Anbefalt lesing

I Norsk Pedagogisk Tidsskrift nr. 4 - 2011 bidrar et knippe forfattere som alle er viktige alternative stemmer i den pedagogiske samtalen:

• Levende realfag!

  av Are Turmo og Edvin Østergaard

• Om Goethes färglära som «alternativ vetenskap» och kunskap om vetenskapliga kontroverser som nödvändig för naturvetenskaplig bildning
  av Bo Dahlin

• Biologi, bilder og bærekraft 

  av Linda Jolly, Solveig Slåttli og Jan van Boeckel

• Naturfaglærerens doble blikk - Fenomenologiske perspektiver på elevers -naturkunnskap

  av Edvin Østergaard

Herved er anbefalingen sent ut, og i neste nummer bidrar undertegnede.

Så skal det velges.

For skolefolk som nå har sett de siste paneldebattene er valgets time kommet. Alle partier er som ventet interessert i skole, men vær forsiktig med å gi din stemme til partier som:

A; vil gi politisk vedtatte garantier om oppnådd kunnskaps- eller ferdighetsnivå på gitte tidspunkt i kommenens skoler. Ja er der faktisk noen som tror at de kan forvalte kunnskapstilegnelse i skolene med det samme krav om standardisert ytelse som kommunal renovasjon. 

B; vil løse mobbeproblemer, disiplinutfordringer og mangel på folkesikk med vedtak fra bystyresalen.

C; vil lage verdens beste skole.

D; vil prøve ut uformelle tallkarakterer i barneskolen.

E; fortsatt tror at nasjonalt standardiserte prøver kan si noe som helst til den enkelte elev om dens egen individuelle vei til mestring og kunnskap.

Gi din stemme til de som vil gi læreren frihet, tid og trygghet til å lete etter rommet mellom en selv, elevene og fagstoffet hvor mennesker gror og kunnskap blir levende og får betydning for den enkelte

- om du finner noen der du bor

Godt valg!

Nok et hjertesukk.

I dag ga jeg elevene i 10.klasse i oppgave å lese de ulike partiprogrammene og telle antall ganger følgende ord ble nevnt: næring - familie - skole - eldre - miljø - politi - kultur.

Etter å ha fått opp alle resultatene og tegnet partienes profil i fargerike grafer på tavla, så vi at ett stikkord ga et tydlig utslag i alle partier - Skole - naturligvis.

Vi som jobber der, enten som lærer eller elev, bør være ydmyk i forhold til at vår arbeidsplass er i alles søkelys i disse valglkamptider. 

Dessverre er interessen preget av følgende tendens:

Alle vil være lærere, men de fleste verken klarer seg med så lav lønn, orker tanken på å være sammen med mange barn over lang tid med ulike behov eller greier å forholde seg til jungelen av reguleringer, dokumentasjonskrav og rapporteringsrutiner som skolen drukner i. Derfor velger de fleste å være avstandslærere. Verst er de som er lærere fra bystyresalen.

Endel politikere er desverre mer interessert i å snakke om disiplinhåndtering i klasserommet enn penger til flere lærere eller etterutdanning og lønnsløft for de som allerede er der.

Sukk!

skolen og lokalvalget (et hjertesukk)

Lokalvalgkamp handler gjerne om skole. Riktignok er det begrenset hva kommune og fylke kan påvirke. Derfor er det mange valgkampsaker som faller ut. Inntakskrav til lærerutdanning, privatisering, et sentralt lønnsløft, norm for lærertetthet og bruk av nasjonale prøver er ikke for lokalpolitikere å beslutte.

Lokale saker knyttet til nedleggelse og bygging av skoler er derimot alltid en vinner i kampen om den lokale oppmerksomheten. Det samme kan sies om tomme svømmehaller, murpuss som faller av, farlige skoleveier, dårlig busstilbud og så videre.... Dyre ting alt sammen.

Dessverre ser lokalpolitikere ut til å lete etter andre, billigere og mer populistiske grep for å bedre skolens kvalitet. Lovstridige forsøk med karakterer på barnetrinnet er ett, ett politisk vedtatt ordensreglement gjeldene for hele kommunen er et annet. I Larvik besluttet politikerene for noen år siden et standardisert belønningssystem etter adferdsterapeutisk mal, som skulle gjelde i alle kummunenes klasserom for å bedre disiplinen.

La oss slå det fast:

De partiene som ikke respekterer læreren og den enkelte skoleleders autonomi og som tror god læring og trygge relasjoner i skolen kan besluttes i bystyret, bør ikke få en eneste lærerstemme ved valget!

Kan også skolens foreldre og besteforeldre tenke på samme måten, har vi dekket mesteparten av befolkningen.

Å undervise er en kunstart, og på samme måte som kommunen holder seg unna symfoniorkesterets programplanlegging, bør skolen og dens lærere stilles fritt i alle pedagogiske spørsmål. 

Najonale prøver i medias tvetydige søkelys.

De siste dagers debatt rundt Magnus Marsdals bok "Kunnskapsbløffen" har vært interessant å følge. Det er neppe noen overraskelse at denne bloggen hilser en debatt rundt nasjonale prøver velkommen.

Det er stort politisk flertall for å beholde prøvene, men en probleamtisering av skolenes fokus på dem er nødvendig. Det dreier seg om tandenser til prøvedrill med bakgrunn i det meningsløse konkuranse-fokuset som gjør skolen til en heseblesende jakt på høyest rangering. De langsomme læringsprosessene taper.

Jeg er glad for at media gir plass for denne debatten. Men, paradokset er at det også er media som skaper dette recet gjennom sitt fokus på rangeringer av best og dårligst i oppslag etter oppslag hvert år. Prøvene som supplert av andre veiledningsformer, kunne bidra til bedre skoler, blir av media presentert som like definitive mål på kvalitet som en børsnotering.

Lærere vet at skolens kvalitet baserer seg på mye mye mer. Hvilke skoler som om 20 år viser seg å ha gitt den undervisningen som i størst grad skapte gangs mennesker - blir ingen god meidasak. 

Lange perspektiv er et gjesp i tabloidverdenen.

Sigve Indregards kronikk, "Den alt for smale sti" i Dagbladet denne uken gir ellers en klok og balansert fremstilling av problemene de nasjonale prøvene innebærer i sin nåværende form. Les den her:  http://www.dagbladet.no/2011/08/25/kultur/debatt/kronikk/skole/tester/17814877/

Anbefalt lenke.

Dette er lenken til en facebook-gruppe det er vel verd å følge - "Holistisk pedagogikk". Ikke bli lurt av det noe new-age aktige navnet - her vil det nok foregå mye spennende pedagogisk debatt fremover.
http://www.facebook.com/#!/groups/201985893189755/

Skolestart!

Som all skolevirksomhet, har også denne bloggen tatt en velfortjent ferie etter avsluttet master-skriving. Nå er jeg tilbake (i alle fall delvis) i aktiv tjeneste, som faglærer for 10.klasse ved Steinerskolen i Kristiansand. Unge reflekterte mennesker med en gryende interesse for det som ligger utover nesetippen er et privilegium å få arbeide med.


Også denne alternative skolen er preget av læreplan-reformer. I disse dager skal årsplaner skrives i hvert fag, med henblikk på de definerte kompetansemålene i steinerskolens nye læreplan - laget etter malen til kunnskapsløftet. Da reiser paradoksene seg i en skole som tradisjonelt har vektlagt dannelsesaspektet ved undervisningen sterkt. 


Året i 10.klasse begynner med en 3 ukers periode med embryologi. Kompetansemålene i dette emnet  tilsier at det hadde vært gjort på en halvtime, men denne skolen velger altså å bruke rundt regnet 20 undervisningstimer på emnet. I et kompetanse-lys skulle en tro skolen utdannet jordmødre. Men her snakker vi om gjennomsnittlig skoleleie 15-16 åringer. 


