onsdag 19. mai 2021

En pinsemeditasjon inspirert av Slavoj Zizek


Denne pinsemeditasjonen er inspirert av den slovenske filosofen Slavoj Zizek som blant annet har gjort seg bemerket med sine radikale nye lesninger av kristendommens store fortellinger. I 2007 holdt han et foredrag ved Cornell Fine Arts Museum i Orlando, Florida kalt Meditation on Michelangelo’s Christ on the Cross.[i] Følgende tekst tar utgangspunkt i dette foredraget.

Pinse er for verdens kristne kirkesamfunn feiringen av den hellige ånd. Den hellige ånd er, slik det framstilles i de kristne fortellingene, det som kommer til oss når Gud forlater oss. Historien om Pinsen starer noen uker tidligere med fortellingen om Kristus død på korset.

Det starter med korsfestelsen

Opptakten til Pinse er påskens dramatiske fortelling om Guds død. Kristus, Gud som menneske, døde på korset med disse siste ordene over sine lepper: «Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

Dette er kan hende ett av religionshistoriens aller mest paradoksale høydepunkt. Utsagnet kan ikke leses som et retorisk spørsmål, stilt som en dramatisk gest vel vitende om at en storslagen oppstandelse var nært forestående. Spørsmålet har bare sprengkraft i fortellingen dersom det forstås bokstavelig. Det var en fortvilet erkjennelse av at Gud var fraværende, eller sagt med andre ord at menneskers vilkår er å leve sine liv uten å ha en allmektig kraft over seg med mulighet til å gripe inn.

Det faktum at fortellingen til og med lar Gud selv rope ut denne fortvilelsen, har ført til at Slavoj Zizek har omtalt det som at Gud selv framsto som en ateist.

Er kristendommen egentlig en stor fortelling om Guds død? Jeg vet at mange vil peke på oppstandelsen som det store klimaks i fortellingen, men ser man nøye på hele det kristne narrativet, er den såkalte oppstandelsen langt fra et litterært klimaks. Det er snarere framstilt som et merkelig intermesso, med mystiske skikkelser som i det ene øyeblikket ligner, og i det neste ikke ligner på Kristus, en skikkelse som ikke trenger dører og som kommer og går ut av løse lufta, og som til slutt forsvinner i skyene.

Historien om oppstandelsen er et drømmeaktig intermesso som kommer mellom de to virkelig store narrative høydepunktene, døden på korset og pinsedag. Oppstandelsesmyten er på mange måter en drømmeaktig mytisk fortelling om det som skal komme, mer enn en beskrivelse av en hendelse som i seg selv har noen betydning. Mer om dette senere

La oss gå tilbake til døden på korset. Da går himmelen i svart. Da flerres luften av lyn og torden og den dødende Kristus roper ut sin fortvilelse. Gud lar seg selv dø. Håpet om at en allmektig kraft skal gripe inn er tapt.

Dette er fortellingen som gjør kristendommen enestående blant verdens religioner. Alle andre religioner handler i bunn og grunn om at mennesket er avskåret fra Gud, men at de gjennom meditasjon, bønn, faste, offer, askese eller hva det nå måtte være av bestrebelser, alle beskrevet og administrert av religiøse ledere, kan gjenforenes med ham. Med andre ord at den allmektige kraften som gir universet mening og form er tilgjengelig for dem som er villig til å gjøre det som skal til for å se ham, og hensikten med menneskers liv er å søke gjenforening med denne allmektige kraften for å bli fullt menneske.

I kristendommen er dette ikke tilfelle. Det er å leve som menneske uten Gud som er kristendommens store fortelling.

Å leve uten Gud

På merkelig vis finner vi spor av dette narrativet i de aller første fortellingene i bibelen. Utdrivelsen fra paradiset er åpenbart et bilde på menneskets tornefulle vandring vekk fra Gud uten tilgang på noen allmektig kraft i livene sine, og uten løfter om å vende tilbake.

