fredag 1. desember 2017

The significance of children`s nonverbal social repertoire


My ph.d.-thesis examines social life as it unfolds at micro level between children under three years of age in Norwegian kindergartens. It describes and discusses the significance of children`s nonverbal social repertoire, but also sees this in relation to the framework institutions provide for the development of such repertoire. It is thus a description of how children explore and try out different ways of being social in an institutional context before verbal language is fully established. The term social refers not only to children in their relationships with other children or adults, but also in their relationships with objects, rooms and places.

The project leans on previous research on toddlers using a phenomenological life-world approach, but also more recent post-human perspectives. The social repertoire should not be perceived as child-child or child-thing relations in isolation. Instead, it is connected to cultural normative expectations as they are expressed in the institutional framework and adult educational intentions. The project has thus drawn inspiration from two research-traditions: the pedagogical and formative-oriented tradition, and the sociological- culture-theoretical tradition, and it further develops a dialectical understanding of subjectification in an eclectic theoretical landscape. The way the social, physical and cultural environment forms the subject is influenced by the same subject`s way of performing its social agency. 

The project is an ethnographic work based on observations of two kindergarten groups for children between one and three years of age. A phenomenological analytical approach was used. The fieldwork took place during different periods between Spring 2014 and Spring 2015, and it developed composite data material consisting of field notes and videos focusing on child-child interplay in free situations. It was distinctly micro-ethnographic since it was primarily the small details in face-to-face relationships that were analysed. The phenomenological approach emphasises how children's life worlds can be seen as the places that exist between their selves and other children, adults, things and spaces where meaning, self-awareness and social events are continually created.

The thesis is built around four different articles in which different theoretical perspectives are used. The four articles are:
·       De yngste barna og tingene deres – en ANT-analyse av lek i småbarnsavdelinger
·        Social life among toddlers in kindergarten as communicative musicality
·        The flow of play among toddlers in kindergarten
·        Relasjoner mellom små barn i spenningen mellom private og offentlige rom

In the summary article, three of the theoretical perspectives are more thoroughly discussed in order to look for a common ontological basis – with particular attention paid to Merleau-Ponty's phenomenology. These are: the theory of communicative musicality, Actor-Network-Theory (ANT) and Hannah Arendt`s concept of human action.

It is concluded that the young child's nonverbal social repertoire manifests itself firstly as different ways of being connected to objects. This way, the child can become an extension of the properties of objects, but also make objects an extension of their own intentional body in the room. In each case, children are connected to each other by objects. Second, they use the sound and rhythm of things, voice or body to create shared experiences of meaning through various unanimous expressions, but also to take new initiatives within the room. What characterises both these repertoires is firstly that verbal language and, for that matter, reflection, play a subordinate role in opposition to their immediate physical presence in the room. Second, it shows how important children's abilities to respond to each other's initiatives and invitations are, but also how inevitable interruptions and disturbances seem to be apparent in the children's particular manner of being together. This is indicative of the particular institutional context in which this repertoire is developed and used.

Towards the end, I pay critical attention to the kindergarten`s educational ambitions and culture of strict discipline. The question is whether enough room has been provided to unfold children's nonverbal social repertoire, or whether it is suppressed too frequently in order to ensure peace, order and educational progress.

tirsdag 2. mai 2017

Kampen om K-en



Den politiske debatten om K-en i KRLE-faget har tatt av etter at Arbeiderpartiet forbilledlig vedtok å fjerne den. Det er en viss tendens til at forsvarerne av K-en får vind i seilene takket være det en kan kalle en nasjonalistisk verdi-konservatisme. I møte med nye kulturelle strømninger (les islam), er det for noen viktig å holde fast på det som har vært Norges tradisjonelle felles verdigrunnlag. 

K-en blir en slags symbolsk markering av at det er et lim mellom oss som tradisjonelt har bodd i dette landet. Å fjerne K-en blir sett på som en måte å rive dette fra hverandre. Da ligger kulturen brakk og åpen for å bli overkjørt av noe annet som kommer utenfra som vi ikke liker.

Jeg mener det er høyst problematisk å skape en renessanse for ideen om at et land og et folk har en bestemt religiøs forankring. Det er etter min mening historieløst. Det som særpreger de vestlige demokratiene er først og fremst sekularismen. 

Den europeiske staten og de felles nasjonale samlingspunktene har gjennom de siste århundrene fjernet seg mer og mer fra et religiøst fundament, og jeg mener det har vært et av de store fremskrittene i moderne tid. Blasfemi-loven er borte og statens nylige brudd med kirken er siste innslag av denne prosessen i vårt land. Mye gjenstår fortsatt både i lovverk og ulike offentlige virksomheter, men tendensen er klar. Også vårt samfunn sekulariseres, og det er bra.

Det betyr naturligvis ikke at færre blant oss er religiøse, men mangfoldet og variasjonene i de religiøse uttrykkene er nok langt større enn før. Det finnes lite offentlig konformitet i forhold til hvordan og, i det hele tatt, om det religiøse skal komme til uttrykk.