Dannelsestenkningen tar som kjent utgangspunkt i at læring av fagstoffet som sådan kun er transformative element som skal kunne initiere utviklingen av individuelle og sosiale egenskaper i barna. Da kan ikke tidsbruk  ses i lys av emnets kompetansemålsvolum. Heller ikke er måling av oppnådd kompetanseoppnåelsesgrad ved avsluttet periode interessant. Hva historien om sædcellen og eggcellen som forenes og fester seg for å begynne å vokse, kan skape av forståelse om det å bli til som menneske - det er det ikke mulig å teste gjennom en tradisjonell prøve. 


Diskusjoner omkring slike dilemma som en kometansemålsplan setter læreren i, er det viktig å ta. Jeg håper på innspill fra lærere som har refleksjoner omkring dette.


Ps. Steinerskolen i Kristiansand har fått ny fin hjemmeside: http://www.kristiansand.steinerskolen.no/    

Brutale betraktninger 1.

Nå som krittstøvet er i ferd med å legge seg over tomme pulter, kan det være på sin plass med noen brutale betraktninger omkring skolens vesen. Her er litt om kroppens skjebne i skolen.

Kroppens naturlige vitalitet skal helst legges igjen utenfor klasseromsdøren. Lemmene som sådan skal kun pleies i kroppsøvingsfaget. Hendenes dyktighet tilhører håndverksfagene, og teorifagene gjør kun krav på hodet. Da er derimot kroppen en forstyrrende faktor med sin uro og trang til bevegelse.

I "overvåking og straff"  beskriver Michael Foucault kroppen som arena for utøvelse av systemets makt. Kroppen som er tilpasset systemets krav til underordning og føyelighet har soldaten som forbilde. Skole, sykehus, kloster og industriens samlebånd var opprinnelig avhengig av kropper med den nødvendige soldatlignende føyelighet. Kapitalismen produserer også de kroppene som behøves for å holde systemet vedlike. Det innebærer fremmedgjøringens kropp og dualismens kropp som kan føyes, tuktes og underlegges kontroll som et mekanisk objekt – en maskin blant andre maskiner.

Det Foucault så overbevisende avdekker på denne måten, er hvordan tukten av det kroppslige også er en tukt av sinnene, tenkningen og følelsene. Skal en fungere som en fot i den politiske anatomi, må du helt inn til det stofflige og vanemessige være fot-lignende, slik foten i sin anatomiske utforming hos oss tobeinte kun viser en fjern remissens av evnen til å gripe, noe hånden fortsatt er i stand til. Foten som en tilbakeholdt hånd er derfor et godt bilde på hvordan tenkning, følelse og viljesliv gjennom utdanningsystemene kan bli holdt tilbake eller spesialtilpasset av strukturer som krever spesialiserte og standardiserte ytelser av oss.

Skoen har alltid hatt industriens samlebånd som mal for sin virksomhet, noe som enda henger igjen i veggene.

Om pedagogikk og bilkjøring - en antidualistisk pamflett.

Den største utfordringen med å virkeliggjøre en fremtidsrettet pedagogisk praksis er den gjenstridige dualismen som fortsatt ser ut til å prege vår daglige tenkning. Vi forestiller oss uvilkårlig kroppen og sansene som feilbarlige verktøy for ånden eller fornuftens forsøk på å håndtere verden, forstå den og handle moralsk i den. Derfor er moral fortsatt ansett å være tøyler kulturen legger kroppen i for å hindre dens dyriske sivilisasjonstruende villskap. Kroppen er ubevisst fortsatt syndefallets kropp, og dannelse eller oppdragelse innebærer en kristning av kroppen.

Det er derfor ikke en fremmed tanke å betrakte meg og mitt forhold til min kropp som en bil og dens sjåfør. Med hendene på rattet og foten klar på bremsen kan den bringe meg dit jeg vil, på riktig side av den gule linjen og trygt innefor fartsgrenser og vikepliktsregler. Frykten for at min fornuft skal glippe taket i min kropp og miste kontrollen, beskrives metaforisk som å miste hodet. Da blir jeg en bil uten fører. Jeg sovner bak rattet og slipper løs en hodeløs villskap som innebærer en trussel for meg selv og alle andre omkring meg. Bilen er potensielt farlig og det er jeg som gjør den trygg.

Skal vi holde fast på bil-metaforen innenfor den forestillingsverden Merleau-Pontys antidualistiske kroppsfilosofi hensetter oss i, hvor det er kroppens iboende sosiale orientering som forut for fornuften gir verden mening, oppstår en eiendommelig og absurd tanke. Kan bilen av seg selv finne sin plass på høre side av den gule linjen? Kan bilen av seg selv vise hensyn til kjøretøy som kommer fra høyre og avpasse farten etter forholdene?  Det er innlysende at bil-metaforen kommer til kort. Forestillingen om kroppen som verktøy for fornuften, ånden eller sjelen strekker ikke til i møte med tanken om egenkroppens iboende sosiale orientering.

Bilen som konkret fenomen er derimot ikke uinteressant. Hvor mange ganger har en ikke forlatt sin arbeidsplass, kjørt hjem og parkert foran huset sitt uten erindring om turen overhode. Den halvtimen turen tok er et hull i hukommelsen, og vi blir umiddelbart livredd for hva som kunne ha skjedd. Allikevel fremsto vi sannsynligvis som en trygg og kontrollert sjåfør for eventuelle passasjerer. Vi kan tilsynelatende omgås trafikkregler, andre trafikanter og veivelag med en behendighet som ligger i vår kroppslige enhet med bilen uten at vi må foreta kognitive refleksjoner eller bevisste handlingsvalg. Bilkjøring som vane innebærer at bilen er en forlengelse av min egen kropp.

Hvordan oppstår denne vanen? Verken jeg eller bilen kan i utgangspunktet håndtere en trygg tur hjem. Det er ved å kjøre at vi lærer å kjøre. Det er musklene, skjelettets og sansenes musikalske samspill med hverandre i møte med pedaler, ratt, veien og de andre bilene som gjør oss i stand til å kjøre. Men det gjør oss også i stand til å reflektere kognitivt omkring vår kjøring. Prøv å forestill deg hvordan du som barn tenkte om bilkjøring før ferdigheten var innskrevet i muskulatur og sanseapparat. Det er ingen tvil om at kroppens evne til å kjøre endret vår evne til å tenke kjøring. Uten kunnskap i form av kroppslige vaner er våre teoretiske kunnskaper også mangelfulle.

Bevegelse skaper språk og tenkning. Bevissthet, selvrefleksjon og innlevelsesevne detter ikke ned fra himmelen, men er en frukt av en levende organismes vitale aktivitet i sin livsverden.  Det er ikke jeg som skaper en trygg bil. Det er bilen som skaper en trygg sjåfør.

Det er først når vi forstår rekkevidden av denne forestillingen at vi kan gripe til pedagogiske verktøy som aktualisere egenkroppens iboende sosiale orientering på riktig måte.

Så til sist et lite hjertesukk; det er ikke uten videre lett med 400 års dualistisk tenkning i bagasjen.

(Basert på epilogen til min masteroppgave)

Hva er lys?

”If we want to know what light is, surely I should ask a physicist; [….] What good would it do to consult our senses on the matter?” (Merleau-Ponty)

En erfaren naturfaglærer sa engang at det farligste man kunne si til elever i forbindelse med naturfagundervisning er de tre enkle ordene: Det er bare. I disse tre ordene rommes hele den reduksjonistiske tankegangen som preger vår forestilling omkring den ytre verden og som har frarøvet oss troen på våre sanser. Det vi tror vi ser omkring oss er egentlig bare tilsynelatende fenomen, og kun den rasjonelt funderte vitenskapen kan fortelle oss hva vi egentlig har foran oss. Våre sanser forankret i vår skrøpelige kropp er mangelfulle. Det er fornuften som gir verden mening og som vi må lære barna å stole på.