Men dette kommer enda sterkere til uttrykk i historien om Kain og Abel, sønnene til Adam og Eva. Vi husker det sterke bilde av offerbålene. Abels røyk steg rett til værs som et tegn på at han hadde kontakt med Gud og at hans bønner ble hørt. Kains røyk la seg tungt utover marken, og i misunnelse og raseri drepte han sin bror. Han angret dypt og forberedte seg på et liv som fredløs og forfulgt.

Fortelleren legger da til den lille men svært betydningsfulle detaljen, Kainsmerke. Gud ga Kain et merke som skulle beskytte ham, og han levde et langt liv og fikk mange barn. Kain ble velsignet av Gud som stamfaren til menneskeslekten.

La oss ta inn over oss det bildet denne bibelske myten tegner. Vi nedstammer alle fra han hvis røyk la seg tungt utover marken, fra han som ikke ble bønnhørt.

Denne eldgamle fortellingen blir på merkelig vis en foregripelse av det store klimakset i det kristne narrativet, Guds død på korset, og menneskets liv uten en ytre allmektig kraft som holder tilværelsen sammen.

Men også i historien om Kristus selv finner vi en forsmak. I Matteus evangeliet fortelles det om hvordan Kristus blir fristet av djevelen i ørkenen. Sulten og utmattet blir han fristet til å påkalle Guds allmektighet for å gjøre steinene i ørkenen om til brød. Og han blir ført opp på et fjell og nødet til å kaste seg ut i tillit til at englene ville komme og bære ham.

Kristus motsto ifølge denne myten fristelsen og viste dermed at livet som menneske på jorda er å fraskrive seg allmektig gudommelig inngripen i tilværelsen. Kristus velger å ofre håpet om Guds kraft, og underkastet seg dermed de livsforhold Adam og Eva ble prisgitt.

I Niko Kazantzakis` fiksjonelle beskrivelser av Frans av Assisis liv i boka «Min Frans av Assisi» følger forfatteren Frans på veien mot den totale fattigdom som han måtte oppnå for å komme så nær Gud som mulig. Han gir fra seg farsarv, andre eiendeler, hus og hjem, verdighet, anerkjennelse og all sanselig nytelse. Men er det nok? En kveld blir Frans konfrontert med følgende paradoks av en mystisk munk han møter: Den hellige Frans hadde gitt fra seg alt, men allikevel beholdt det som var aller mest verdifullt for ham og som ble stadig mer verdifullt jo mer han ga fra seg; troen på frelsen, oppstandelsen, Kristi gjenkomst og et evig liv. For å komme så nær Gud som mulig, måtte han ikke også oppgi dette? Frans er først overbevist om at er djevelen som taler til ham, men ender opp med å ta ordene til seg som et budskap fra Gud. Scenen ender i denne paradoksale bønnen: «Min Gud, gi meg kraft til en dag også å fornekte håpet om å få se deg»[ii]

Hva skjer i Pinsefortellingen?  

Så kommer pinsen. Det andre store klimakset i det kristne narrativet, og som gjør at døden på korset gir mening. Som nevnt, er det i den drømmeaktige fortellingen om oppstandelsen noen hint om det som skal komme. Historien om Emmaus-vandrerne er ett av dem. De to vennene, som begge var blant de mange skuffede og desillusjonerte Kristus-tilhengerne, møtte en fremmed på vei til byen Emmaus.

De snakket om løst og fast mens de gikk og kom også innom de dramatiske begivenhetene de nettopp var blitt vitne til i Jerusalem. Så skulle de spise sammen, og i det øyeblikket de satte seg og delte brødet, ble den fremmede gjenkjennelig som Kristus, og han gjenskapte for dem det underlige øyeblikket fra skjærtorsdag og det siste måltidet. Kristus viste seg i et måltidsfelleskap.

Dette blir også hintet om tidligere i evangeliet hvor Kristus uttale følgende til disiplene sine: «… hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem» (Matt.18:20).

Kirkesamfunn over hele jorden gjentar denne hendelsen i det symbolske måltidet kalt nattverd. Og bakenfor symboltunge metaforer om Kristus kjøtt og blod, oppstår her noen svært betydningsfulle forestillinger av hva som kommer når Gud forlater oss.