Det har inntil de siste årene vært en sterk sekulær stats-tradisjon også i islam-dominerte land. Tyrkia er kan hende det sterkeste eksempelet. Der har dessverre disse impulsene ofte endt som brutale diktaturer som i tur og orden har kollapset mot folkelige og ofte islamistiske opprør. Resultatet er at den arabiske verden nå er sterkt preget av en galopperende av-sekularisering. Gamle religiøse tradisjoner griper om seg i statsapparatet, lovgivning, skoleverk og generelle levemåter.

Det er fare for at vestens måte å respondere på er å gjøre det samme. K-en i KRLE-faget er et eksempel på dette. En ny romantisk dyrking av korset i flagget, å bære korssmykke og den religiøse betydningen av riksløven er i anmarsj. Snart melder det seg vel også en nostalgisk dyrking av Hellig Olav og en gjeninnføring av tradisjonen med hodeplagg for kvinner i kirkene.

Det er mange tegn på at sekulariseringen i vesten har stoppet opp. Det er sterkest i en del mellomeuropeiske land som Polen og Ungarn, men også Le-Pens Frankrike-visjon er preget av det. Norge er intet unntak. På område etter område styrker og befester det religiøse sin stilling i det offentlige livet, og vi møter dermed Islam med en aksept for at religion skal prege et samfunn og dets institusjoner. Når forsvaret for tiden tar imot nye grupper soldater fra våre nye landsmenn, responderer de ikke med å fjerne den antikvariske feltprest-ordningen. De supplerer med felt-imam.

Vi burde gjøre det motsatte. Vi bør være tydelig på at det verdifulle med vesten er bruddet med kirkens makt til å sette premissene for stat, samfunn og kultur. Satt på spissen er det et uunngåelig resultat av den 500-år gamle reformasjonen.

Vi bør være stolte av vår sekularisme, og vise nye landsmenn at hos oss har lovgivning og statlige institusjoner (som skole) hverken plass for Islam eller kristendom. Derfor er kampen mot K-en en viktig kamp å ta.  

onsdag 8. mars 2017

Barndom i alternative institusjoner




Margareth Olins nye film «Barndom» er ikke bare en hyllest til leken og barns frie selvstyrte utforsking av verden. Den er i høyeste grad implisitt også en hyllest til Steinerbarnehagene. Filmen minner oss på hvor viktig det er at det er mulig å drive slike alternative motstrøms-institusjoner for små barn. For her er det mye som er motstrøms.

Nå er det mulig at Aurora Steinerbarnehage er mer tro mot steinerpedagogiske idealer enn andre barnehager i denne bevegelsen, og det er mulig Olin bevisst har valgt ut bilder som fremhever annerledesheten. Filmen viser ingen elektriske apparater eller hvitevarer, og all matlaging vi ser foregår over åpen ild. Det er derfor en viss fare for at steinerbarnehagene fremstår vel eksotisk og Amish-aktig gjennom Olins kameralinser. For ja, de har også oppvaskmaskiner under kjøkkenbenken og mobiltelefon i tursekken.

Olin viser dessuten et nostalgisk og lite realistisk scenario hvor 6-åringer går i barnehage, som om det var for 20 år siden. Dette er ikke praksis i Steinerskolen lenger selv om det fra -97 var en intensjon blant disse skolene om å la 1.klasse få sitt første skoleår i barnehager. Det ble etter hvert både praktisk, økonomisk og juridisk for krevende. Innholdet i steinerskolens tilbud for de yngste er riktignok fortsatt dominert av fri lek.

Men uansett er det mange ting ved den institusjonen Olin gir oss innblikk i, som er verd å legge merke til, og basert på min egen bakgrunn som tidligere praksisutøver i disse barnehagene tillater jeg meg å gi en rask og litt tabloid introduksjon:

·        Her er ingen nettbrett eller PC tilgjengelig for barna. Kan hende vil noen påstå at de dermed ser bort fra vesentlige sider ved rammeplanen, men det er vel begrunnet. Her skal barna bade i sanselige og kroppslige erfaringer, og det argumenteres for at det gir et bedre fundament for senere læring enn tidlig øving av digital kompetanse.

Her er ingen samlingsstund hvor det snakkes om et pedagogisk uttenkt tema med voksne som møteledere og barn som rekker hånden i været når de har noe å si. Det betyr ikke at det ikke dukker opp tema. Men de oppstår spontant i barnas lek, i naturens årstidsrytmer eller i kulturens høytidsmarkeringer. I den grad de voksne setter agendaen er det gjennom selv å være i praktisk arbeid som kan inspirere barnas lek, eller invitere barna til sang og dans, håndverk og maling.

Her er ingen ambisjoner om å introdusere bokstaver, tall eller annen skolepreget læring. I leken får barna oppleve, sanse, beveges og berøres uten at voksne leter etter faglighet, forståelse eller innsikt. 
Her har man tillit til at forståelsen og innsikten vil dukke opp i tide hvis bare den sanselige opplevelsesdybden er god nok.