Er det ikke allikevel slik at ulike sanseinntrykk danner en meningsbærende totalitet for oss uavhengig av og forut for våre rasjonelle refleksjoner? Når jeg plukker en blomst, gir den mening for meg før jeg gjør den til et botanisk objekt. Dens duft, dens taktile kvalitet, dens vekststed, dens bevegelse i vinden, fargespillet i sollyset og min hånd som holder den er en totalopplevelse som sprenger botanikkens rammer. Opplevelsen av blomsten omfatter også meg selv, mine følelser og erindringer. Kanskje jeg selv også er et objekt for blomsten, idet den berører meg som jeg berører den. 

Følsomhet for den rike totalitet vår persepsjon innebærer, vil også måtte gjelde i sosiale forhold. Er det slik at det forut for og under min opplevelse av å være et reflekterende avgrenset ego, finnes en kroppslig og sanselig opplevelse av å inngå i en helhet av felles menneskehet med flytende grenser mellom oss? En slik opplevelse ville i så fall, dersom det ble aktualisert og holdt levende for meg, være en viktig kilde til etisk ansvarlighet og medmenneskelighet.

Det barn får oppleve i barnehage og skole vil ha betydning for hvordan denne sosiale understrømmen ivaretas og pleies.  Lærer vi dem å stole på sansene? Viser vi dem at kroppen til syvende og sist er det berøringspunktet vi har mot verden og som gjør verden meningsfull for oss? Ivaretar vi den etiske grunnstemning barnas umiddelbare omfavnelse av verden er preget av? Lar vi den bære frukt som økt mellommenneskelig forståelse på tvers av ulike kulturer basert på respekt for det dypest sett menneskelige i oss alle?

Dersom vi mot formodning skulle ha konsultert våre sanser om hva lys er, ville derfor svaret fort bli at lys er det som gjør at vi får øye på hverandre.

(Baert på forordet til min masteroppgave)

Skolens trange rom mellom eleven og skjermen.

Vi har sett at møte med digitale sosiale media og moderne barn og ungdom stiller lærere overfor en rekke paradoksale utfordringer. Kunnskapssamfunnet gjør mer og bedre utdanning viktig, og utdanningen må basere seg i sterkere grad på dypere kognitiv læring, kosmopolitisk bevissthet og evne til å leve med risiko, men også i tettere og forpliktende sosiale nettverk der trygghet og tilhørighet står sentralt.

Skolehverdagen er på sin side i økende grad formet i den nye ungdomskulturens bilde, fristilt fra tradisjoner, kontemporær og trivialisert. Å åpne opp for ungdommens virtuelle identitetsverksted ved å la internett og digitale sosiale media bli en del av skolehverdagen, er en konsekvens av dette. Dermed forsterkes symbiosen mellom skole og elevens øvrige livsverden og bidra til en informalisering av samværs- og kommunikasjonsmåter. Det skjer en avhierarkisering av forholdet mellom lærer og elev og mellom skolekunnskap og hverdagsviten. Nære og forpliktende arbeidsfelleskap i skolen hvor roller mellom de ulike aktørene og arenaene er avklart, vil samtidig erstattes av tette men flyktige nettverk hvor grensene mellom arbeid og underholdning så vel som mellom generasjonene viskes ut.

Støyen og kampen om oppmerksomhet i klasserommet vil bare øke, og alle parter blir dårligere rustet til å løse de oppgaver som de er satt til å løse. Lærerne - fordi informaliseringen gjør det vanskeligere å opparbeide en rolle som faglig autoritet med tydelig klasseromsledelse og voksenmodeller som viser kloke verdivalg. Elevene - fordi ungdoms evne til multitask-performence ikke er så grenseløs som vi trodde. Kompetansemessig måloppnåelse og dermed de siste ti års bestrebelser på mer kunnskap i skolen, står på spill.  Det er med andre ord på tide å logge av.

(Oppsummering av artikkel i NPT nr. 1 2011)

Hva skjer med skolen? - 4 spørsmål

Slik læreplanen er utformet med hensyn til digital kompetanse som en grunnleggende ferdighet, berøres ikke skolens praksis av min kritikk. Å kunne bruke digitale verktøy for å nå læreplanmålene, å arbeide for forståelse av teknologiutviklingen og kjenne til sjangre for kommunikasjon og samspill i mobile nettverk, er ikke mitt anliggende å problematisere. Heller ikke det vi gjerne kaller digital dannelse; kunnskap om normer og retningslinjer for oppførsel og sosial omgang i ulike typer sosiale media, rammes av min analyse. Sosiale media sin inntreden i skolen, tilsiktet eller utilsiktet, som kommunikasjons- og samværsform og som en del av elevenes arbeidsvaner, er derimot problematisk utfra fire ulike aspekt:

Hva skjer med skolen når grensen mellom skole og fritid viskes ut?

Ungdoms bruk av data i skole og fritid fører til at skille mellom formelle og uformelle læringsarenaer viskes ut. Lek – i form av dataspill, sosiale relasjoner i nettsamfunn og informasjonsinnhentning glir over i hverandre, og det kan bety at internett i skolesammenheng vil bidra til å oppheve grensen mellom skole og elevens øvrige livsverden og dermed være et hinder for å opparbeide skolen som en sfære av annerledeshet, men snarere forsterker skolens subjektiverte livsverdensnærhet.  Når det er blitt et selvfølgelig krav fra dagens unge at innholdet i skolen har en direkte tilslutning til egenverdenen og til egne vaner, er det grunn til å tro at dette kravet i høy grad gjelder tilgang til den digitale livsverden og de nye mobile nettverkene i skoletiden. Å kunne ha spotify på øret på skolen så vel som hjemme har blitt et nødvendig akkompagnement til en livsstil hvor underholdning, arbeid og lek umerkelig glir over i hverandre.

Hva skjer med skolen når grensene mellom lærer og elev viskes ut?

De sosiale media og nettsamfunn kan fungere som gode informasjonskanaler mellom hjem og skole, og den digitale kommunikasjonen mellom lærer og elev kan også med fordel brukes i faglige sammenhenger, men de kan også fungere som en uformell møteplass mellom lærere og elever. Jeg har tidligere pekt på at de digitale sosiale media forsterker utviskingen av generasjonsskillene, og når lærere får sine elever som venner på facebook, bidrar det til å vannskapliggjøre relasjonene mellom skolens ulike aktører og ytterligere svekke skolen aura, for å låne Ziehes uttrykk.  Det ungdommelige, den vektløse tilstanden av å være fristilt og i støpeskjeen som individ, preger som vi har sett barn fra førpubertal alder til langt inn i voksenlivet, og det gjør at lærer og elev gjerne har de samme preferansene når det gjelder musikk, film og fjernsyn og derfor søker seg mot de samme kildene og deltar på de samme digitale arenaene. Internett blir derfor en viktig årsak til informaliseringen av skolen. Er rommet hvor læreren skal opparbeide sin voksenrolle og status som faglig autoritet i ferd med å kollapse? Den felles digitale forførelsen skaper diffuse kompisrelasjoner i skolen hvor forholdet mellom ulik alder, kunnskap og erfaring er avhierarkisert.

Hva skjer med skolen når kampen om oppmerksomhet svekker prestasjonene?