Litt forenklet kan en si at menneskefellesskapet, forbrødringen på tvers av rase, kultur, etnisitet, kjønn og klasse, er stedet hvor den hellige ånd viser seg. I pinsefortellingen er dette beskrevet ved at disiplene plutselig kunne snakke og forstå alle verdens språk.

Dette er også den revolusjonære fortellingen om menneskelige fellesskap som ikke er holdt sammen av ytre autoriteter eller lover, men av solidaritet alene. Derfor har kristendommens store narrativ en enorm sosial sprengkraft i seg.

Noen refleksjoner om oppstandelsesmyten

Siden oppstandelsen allerede er nevnt, vil det være på sin plass å foreta en nærmere analyse av denne delen av fortellingen. Det er som nevnt fastslått i dogmatisk kristendom at det er oppstandelsen som er det store høydepunktet, eller klimaks i Kristendommens narrativ. Uten at oppstandelsen faktisk fysisk fant sted, ville det ikke ha fantes noen kristendom, blir det hevdet.

Hvorfor vektlegges denne delen av fortellingen så sterkt i den kristne dogmatikken? Kan det hende at en slik betoning hadde rent kirkepolitiske årsaker for de tidligste kristne menighetene? Oppstandelsesmyten framstiller Kristus som beseireren av døden, som en triumferende konge over liv og død.

Kirken som politisk institusjon gjennom middelalderen var ene og alene tuftet på ideen om et Gudommelig kongedømme på jorden. Denne myten trengte en fortelling om Kristus som den egentlige kongen og som grunnleggeren av en arverekkefølge til tronen som skulle gå fra Peter gjennom hver eneste Pave, frem til kongenes konge på magisk vis selv kommer tilbake for å overta tronen og innta all makt i himmel og på jord. Kirkens politiske makt var med andre ord tuftet på at oppstandelsesmyten ble løftet fram som det store høydepunktet.

Kirkehistorien har av politiske årsaker med andre ord fortrengt potensialet for kristendommens dypeste hemmelighet. Historien om Guds død og menneskefelleskapet som åpner for den hellige ånds sosiale sprengkraft.

Derfor er Pinse en enda ikke utviklet høytid. Den forblir i skyggen av påske, så lenge kirken holder fast på oppstandelsesmyten som det store klimaks. Det er på pinsedag at Gud oppstår fra de døde, som den hellige ånd i felleskapet av troende.

Hva med frelsen?

En annen forestilling knyttet til Kristus død på korset, er at Gud selv via sin død, betalte den gjelden som vi alle skulle ha betalt for våre synder, slik at vi blir gjeldfrie og frelste uten selv å sone. Kristus som offerlammet er en forestilling som reduserer korsfestelsens betydning til en økonomisk transaksjon, et gjeldsoppgjør.

La meg nok en gang siterer Zizek, som retorisk spør: Til hvem skulle i så fall denne gjelden betales? Hvis Gud selv valgte å ta straffen for alle menneskers synder på seg, og betale det vi alle skylder, kan det jo ikke være en betaling til seg selv? Her vikler kristen dogmatikk seg inn i et uløselig paradoks siden en slik gjeldssanering forutsetter at det over Gud må eksistere en annen allmektig kosmisk kraft som også Gud er bundet av. Skulle gjelden betales til en evig moralsk lov som selv Gud må adlyde?

Zizek påpeker ganske treffende at en slik forestilling framstiller Gud slik de greske eller for så vidt også de norrøne gudene blir framstilt i mytologiene. Der er gudene selv underlagt evige moralske lover, som det koster dem dyrt å bryte. Den moralske dommen som felles over Odin i ragnarokk som straff for hans svakhet og som fører til hans død, er den egentlige allmektige kraften i den norrøne gudeverden.

Forestillingen om Kristus død på korset som et gjeldsoppgjør reduserer Gud til en halvgud som Zevs eller Odin.