Her er ingen ferdige plastleker, men ull og silke, bark og kongler forvandles av barnas skaperkraft til hva det skal være alt etter hva leken fordrer. 

Over disse kompromissløse annerledes-barnehagene er det naturligvis en overbygning, en spirituell ideverden kalt antroposofi. Den har absolutt sine problematiske sider, og det tenkes og diskuteres nok mye blant personalet her om ting som andre barnehagefolk ville ha stilt seg svært undrende til.

Men selv om de rolige, ganske tause og tidvis relativt alvorlige voksne i Olins film kanskje ikke er helt A4, er det vanlige unger vi ser. Her lekes det superhelter og zombier, og her skytes det med plastspader. Flere av dem har sikkert I-Pad liggende på nattbordene sine og hyllene fulle av Barbie.

Det er ikke en barnehage for et parallell-samfunn av øko-fanatikere og soltilbedere. Den rommer også vanlige folk med vanlige liv, og den arbeider etter den samme rammeplanen og lovverket som alle andre barnehager gjør, selv om de av og til tøyer rammene godt.

Det er naturlig å spørre seg om det problematisk at samme rammeplan kan legge grunnlaget for så stor variasjon som det er mellom norske barnehager. Aurora Steinerbarnehage med sine kongler og barkebiter og en stor skole-arkitektonisk barnehage med spesialrom for de ulike fagområdene og alfabetet på veggen, gir barn svært ulike institusjonstilværelser, Men er det et problem? Jeg mener ikke det.

Ny rammeplan er på vei, og den har som intensjon å utjevne kvalitetsforskjeller mellom barnehagene. Jeg håper dette ikke betyr at det blir vanskeligere å drive slik Steinerbarnehagene gjør. Mens sterke krefter kjører sektoren i retning undervisningstenkning, digitalisering og skole-lignende arbeidsmåter, er det viktig å gi rom for de som bevisst og kompromissløst holder igjen. Det kan dessuten vise seg at interessen for disse barnehagene vil øke i tiden som kommer både blant foreldre, pedagoger og barnehageforskere.


Tenk om det skulle vise seg at de barna Olin lot oss få bli kjent med, ikke taper terreng faglig gjennom skolegangen. Tenk om det skulle vise seg at de på flere områder klarer seg bedre. Tenk om det har noe med måten institusjonshverdagen deres blir utformet på.

søndag 15. januar 2017

Hva med et bad i Paktalos, fru Høiby?


Fru Høibys brev til norsk presse hvor hun ber om at sønnen Marius slipper unna medias søkelys, har aktualisert en av de mest problematiske sidene ved monarkiet som statsform. De som går ut til støtte for kronprinsessens bønn påpeker med rette at Marius ikke har valgt dette livet selv, og er derfor nesten å regne som et offer. 

Det påfallende er at med unntak av fru Høiby selv og hennes svigermor fru Haraldsen, har ingen i denne familien valgt et liv i offentligheten. De er dermed alle nærmest å regne som offer på tross av at de er tilgodesett med enorme privilegier.

Dette får meg til å tenke på historien om Kong Midas fra gresk mytologi. Ifølge mytene fikk han i gave fra gudene evnen til å gjøre alt han tok i til gull. Dette var en i utgangspunktet en velsignelse som kunne gjøre han til verdens rikeste mann, men det viste seg snart at det samtidig var en bunnløs forbannelse. Han kunne hverken spise eller drikke for all maten han tok i ble til gull og ingen våget å komme nær ham i frykt for å lide samme skjebne. Resultatet ble at kong Midas ble verdens rikeste og verdens mest ensomme menneske.

Kongehuset lider av et Midas-syndrom. Alle som kommer i nærheten av denne familien blir begunstiget med store privilegier, alles oppmerksomhet og et bekymringsløst liv i overflod. De blir til gull. Men prisen er fravær av private øyeblikk og et liv i paradoksal ensomhet forfulgt av media.

Media er ikke å klandre så lenge familien Midas blir beskyttet av et enormt statlig finansiert støtteapparat som forsyner dem med overfloden og privilegiene som de smitter alle som berører dem med.   

Fru Høiby har derfor, ved å klage over sønnens gullforgylte liv i ensomhet, forsynt debatten med det mest åpenbare argumentet mot et kongehus i et opplyst likhetsorientert demokrati. Å få livet forgyllet gjør en til offer, og Sønnens liv er som det er – inntil denne etterlevningen fra middelalderen, kunstig holdt live av statlig bistand, avvikles. Først da kan han settes fri.

Kong Midas gikk til Gudene og tryglet dem om å ta tilbake den gudegitte gaven. Gudene hørte hans bønn og ba han om å bade i elven Paktalos for å rense seg. Idet han gjorde det forsvant hans grusomme evner mens elvebunnen ble farget gylden.

La det være et forbilde for andre som lider av gullsmitte.