De digitale sosiale media gir som vi har sett, mye rom for selvaktualisering og identitetseksperimentering. Å skape seg selv fristilt fra kulturelle tradisjoner, skaper stor risiko for å velge feil, noe som dempes ved uforpliktende å kunne prøve ut ulike identitetsutrykk. Mobile nettverk gir mulighet for slik kontekstuell polygami. Med internett og tilgang til nettsamfunn og chattesider, vil kompleksiteten i klasseromverdenen kunne bli ytterligere forsterket, og kampen om elevenes oppmerksomhet vokse. Ferske undersøkelser fra videregående skole viser at 7 av 10 lærere opplever datamaskinene som en forstyrrende faktor i klasserommet, ved at det lekker oppmerksomhet ut i nettsamfunn. I disse undersøkelsene er også elever bekymret for at de skolefaglige resultatene blir dårligere etter at nettet ble tilgjengelig i klasserommet. Nyere utenlandsk forskning stikker også hull på forestillingen om ungdoms evne til multitask-performence. Tilgang på sosiale media som facebook i forbindelse med studiearbeid reduserte i hans studie den akademiske ytelsen med inntil 20 %.

Hva skjer med skolen når forpliktelsene mellom oss svekkes?

Båndene i de nye virtuelle nettverkene er som vi så, tette men sensible. De uttrykker tilhørighet og autonomi samtidig – en verden ”…som hverken tilbyr ensomhet eller fellesskap”.Vi så at en av svakhetene i de nye nettverkene er deres avhengighet av stimulans og lystbetonte opplevelser som gjør de dårlig egnet til å løse konflikter eller drive problemløsning som er motstrøms og krever sterkere forpliktelser aktørene imellom. Skolen kan være en arena som kan gi barn og unge erfaringer av ansikt-til-ansikt-relasjoner som utvikler dypere forpliktelser til de andre aktørene i gruppen enn de digitale og mobile nettverkene gir grunnlag for. Dermed kan behovet for forpliktende arbeidsfellesskap ivaretas. Det betyr at skolens oppgave også er å øve barn og unge til å stå i konfliktforhold og gjennomgå prosesser som er motstrøms, i en støttende rituell ramme der avlogging ikke er mulig og hvor begrepet interface ikke bare er en metafor.

(Nest siste utdrag av artikkel fra NPT nr. 1 2011)

Litteratur:

Hargreves, A. (2004). Læring og undervisning i kunnskapssamfunnet. Oslo: Abstrakt forlag.
Krumsvik, R. (2007). Skulen og den digitale læringsrevolusjonen. Oslo: Universitetsforlaget.
Rasmussen, T. (2003). Mobile medier og individualisering. I: K. Lundby (red.), Flyt og forførelse - fortellinger om IKT. Oslo: Gyldendal norsk forlag
Kirschner, P. A. (2010). Facebook® and academic performance Computers in humas behavior, 26(6), 1237-1245.
Ziehe, T. (2004). Øer af intensitet i et hav af rutine. København: Politisk revy.

Ungdommens digitale livsverden

Vi skal ikke belyse alle aspekter ved ungdoms bruk av digital teknologi, men først og fremst konsentrere oss om de nye sosiale media og nettsamfunn som Facebook og Nettby.  De finnes i ulike varianter for alle generasjoner; fra lekpregede nettsamfunn med barn som målgruppe til Facebook og Twitter som i hovedsak er designet for voksne. Det er allikevel et fellestrekk ved disse at de har blitt en møteplass på tvers av generasjonsgrensene. Nylige undersøkelser viser at 1 av 3 12-åringer har egen profil på Facebook. Det er med andre ord grunn til å anta at disse nettsamfunnene bidrar til utviskingen av generasjonsgrensene. Der aldersgrenser, økonomi og åpningstider setter grenser for hva barn og voksne kan dele av opplevelser i den virkelige verden, tilbyr nettsamfunnene samme opplevelser til alle - hele tiden, og i musikksmak, klesstil, språklige utrykk, deltagelse i spill og annen underholdning bringes generasjonene sammen.

Noen av kjennetegnene ved de nye sosiale media er eksperimentering med identitetsuttrykk og relasjonsformer. Man former sin profil og oppretter grupper for enhver spesiell interesse. Relasjonsbygging skjer ved å melde seg inn eller ut av andres grupper for å signalisere sympatier og antipatier eller ved å sende ut og besvare invitasjoner om å stå på hverandres vennelister.

Et annet kjennetegn ved de nye sosiale media er mekanismer som skaper behov for tett og hyppig tilstedeværelse, noe jeg personlig har erfart gjennom å observere egne barns aktivitet på nettet. På Nettby stiger du i gradene i det virtuelle bysamfunnet etter hvor aktiv du er og hvor mange venner du opparbeider deg – alle begynner som uteligger. En annen opplagt avhengighetsskapende mekanisme er frykten for å gå glipp av hendelser i nettverkene. Å ikke være pålogget, er som å sove i timen. Dette preger hverdagen til både lærere og elever i skolen, når internett gjøres tilgjengelig i klasserommet.

De unges tilværelse i disse nettverkene blir deres digitale livsverden. Den digital livsverden kjennetegnes ved at den er mer plastisk enn den ikke digitale livsverden noe som gjør at nettsamfunnene egner seg godt for utprøving av identitetsuttrykk. Dessuten er mangfoldet av muligheter stort. Jeg pekte tidligere på friheten til å forme sin identitet som vår tids store ideal, men at dette er en frihet med bismak fordi utvalget av muligheter er så overveldende, og mange tvetydige forventninger trekker oss i ulike retninger. Risikoen for å velge feil er alltid tilstede, og stor grad av uforpliktende lek med uttrykk som nettsamfunnene tilbyr, virker derfor tiltrekkende.  De nye digitale media gjør det til og med mulig å være i flere roller og i flere kontekster samtidig. Terje Rasmussen som ser på digitale medier fra et sosiologisk synspunkt, bruker begrepet kontekstuell polygami om denne tilstanden. Man kan være fysisk tilstede i en kontekst, la oss si i klasserommet, og via mobiltelefon og PC, samtidig veksle mellom to til tre andre kontekster. Dette gir en opplevelse av autonomi samtidig som en kan være tilknyttet flere tette sosiale nettverk, men nettverk som i motsetning til nettverk bundet til fysisk tilstedeværelse, er spunnet av ”..tynnere og mer sensible tråder” (Rasmussen 2003:228).

Det finnes visjoner i forlengelsen av den kommunikasjonsteknologiske revolusjonen om en ny nomadetilværelse, hvor tid og sted som begrensninger for sosiale nettverk ikke lenger eksisterer. Vi kan arbeide, ta utdannelse, søke informasjon, meddele oss og være sosialt aktive alene på en fjelltopp, på reise eller fra nattbordet. Global village- fenomenet til McLuhans er en del av denne visjonen hvor teknologiene bringer oss sammen på tvers av geografisk avstand og gamle etniske og kulturelle grenser. Fysisk tilstedeværelse vil bli mindre relevant, noe som man skulle tro ville få store konsekvenser for tradisjonelle stedsbundede institusjoner som skole og arbeidsplass. I flere bransjer, spesielt innen kunnskapsproduksjon, foregår det paradoksalt nok allikevel en stedsaktivering. Arenaer der aktørene kan møtes ansikt til ansikt i faglige og sosiale settinger blir vedlikeholdt til tross for de nye digitale mulighetene. Slike arenaer bidrar til sterkere forpliktelser aktørene imellom enn de flyktig mobile forbindelsene innbyr til, hvor man kan logge seg av og på nettverket etter bekvemmelighetshensyn. Sterke forpliktelser muliggjør ikke bare bedre samarbeidsprosesser, men også mulighet for konflikthåndtering eller andre prosesser der det er motstand, noe de digitale nattverkene egner seg dårlig til. Vi skal se at dette vil kunne ha konsekvenser for hvordan skolen bør posisjonere seg i møte med ungdom og de nye digitale sosiale media.

(del 3 av artikkel i Norsk pedagogisk tidsskrift nr. 1 2011)

Litteratur:
Krumsvik, R. (2007). Skulen og den digitale læringsrevolusjonen. Oslo: Universitetsforlaget.
Undheim, T. A. (2003). Når forskere forteller fra fremtiden. I: K. Lundby (red.), Flyt og forførelse - fortellinger om IKT. Oslo: Gyldendal norsk forlag.
Rasmussen, T. (2003). Mobile medier og individualisering. I: K. Lundby (red.), Flyt og forførelse - fortellinger om IKT. Oslo: Gyldendal norsk forlag

Ny barndom i gammel skole.

På grunn av avtradisjonaliseringen er den individuelle livsverden som vi så, i mindre grad gitt og i større grad skapt av aktive valg fra individet selv. Dette medfører også en avhierarkisering av forholdet mellom finkultur og populærkultur, og populærkulturelle uttrykk og preferanser anses i vår tid som like verdifulle som klassisk kultur. Skolen har derfor blitt mer livsverdensnær og kontemporær. Det forventes at innholdet i skolen skal oppleves som en naturlig forlengelse av de unges populærkulturelle livsverden. Dette har gått på bekostning av den tradisjonelle kanon-formidlingen som tidligere ble ansett som en kjerneoppgave i skolen. Skolen kretser derfor i større grad omkring populærkulturelle uttrykksformer og blir mer kontemporær i sitt innhold.

Subjektiveringen dette avstedkommer, fører også til at selvforglemmelsen - det Thomas Ziehe kaller askesen, som tidligere preget skolen, er vanskeligere å forvente av elevene enn før. Dagsform og de aktuelle affekter som kan oppstå her og nå, blir styrende for aktiviteten og utholdenheten. At innholdet og arbeidsformer har prioritet over elevers egne preferanser, er ikke lenger selvsagt. Skolen blir derfor svært elevorientert, og når innholdet faller utenfor de unges interessehorisont, vil de uvilkårlig trekke seg tilbake. 

Når grensene mellom ungdom - og voksentilværelsen i vår tid er mer utflytende, gir det seg utslag i en nedbygging av formelle rammer i skolen. Rituelle omgangsformer mellom lærer og elev og elever imellom er borte. Skolen blir mer triviell og understrukturert og flyter sammen med informelle omgangsformer som også preger fritid og familieliv.  Vennskapslignende relasjoner mellom lærer og elev blir derfor vanligere, og dette fjerner eller utydeliggjør det Thomas Ziehe kaller skolens aura. Det blir vanskeligere for læreren å opprettholde en tydelig voksenrolle overfor sine elever. Disse tendensene fører til at gapet mellom skolens fordring som formidler av viten og erfaring og ungdoms forventning om informell kontemporær livsverdensnærhet, er sterkt økende.

Å drive undervising i kunnskapssamfunnet gir skolen i kontrast til dette, nye utfordringer. Elevene må utvikle endringsvilje og evne til risikohåndtering, samtidig som trygghets- og tilhørighetsbehovet hos de unge må ivaretas. Dernest må skolen øve elevene i metakognitive prosesser samtidig som den sosiale og følelsesmessige intelligensen også må styrkes. Skolen må fremme en kosmopolitisk bevissthet, men også styrke evnen til å arbeide i forpliktende nære fellesskap. Skolen skal med andre ord opprettholdes som et sted for sosialt liv, tilhørighet og forpliktende arbeidsfelleskap i en tid hvor selvorientering og avtradisjonalisering preger kulturen. Risikovillige kosmopolitter skal også skolen utvikle i en tid hvor smale relevanskorridorer er kjennetegn ved dagens unge.

Ziehe påpeker at skolen for å løse disse oppgavene, ikke lenger må forfølge elevenes øvrige livsverden og legge sin virksomhet inn under deres hverdagshorisont, men representere noe annet enn hverdagsverdenen. Skolen må samtidig kunne bygge broer mellom det kjente og det ukjente. Kunnskapmessig betyr det å arbeide med tema som adskiller seg fra hverdagsviten eller løfter disse opp på et høyere kognitivt nivå, hvor interessen for et vitenskapsteoretisk perspektiv på kunnskap kan vekkes.  Arbeidsformer, situasjonstyper, grupperegler og ritualer i skolen bør avvike fra hverdagslivets former. Dette som Ziehe kaller skolens stilistikk, kan bidra til å forme skolen som et symbolsk rom som gir struktur og trygghet. Skolen kan da også bli i stand til å være formilder mellom jeg og verden. Læreren må fungere som en reiseleder i meningsverdener.

Bruk av digitale hjelpemidler i skolen vil som vi skal se, ha en betydning for dette bildet, og det gir nok både nye muligheter men også uforutsette begrensninger.

(del 2 av atrtikkel fra Norsk pedagoisk tidsskrift nr.1 2011)

Litteratur:

Hargreves, A. (2004). Læring og undervisning i kunnskapssamfunnet. Oslo: Abstrakt forlag.
Rasmussen, T. (2003). Mobile medier og individualisering. I: K. Lundby (red.), Flyt og forførelse - fortellinger om IKT. Oslo: Gyldendal norsk forlag
Ziehe, T. (2004). Øer af intensitet i et hav af rutine. København: Politisk revy.

Barndom i endring.

Barndom som fenomen og relasjoner mellom generasjonene er i endring, på ulike og ofte paradoksale måter. La meg nevne noen trekk ved utviklingen:

Det skjer en stadig demokratisering av forholdet mellom generasjonene. Barns rett til å bli hørt, tatt med på råd og ha innflytelse over sin hverdag, enten det gjelder hjemmeforhold, skole eller fritidsaktiviteter, er i fokus. Dette medfører at også familielivet demokratiseres. At grensesetting i familien foregår verbalt og ikke lenger fysisk, gjør at forhandlinger og inngåelse av kompromiss ofte blir resultatet. Relasjonene mellom foreldre og barn blir fort vennskapslignende. Den tradisjonelle asymmetrien mellom voksne og barn utlignes, og vi skal se at dette forsterkes i de nye nettsamfunnene og at det i stigende grad også påvirker relasjonene i skolen.

Foreldres følelsesmessige engasjement i sine barn ser også ut til å øke. Fra å være en økonomisk verdi for foreldre, er nå barn mer og mer en emosjonell verdi. Foreldre og barn tilbringer mindre tid sammen enn før, men den tiden de er sammen, investeres det mer i både materielt og følelsesmessig. Kvalitetstid er et symptomatisk uttrykk for det gode foreldre-barn forholdet. Barna står i sterkere grad i sentrum for familienes aktivitet og forbruksmønster, og dette barn-sentrerte familielivet vil naturlig nok også prege de unges forventninger til skolen. [i]

Kunnskapssamfunnet, med dets teknologiutvikling og økte krav til høyere kompetanse, fleksibilitet og fornyelsesvilje, medfører en udanningsrevolusjon som også påvirker barndom i stor grad. Aldri før har så mye resurser blitt brukt på skole, og stadig flere tar stadig lengre utdannelse. Institusjonaliseringen av barns liv øker, og skolen får derfor stadig nye oppgaver.

Sterkere institusjonalisering som kunnskapssamfunnet påfører barn bidrar til å ekskludere barn fra voksenverden. De er stadig eldre når de debuterer i arbeidslivet og forblir økonomisk avhengig av foreldre lengre. De venter også lengre med å stifte egne familier og få egne barn. Aldersgrenser og andre beskyttende reguleringer rundt barn og unge skjerpes for å holde dem borte fra voksenverden på et strukturelt nivå. I paradoksal motsetning til dette, foregår det på andre områder en inkludering i voksenverden. Tidlige seksuelle erfaringer, involvering i voksnes følelsesliv og sosiale konflikter, deltagelse i samfunnsdebatt og forventning om selvstendige og modne valg, preger barn og ungdom tidlig. Internett er som vi skal se, en arena hvor denne inkluderingen er særlig tydelig. Barn og unge ekskluderes med andre ord fra livsområder de tidligere var inkludert i - strukturelle og formelle, men inkluderes i livsområder de tidligere var ekskludert fra - emosjonelle og sosiale.

Denne inkluderingen henger også sammen med kulturens generasjonsoverskridende idyllisering av det ungdommelige[ii]. Forventning om skjønnhet og uskyld, frihet til å være som man vil og av hele tiden å ha blanke ark, preger også voksenlivet i stigende grad. Alle vil leve ungdommelig. Når vi også ser ungdomsidealiseringen bre seg ned i prepubertal alder, og ungdomstid forestås som å være i støpeskjeen, blir tidsspennet denne vertigotilstanden varer svært stort. Samtidig flyter generasjonene i hverandre, og grensene mellom barn, ungdom og voksne blir utydelig.

Ungdomsidealet om å være i støpeskjeen betyr nødvendigvis fristilling fra tradisjoner og kulturelle normer. Det gir de unge frihet til å velge sine uttrykk og gi seg selv sin identitet uten påvirkning fra tradisjonene. Men også uten støtte fra tradisjonene. Frihetsrommet rundt de unge oppleves like gjerne som et verdivakuum, og frykten for å velge feil kan fort bli dominerende. Dessuten ser markedskreftene ut til å ha erstattet tradisjonene. Det gjør identitetsdannelsen konkurransepreget, og følelsen av å måtte selge seg inn i verden blir resultatet. Fraværet av homogene tradisjonsstøttende strukturer rundt de unge erstattes av komplekse og uensartede strukturer av kontemporær art knyttet til skole, arbeidsliv, media og markedsføring som alle virker formende på ungdommens identitetsskapning. Resultatet blir en opplevelse av at alt til enhver tid kunne vært annerledes, og en konstant atmosfære av risiko blir resultatet.

Disse forhold knyttet til endrede generasjonsrelasjoner reiser flere paradokser. Vi har sett at barndomsdiskursene i vår tid fremstiller barn som mer autonome og handlingsdyktige aktører i sine liv enn før, at de tidligere tar del i voksenerfaringer og at demokratiseringen mellom generasjonene fremstår som et ideal. Samtidig er barns liv stadig mer regulert og institusjonspreget. Sist men ikke minst synes det som et paradoks at det ungdommelige fremstår som et kulturelt ideal samtidig som det synes vanskeligere enn noen gang å være ungdom.

Skolens lærere vil måtte forholde seg til disse paradoksene fordi de nye generasjonsrelasjonene også vil prege skolen både med hensyn til de unges forventninger, skolens egen selvforståelse og samfunnets krav. Dette vil jeg belyse nærmere i neste avsnitt.

---

[i] Barn-sentrerte familier er også i stigende grad opptatt av å beskytte barn mot ytre farer. Opplevelsen av risiko rundt barna gir seg utslag i at barns fritid er mer privatisert enn før. Foreldres tilsyn er sterkere, og barna er mindre på egenhånd i det offentlige rom, og sikkerhetsforanstaltninger omkring barna i det offentlige rom er forsterket. Det store traume i vår kultur er seksuelle overgrep mot barn som foreldre bruker store ressurser for å beskytte dem mot, noe som står i paradoksal motsetning til frislippet av barn i den virtuelle verden. 12 prosent av barn og unge det siste året har opplevd å ha fått henvendelser via internett fra voksne som kamuflerte sin identitet som barn eller ungdom, og 14 prosent har opplevd uønskede seksuelle henvendelser via nettet siste år.

[ii] Thomas Ziehe utrykker ungdommelighetsidealet som en forventning om at enhver opplevelse bør ha en for-første-gang-intensitet, men også som et spenningsforhold mellom et ”ennå ikke” og et ”allerede”.  Ziehe peker på at dette for ungdommen fort kan snu seg til et kulturelt pålagt krav om skjønnhet, frihet, nytelse og for første gang-opplevelser. ”Ennå ikke” vil miste sin intensitet og bli til et ”enn så lenge”. ”Allerede” vil miste sin intensitet bli et ”først nå”.  Resultatet blir ifølge Ziehe, ungdom som ikke mestrer å leve ungdommelig.

Bearbeidet fra en artikkel i Norsk pedagogisk tidsskrift nr. 1. 2011

Litteratur:

Buckingham, D. (2000). After the death of childhood. Cambridge: Polity Press.
Frønes, I. (2003). Moderne barndom (2. utg.). Oslo: Cappelen forlag as.
Rasmussen, T. (2003). Mobile medier og individualisering. I: K. Lundby (red.), Flyt og forførelse - fortellinger om IKT. Oslo: Gyldendal norsk forlag
Hargreves, A. (2004). Læring og undervisning i kunnskapssamfunnet. Oslo: Abstrakt forlag.
Ziehe, T. (1994). Kulturanalyser - ungdom, utbildning og modernitet. Stockholm: Brutus Östlings Bokförlag.

Om maur.

Hvis du er lærer og vil drøse en time med din elever (uten for mye forberedelser), kan følgende fakta om maur gi elevene en opplevelse av at naturens rikdom omfatter mer enn menneskets overvurdete rasjonalitet.

Maur er den organismen med den største hjernen i forhold til total kroppsstørrelse. Hvis mauren hadde vært like stor som et menneske, ville hjernen være 3 ganger så stor som vår.

En maurtue inneholder like mange hjerneceller som et menneske. Er en maurtue dermed en organisme, og har den i såfall bevisthet?

Massen av maur på jorden er like stor som massen av mennesker. Hvem er det egentlig som råder over den?

Noen maur overlever over 20 døgn uten hode - men de dør fort om de isoleres fra tuen sin.

Noe å tenke over der ja...

Gi gjerne en tilbakemedling om elevenes betraktninger!

Anbefalt lesning 2

Dersom du er interessert i å lese noe av Thomas Ziehe, kan denne boka varmt anbefales:

Den kan skaffes bl.a. her:

http://www.tanum.no/product.aspx?isbn=8773782491

Anbefalt lesning.

Det er fristende å gjøre litt reklame for denne lille boka. Her har Godi Keller samlet et knippe av sine morgenkåseri fra NRK P2. Jeg vet at den kan bestilles ved å sende antall, navn og adresse til godi@rshoyskolen.no

Skolen er kjedelig del 2

I en internasjonal undersøkelse fra OECD i 2004 havnet norsk skole på bunn når det gjelder arbeidsmiljø i klassen. Norske elever klager på mye bråk og uro i nesten alle klassetimene.

Terje Ogden er en av landets største eksperter på klassemiljø. Han kommenterte denne undersøkelsen i sin tid. I følge ham kjennetegnes norske elever ved at de har liten respekt for autoriteter, og at de er vant til å si sin mening og bli hørt.

- Barn er vant til å bli behandlet på en demokratisk måte i sin familie, at de blir hørt når avgjørelser skal tas. Det tar de med seg inn i klassen. Men 20-30 barn kan ikke diskutere hele tiden, det må være avtale mellom lærer og elever at når timen begynner må det være klare regler, sier Ogden.

.

Ogden mener også det blir mye uro når undervisningen er kjedelig. Han etterlyser derfor undervisning som er nærmere elevenes egen virkelighet.

Ogden har selvfølgelig rett, men problemet er at når skolen kommer "nærmere elevenes egen virkelighet" får de manglende autoritetsrespekt og forhandlingsrelasjoner med på kjøpet.

Resultatet er at dagens medisin mot en kjedelig skole skaper mer uro - og dermed enda dårligere læringsmiljø og en enda kjedeligere skole.