Allikevel er det åpenbart at Kristus død på korset innebærer en mulighet for frelse for oss alle, men da i en annen betydning enn som en innløsning av gjeld. Når Kristus rett før han dør, i sin smerte og fortvilelse roper ut. «Min Gud hvorfor har du forlatt meg?» er det som nevnt en erkjennelse av fraværet av den allmektige meningsbærende, dømmende og inngripende Guden. Det er en smertefull erkjennelse, som det også var for Kain når røyken fra offerbålet la seg tungt utover marken.

Men samtidig er det en frigjørende erkjennelse av å ikke lenger stå i gjeld til noen allmektig Gud. Det er ingen ytre makt som krever fullkommenhet av oss. Religioner har til alle tider gitt mennesker krav om store offer, askese og forsakelser med mål om å gjøre seg fortjent til frelse eller gjenforening med guddommen. I kristendommen fortelles fortellingen om at denne gjelden opphører å eksistere fordi det ikke er noen som krever det av oss som vi ikke noen gang vil kunne innfri, fullkommenhet. Kainsmerket tildeles dem hvis røyk aldri nådde Gud.

Dette er det virkelige frelsesverket i Kristus død på korset, Guds død. Men samtidig en Gud som gjenoppstår i fellesskapet av troende.

En filosofisk avrunding

Ved å lese Bibelens fortellinger på den måten jeg her har gjort, blir kristendommen en mytologisk beskrivelse av den sen-moderne bevissthetstilstand, eller den flytende moderniteten som Zigmund Bauman kaller den. Den sen-moderne tilstand reier følgende spørsmål for oss: Hvor ligger grunnlaget for det gode, for det moralske og det sanne, når moralnormer og sannhet er relativisert og flytende? Hvor er Gud når Gud er død, når det ikke lenger gis noen steintavler med universelle lover?

Emmanuel Levinas er den moralfilosofen som går lengst i å forsøke å svare på dette spørsmålet. Det grunnleggende fenomenet i hans filosofiske refleksjoner er hvordan etisk ansvarlighet oppstår i vårt umiddelbare møte med det Levinas kaller den Andres ansikt. Dette møte som krever alt av meg og gjør meg uforbeholdent ansvarlig for den Andre er uavhengig av hvordan vi snakker om og reflekterer over etiske valg eller former kulturelle normsystemer.

I lys av postmodernismen hvor historisk, religiøs og kulturell mening og språklig betydning relativiseres og før eller siden faller fra hverandre, vil etikken også kunne forvitre og dø dersom mening og betydning oppstår med kulturen og går til grunne med den. Dersom mening og betydning oppstår forut for kulturen, vil den også eksistere videre når kulturene forvitrer og dør.

Etikken har dermed et grunnlag i vårt umiddelbare nærvær med hverandre, en tilstand som deles av alle, uansett kulturell eller sosial bakgrunn. Levinas beskriver det som om det gode velger meg før jeg velger det gode.

Det gode er altså hverken en sosial konstruksjon slik postmodernismen vil uttrykke det, eller en absolutt størrelse i vår menneskelige natur, nedlagt i oss som et guddommelig prinsipp av evige moralske lover. På den måten plasseres etikken hverken i naturalismens eller rasjonalismens forståelsesramme, men i en mellomposisjon som en uunngåelig hendelse i møtet mellom oss.

Dette gjelder også menneskets subjektivitet som oppstår, eller kommer til seg selv, i møtet med den Andre. Men i dette møtet oppstår også en tredje person i tillegg jeg og den andre. Levinas kaller denne tredje personen «ham», og denne «ham» kan forstås som et antydende uttrykk for den hellige ånd. Levinas sier det slik: «Både "Gud" og "Meg" kommer efter den Annen».[iii]

 



[i] Žižek, S. (2008). Meditation on Michelangelo’s Christ on the Cross. SPECS journal of art and culture1(1), 42.

[ii] Kazantzakēs, N. (1954). Min Frans av Assisi. Tanum. s. 138

[iii] Lévinas, E. (2004). Den annens humanisme. Aschehoug, s. 205.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar