
av Frans av Assisis liv i boka «Min Frans av Assisi» følger forfatteren Frans
på veien mot den totale fattigdom som han måtte oppnå for å komme så nær Gud
som mulig. Han gir fra seg farsarv, andre eiendeler, hus og hjem, verdighet,
anerkjennelse og all sanselig nytelse. Men er det nok? En kveld blir Frans
konfrontert med følgende paradoks av en mystisk munk han møter: Den hellige Frans
hadde gitt fra seg alt, men allikevel beholdt det som var aller mest verdifullt
for ham og som ble stadig mer verdifullt jo mer han ga fra seg; troen på frelsen,
oppstandelsen, Kristi gjenkomst og et evig liv. For å komme så nær Gud som
mulig, måtte han ikke også oppgi dette? Frans er først overbevist om at er djevelen
som taler til ham, men ender opp med å ta ordene til seg som et budskap fra Gud.
Scenen ender i denne paradoksale bønnen: «Min Gud, gi meg kraft til en dag også
å fornekte håpet om å få se deg»[ii]
Hva skjer i Pinsefortellingen?
Så kommer pinsen. Det andre store klimakset i det kristne
narrativet, og som gjør at døden på korset gir mening. Som nevnt, er det i den
drømmeaktige fortellingen om oppstandelsen noen hint om det som skal komme.
Historien om Emmaus-vandrerne er ett av dem. De to vennene, som begge var blant
de mange skuffede og desillusjonerte Kristus-tilhengerne, møtte en fremmed på
vei til byen Emmaus.
De snakket om løst og fast mens de gikk og kom også innom de
dramatiske begivenhetene de nettopp var blitt vitne til i Jerusalem. Så skulle
de spise sammen, og i det øyeblikket de satte seg og delte brødet, ble den
fremmede gjenkjennelig som Kristus, og han gjenskapte for dem det underlige
øyeblikket fra skjærtorsdag og det siste måltidet. Kristus viste seg i et
måltidsfelleskap.
Dette blir også hintet om tidligere i evangeliet hvor
Kristus uttale følgende til disiplene sine: «… hvor to eller tre er samlet i
mitt navn, der er jeg midt iblant dem» (Matt.18:20).
Kirkesamfunn over hele jorden gjentar denne hendelsen i det
symbolske måltidet kalt nattverd. Og bakenfor symboltunge metaforer om Kristus
kjøtt og blod, oppstår her noen svært betydningsfulle forestillinger av hva som
kommer når Gud forlater oss.
Litt forenklet kan en si at menneskefellesskapet,
forbrødringen på tvers av rase, kultur, etnisitet, kjønn og klasse, er stedet
hvor den hellige ånd viser seg. I pinsefortellingen er dette beskrevet ved at
disiplene plutselig kunne snakke og forstå alle verdens språk.
Dette er også den revolusjonære fortellingen om menneskelige
fellesskap som ikke er holdt sammen av ytre autoriteter eller lover, men av
solidaritet alene. Derfor har kristendommens store narrativ en enorm sosial
sprengkraft i seg.
Noen refleksjoner om oppstandelsesmyten
Siden oppstandelsen allerede er nevnt, vil det være på sin
plass å foreta en nærmere analyse av denne delen av fortellingen. Det er som
nevnt fastslått i dogmatisk kristendom at det er oppstandelsen som er det store
høydepunktet, eller klimaks i Kristendommens narrativ. Uten at oppstandelsen
faktisk fysisk fant sted, ville det ikke ha fantes noen kristendom, blir det
hevdet.
Hvorfor vektlegges denne delen av fortellingen så sterkt i
den kristne dogmatikken? Kan det hende at en slik betoning hadde rent
kirkepolitiske årsaker for de tidligste kristne menighetene? Oppstandelsesmyten
framstiller Kristus som beseireren av døden, som en triumferende konge over liv
og død.
Kirken som politisk institusjon gjennom middelalderen var
ene og alene tuftet på ideen om et Gudommelig kongedømme på jorden. Denne myten
trengte en fortelling om Kristus som den egentlige kongen og som grunnleggeren
av en arverekkefølge til tronen som skulle gå fra Peter gjennom hver eneste
Pave, frem til kongenes konge på magisk vis selv kommer tilbake for å overta
tronen og innta all makt i himmel og på jord. Kirkens politiske makt var med
andre ord tuftet på at oppstandelsesmyten ble løftet fram som det store høydepunktet.
Kirkehistorien har av politiske årsaker med andre ord
fortrengt potensialet for kristendommens dypeste hemmelighet. Historien om Guds
død og menneskefelleskapet som åpner for den hellige ånds sosiale sprengkraft.
Derfor er Pinse en enda ikke utviklet høytid. Den forblir i
skyggen av påske, så lenge kirken holder fast på oppstandelsesmyten som det
store klimaks. Det er på pinsedag at Gud oppstår fra de døde, som den hellige
ånd i felleskapet av troende.
Hva med frelsen?
En annen forestilling knyttet til Kristus død på korset, er
at Gud selv via sin død, betalte den gjelden som vi alle skulle ha betalt for
våre synder, slik at vi blir gjeldfrie og frelste uten selv å sone. Kristus som
offerlammet er en forestilling som reduserer korsfestelsens betydning til en
økonomisk transaksjon, et gjeldsoppgjør.