Mer om Ogdens analyse fra 2004 her: http://www.nrk.no/nyheter/innenriks/4330834.html

Vi vil ikke ha den navlenære elevorienterte skole hvor dagform og personlige preferanser får lov til å sette premissene for skolens arbeidsform og innhold. Vi vil heller ikke ha den målstyrte nytteorienterte testskolen hvor standardiserte ytelser etter PISA målestokk setter premissene.
La oss finne en trdje vei.

Niels Christie om "Barndommens rike" i Klassekampen 12.4.11

Kloke hoder som ser hva målstryringsskolen gjør med vårt dannelsessyn, er det mange av. Her er Martha Nussbaum belyst av Nils Christie fra Klassekampen tidligere i vår:

Martha Nussbaum sier noe viktig om dette(moderniteten): Vi lever i uvante situasjoner, omgitt av mennesker vi ikke kjenner. Det er nye situasjoner hvor vi trenger gammeldags kunnskap. Vi trenger poetens hjelp, eller romanforfattere og andre kunstnere for å få kunnskap om menneskers merkverdighet. Kulturkunnskap, kunne vi jo kalle det. Eller, for å gripe tilbake til grunnleggende tanker i den gamle skolen; vi trenger en skole som hjelper til med å skape gagns mennesker. Vi trenger en skole med egenskaper som tellerne ikke klarer å fange inn i tabellene. Vi tenger ikke den skole som PISA- og andre forenklede prøver tvinger oss i retning av. Framveksten av bra folk, hensynsfulle mot hverandre, villige til å dele, innvevd i sosiale fellesskap med dempet vekt på egen suksess, slike mennesker er det vi trenger.

Tilføyelser er unødvendig.

Hvorfor er skolen kjedelig?

I NRK den 28.04. ble skoleforskning gjort av NOVA under ledelse av Tomod Øya presentert. Norske elever kjeder seg i ungdomskolen var funnet. I intervjuet som fulgte gikk Øya langt i å innrømme det opplagte, at å lære ofte er smertefullt, krever overvinnelse av motstand - og askese (et kjent begrep for de som har lest bloggen før).

Derfor må skole nødvendigvis av og til oppleves kjedlig. Problemet oppstår fordi det ikke er stor aksept for kjedsommelighet i dag - årsaken; skolen skal være elevsentert og navlenær- kontemporær og poulærkulturell.

Når skolen samtidig blir mer og mer kompetansemålsorientert og testpreget må man ikke være professor for å skjønne at spriket mellom elevenes forventing og skolens krav øker enormt.

Høyres skolepolitiske talskvinne Elisabeth Aspaker svarer selvsikkert på hvorfor skolen oppleves så kjedelig, at lærere må våge mer: alternative opplegg, gå utenom læreboka, gå ut av klasserommet - og lignende reformpedagogiske gullkorn. Samme parti er motor for alt som heter målstyring, mer kunnskapspress og tidlig karakterbruk, tre forhold som setter en effektiv stopper for modige lærere som vil gå ut av A4 folden. At Høyres talskvinne ikke ser disse paradoksene er helt uforståelig.

Se innslaget her: http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/732307/

Å sette faget i sentrum - ikke eleven.

Det tredje kvalitetetskriteriet skolen tradisjonelt var bærer av, er askesen. Det vil si forventningen om at elevene var i stand til å overskride seg selv og sine egne personlige preferanser, dagsform og sympatier/antipatier i arbeidet med fagene. Vi kan også kalle det evne til selvforglemmelse - en egenskap som er avgjørende dersom en vil bruke sine krefter inn mot et fellskap eller for en sak større enn seg selv.

Dette er en egenskap skolen i dag ikke lenger kan forvente
av elevene. Dagsform og de aktuelle affekter som kan oppstå her og nå, blir styrende for aktiviteten og utholdenheten. At innholdet og arbeidsformer har prioritet over elevers egne preferanser, er ikke lenger selvsagt. Skolen blir derfor svært elevorientert, og når innholdet faller utenfor de unges interessehorisont, vil de uvilkårlig trekke seg tilbake.


Dersom en arbeider med Sigrid Undsets liv, og en elev erklærer at det ikke interesserer en, er det tillatt og forventet at vedkommende melder seg ut av aktiviteten eller deltar med minst mulig energiforbruk. 


En skole som gjør seg avhengig av elevenes dagsform og personlige preferanser vil aldri kunne bygge bro mellom det lille individuelle livet og det allment tidløse menneskelige. Den vil heller aldri kunne gi elevene en opplevelse av at fagenes innhold i seg selv er bærer av dette allment tidløse menneskelige som skaper dannelse.


Vår oppgave er derfor å finne metoder å gjennoprette skolens kanon, aura og askese slik at undervisningen blir av en slik kvalitet at danning er mulig. 

Anbefalt lesning:

Her er dagens anbefalte lesning signert Pål Gitmark Eriksen under tittelen: Oppdag læreren, ikke skolen

Følg linken for PDF-versjon av kronikken:


http://tomcat-pm.intermedium.com/pdf/Fedrelandsvennen/2011/04/12/0550342011041201010201009.pdf

Her er et utdrag:

 

"Klasserommet strippes nå gradvis for tradisjonelle redskaper som tavle, kart og plansjer, og i stedet får alle hver sin skjerm å konsentrere seg om. Det er ironisk hvordan datamaskinen i miniatyr illustrerer en verden av muligheter, og på samme tid samværets forfall. Opphisselsen over dataredskapet blir således kun overgått av dets monumentale feil: det bryter den gode kontakten mellom lærer og elev.

Skolen må gjenoppdage læreren. Ikke som reformeringsobjekt eller etterutdanningsobjekt, men som den allerede eksisterende ryggraden som bærer undervisningen. Kravene til evaluering har spredt en vurderingsmani i den norske skolen. Dagens lærere virker slitne og desillusjonerte. Ikke så rart når arbeidsplassen stadig endrer oppfølging og metode.

Norske skoler er preget av opphisselsen ved modernisering mer enn moderne undervisning i seg selv. Lærerne evaluerer nesten mer enn de underviser, og befinner

seg i en bikube av møtevirksomhet og forflytninger. I deres åndsfravær summer klasserommet av datamaskiner og projektorvifter."

Skolens aura.

Et av skolens tradisjonelle sterke kvaliteter er dens aura. Forstått som summen av de særegne rituelle samværsformene skolen innebar som ga den enn aura av anderledeshet. Skolens stil avvek tradisjonelt fra hverdagslivets øvrige stil, på samme måte som man gikk i kirken på søndagen og forventet å tre ut av hverdagsverden og inn i en særegen rituell ramme av høytid og andakt.

Dette innebærer at skolens regler og skolens kulturelle tradisjoner fikk lov til å være anderledes og dermed kunne forvente at elevene også var anderledes i skolestua enn de var i gata eller hjemme på gården. Å være elev var dermed en rolle anderledes enn andre roller barna hadde i andre kontekster.

Skolens aura er  i vår tid nesten visket ut, fordi mantra de siste tiår har vært elevsentrering. Alt som skjedde i skolen både i stil og innhold skulle legge seg så tett opp til elevenes øvrige hverdagsliv som mulig for å fange deres interesse. Resultatet er dessverre en trivialisering og popularisering av skolelivet hvor rituelle omgangsformer og opplevelse av å være i en elevrolle ikke kan forventes. Kameratrelasjoner mellom lærer og elev, forhandlingsbaserte lærings- og innholdsvalg og mye komfor er hva man sitter igjen med.

Å gå inn i skoleporten innebærer ikke lenger å tre inn i en særegen kulturell ramme som krever noe annet av ungene enn utenfor. Derfor er innføring av en bagatell som håndhilsing noe som alltid gir mediaoppslag fordi det tilsynelatende griper så dramatisk inn i skolens samværsformer.

Ikke desto mindre er disse spede forsøkene på å gjeninnføre skolens aura viktige i kampen for å gjennopprette skolens kvalitet, slik vi så også konon-formidling bidrar til.

Neste gang er det skolens askese vi skal kaste lys over.

Kanon-formidling - å finne noe annet enn sin egen navle.

God danning krever god kvalitet i undervisningen, og av de tre nevnte kvalitenen skolene tradisjonelt har vært bærer av, er kanon-formidling det jeg først vil belyse.

Dette klinger ikke godt i vår tid, hvor det fort blir assosiert med finkulturelle utrykksformer og tilbakeskuende dyrking av gamle mestre med dertilhørende pugging av navn og årstall. 

I vår tid er det det tidsriktige, kontemporære og elevnære som gjelder. Man gjør alt i skolen for at elevene skal møte det trygge synet av sin egen navle.

Samtidig avhierarkiseres forholdet mellom ulike kulturelle uttrykk. Hip hop og Beethoven har like stor musikalsk verdi. Grafitti og Leonardo da Vinci er likeverdige kunstneriske uttrykk.

Kanon-formilding er allikevel av stor betydning i et dannelsesperspektiv. Danning handler om en reise fra individet til felleskapet - om å bygge bro mellom jeg og min navle og det allmenne menneskelige felleskap. Det betyr også å bygge bro mellom vår samtid og det tidløse - mellom vårt nabolag og det globale.

Kanon-formidling bygger slike broer. Det handler om å formidle det allmenne og tidløse. Peer Gynt er tidløs menneskekunskap på metanivå og har derfor en annen verdi enn populærkulturens her-og-nå perspektiv.

Men uten at eleven finner seg selv igjen i det allmenne og tidløse, har naturligvis ikke kanon-formidling noen funksjon. Da blir Peer Gynt kun utmattende litteraturhistorie.

Neste gang handler det om skolens Aura.

God dannelse krever god undervisning

En nyttig kommentar til gårsdagens innlegg krever en presisering.

At skolen skal orientere elevene mot en dannelsshorisont i større grad enn mot måsltyringens krav om standardiserte ytelser, betyr ikke at tøylene skal slakkes og kvaliteten på undervisningen skal senkes. 

God dannelse krever god undervisning. Husk at læreplantradisjonen som har preget skolen gjennom de siste 2000 år, har utviklet akademiske disipliner og satt dem inn i en meningsfull sammenheng innenfor rammen av en overordnet dannelsesforståelse. Det var disiplinert og nøyaktig omgang med fagene som ga mulighet for dannelse. Skolens relasjonsmønster står i fare for å falle inn i en komforsone hvor verken lærere eller elever egentlig forventer noe av hverandre, annet enn å være populære, tidsriktige og behagelige.

Derfor må en ha to tanker i hodet samtidig. Kvalitet på undervisningen men samtidig rom for et mangfold av betydningsdannelse i en slik forstand at verden får betydning av en spesifikk individuell karakter i arbeid med de ulike fagene. 

Den tyske sosiologen Thomas Ziehe har drøftet hva skolen tradisjonelt skulle opparbeide i sin undervsning for å holde høy kvalitet, men som vår tid gjør svært vanskelig. Det dreier seg om de tre stikkordene: Kanon, Aura og Askese. I de neste innleggene vil hvert av av disse bli belyst nærmere.

Fra dannelse til målstyring - mot en reduksjonistisk skole.

Fra et dannelsesteoretisk ståsted vil enkunne beskrive overgangen til målstyring i skolen som å betrakte kunstnerens pallett i stede for lerretet. Det spesifikke og tilegnede faginnholdet i et dannelsesperspektiv er det som skal sette danningsprosessen i gang, mens det i et målstyringsperspektiv er hva en til slutt skal vurderes etter.

”Å oppnå kompetanse er bare en av mange mulige betydninger som kan oppnås ved et gitt innhold” sier en av dagens dannelsesteoretiske stemmer, Stefan Hopmann. Han påpeker dermed at en kvantitativ kompetansemåling tar utgangspunkt i én bestemt type mestring eller kompetansemønster som vesentlig, mens mangfoldet av mestringstyper og kompetansemønster som gjør det mulig for ulike mennesker å være deltagende i samfunnet, er underfokusert. Derfor er målstyringstankengangen en reduksjonistisk måte å betrakte barn og læring,

Dannelse er dessuten uløselig knyttet til det sosiale rommet hvor vi møtes omkring et gitt innhold og formes i rammen av fellesskapet. En standardisert målstyringstankegang blir nødvendigvis mer individfokusert i et konkurransepreget forhold til læring omkring den enkeltes grad av mestring – ikke mestring. 

Alle som kan litt om kunst, vet at et bilde er mye mer enn summen av de enkelte fargeflatene og linjene - det er åndsliv som blir synlig på lerretet - mellom flatene, fargene og strekene. På samme måte er elevene og deres utbytte av skolen, mye mer enn summen av de målbare testresultatene og karakterene. La oss aldri glemme det.

Hurra for kommunal målstyring!

For et par år siden ble det vedtatt i bystyret i Larvik at alle lærere i samtlige kommunale skoler skulle benytte seg av et bestemt belønningssystem for å bedre disiplinen. Selvfølgelig en helt absurd form for kommunal styring av læreres hverdag. Undervisning er ingen mekanisk virksomhet!

Sandefjord kommune overgår derimot dette. De har vedtatt at alle barn skal knekke lesekoden iløpet av 1.klasse. Dette og mer, skapte reaksjoner da Utdanningsforbundet i Sandefjord holdt åpent møte om resultatorientert målstyring i Sandefjord-skolen torsdag kveld. Her ble politikerene møtt med både buing og hånlatter fra ellers sindige lærere.

Hva blir det neste? Et kommunalt regulativ for når barn skal lære å gå?

Hele saken kan du lese her: http://www.sb.no/nyheter/her-var-det-lererne-som-buet-1.6142456

Pedagogikk er skadelig i store mengder.

Dette har jeg alltid ment, og Jesper Juul gir klar beskjed om det samme på http://www.nrk.no/helse-forbruk-og-livsstil/1.7295753, under tittelen "Ikke bli som førskolelærer". Foreldre blir så opptatt av å gjøre det "riktig" som oppdragere at de utsetter små barn for overdoser pedagogisk snusfornuft. I stor respekt for Solveig Husøy (undertegnedes niese) som har skrevet stykket tillater jeg å refere noe:

- Barn tåler maks 6-7 timer pedagogikk om dagen. Så må de ha et samvær med voksne der det er mye mer kontakt, omsorg og varme, og mye mer irrasjonalitet. Ellers blir de bokstavelig talt helt ute av seg,

Jesper Juul mener nonstop-pedagogikken gjør at barna ikke kommer i kontakt med sin egen kreativitet.
- Det som skjer er at barna blir avhengige av stimuli utenfra, enten det er voksne som setter igang lek eller hva de nå gjør. Når de kommer hjem, er det naturlig at de vil ha mer. Det blir en slags underholdning, sier han.
Juul mener vi må la barna kjede seg hjemme.
- Når barna sier at de kjeder seg, er det riktige svaret «Hjertelig tillykke. Det blir spennende å se hva du finner på!».
Barna vil bli frustrerte, men i løpet av maks 20 minutter er de i gang med noe som kommer innenfra, mener Juul.

Gode barnehager har Jesper Juul mye godt å si om. Der lærer barna å være barn. Det de derimot ikke lærer i barnehagen, er hva det vil si å være voksen.
- Det kan man kun lære av sine foreldre, og det krever at foreldrene gjør voksenting. At de tar seg tid til å ligge en halvtime på sofaen, shoppe eller hva de nå vil, snakke med hverandre, slår Juul fast.