La meg nok en gang siterer Zizek, som retorisk spør: Til
hvem skulle i så fall denne gjelden betales? Hvis Gud selv valgte å ta straffen
for alle menneskers synder på seg, og betale det vi alle skylder, kan det jo ikke
være en betaling til seg selv? Her vikler kristen dogmatikk seg inn i et
uløselig paradoks siden en slik gjeldssanering forutsetter at det over Gud må
eksistere en annen allmektig kosmisk kraft som også Gud er bundet av. Skulle
gjelden betales til en evig moralsk lov som selv Gud må adlyde?
Zizek påpeker ganske treffende at en slik forestilling
framstiller Gud slik de greske eller for så vidt også de norrøne gudene blir
framstilt i mytologiene. Der er gudene selv underlagt evige moralske lover, som
det koster dem dyrt å bryte. Den moralske dommen som felles over Odin i
ragnarokk som straff for hans svakhet og som fører til hans død, er den
egentlige allmektige kraften i den norrøne gudeverden.
Forestillingen om Kristus død på korset som et gjeldsoppgjør
reduserer Gud til en halvgud som Zevs eller Odin.
Allikevel er det åpenbart at Kristus død på korset innebærer
en mulighet for frelse for oss alle, men da i en annen betydning enn som en
innløsning av gjeld. Når Kristus rett før han dør, i sin smerte og fortvilelse
roper ut. «Min Gud hvorfor har du forlatt meg?» er det som nevnt en erkjennelse
av fraværet av den allmektige meningsbærende, dømmende og inngripende Guden.
Det er en smertefull erkjennelse, som det også var for Kain når røyken fra
offerbålet la seg tungt utover marken.
Men samtidig er det en frigjørende erkjennelse av å ikke
lenger stå i gjeld til noen allmektig Gud. Det er ingen ytre makt som krever fullkommenhet
av oss. Religioner har til alle tider gitt mennesker krav om store offer,
askese og forsakelser med mål om å gjøre seg fortjent til frelse eller gjenforening
med guddommen. I kristendommen fortelles fortellingen om at denne gjelden
opphører å eksistere fordi det ikke er noen som krever det av oss som vi ikke
noen gang vil kunne innfri, fullkommenhet. Kainsmerket tildeles dem hvis røyk
aldri nådde Gud.
Dette er det virkelige frelsesverket i Kristus død på korset,
Guds død. Men samtidig en Gud som gjenoppstår i fellesskapet av troende.
En filosofisk avrunding
Ved å lese Bibelens fortellinger på den måten jeg her har
gjort, blir kristendommen en mytologisk beskrivelse av den sen-moderne
bevissthetstilstand, eller den flytende moderniteten som Zigmund Bauman
kaller den. Den sen-moderne tilstand reier følgende spørsmål for oss: Hvor
ligger grunnlaget for det gode, for det moralske og det sanne, når moralnormer
og sannhet er relativisert og flytende? Hvor er Gud når Gud er død, når det
ikke lenger gis noen steintavler med universelle lover?
Emmanuel Levinas er den moralfilosofen som går lengst i
å forsøke å svare på dette spørsmålet. Det
grunnleggende fenomenet i hans filosofiske refleksjoner er hvordan etisk
ansvarlighet oppstår i vårt umiddelbare møte med det Levinas kaller den Andres ansikt. Dette møte som krever
alt av meg og gjør meg uforbeholdent ansvarlig for den Andre er uavhengig av hvordan vi snakker om og reflekterer over
etiske valg eller former kulturelle normsystemer.
I lys av postmodernismen hvor historisk, religiøs og
kulturell mening og språklig betydning relativiseres og før eller siden faller
fra hverandre, vil etikken også kunne forvitre og dø dersom mening og betydning oppstår med kulturen
og går til grunne med den. Dersom mening
og betydning oppstår forut for kulturen, vil den også eksistere videre når
kulturene forvitrer og dør.
Etikken
har dermed et grunnlag i vårt umiddelbare nærvær med hverandre, en tilstand som
deles av alle, uansett kulturell eller sosial bakgrunn. Levinas beskriver det
som om det gode velger meg før jeg
velger det gode.
Det gode er altså hverken en sosial
konstruksjon slik postmodernismen vil uttrykke det, eller en absolutt størrelse
i vår menneskelige natur, nedlagt i oss som et guddommelig prinsipp av evige
moralske lover. På den måten plasseres etikken hverken i naturalismens eller
rasjonalismens forståelsesramme, men i en mellomposisjon som en uunngåelig
hendelse i møtet mellom oss.
Dette
gjelder også menneskets subjektivitet som oppstår, eller kommer til seg selv, i møtet med den Andre. Men i dette møtet oppstår også en tredje person i
tillegg jeg og den andre. Levinas kaller denne tredje personen «ham», og denne «ham»
kan forstås som et antydende uttrykk for den hellige ånd. Levinas sier
det slik: «Både "Gud" og
"Meg" kommer efter den Annen».[iii]
[i] Žižek,
S. (2008). Meditation on Michelangelo’s Christ on the Cross. SPECS journal of art and culture, 1(1), 42.
[ii] Kazantzakēs,
N. (1954). Min Frans av Assisi. Tanum. s. 138
[iii] Lévinas, E. (2004). Den annens
humanisme. Aschehoug, s. 205.
