En barnehagemelding på skolens premisser

Stortingsmeldingen om kvalitet i barnehagen «Tid for lek og læring» som nylig ble lagt frem, er nok et utdannings-dokument preget av hastverk. Hastverket som kan leses mellom linjene, skyldes frykten for å tape det stadig like irrasjonelle men ikke desto mindre intense kunnskapskappløpet. Land mot land, kommune mot kommune, skole mot skole og sist men ikke minst, elev mot elev i en evig kappestrid om å nå flest mulig oppsatte læringsmål til oppsatt tid. Resultatet er, bortsett fra små bevegelser opp eller ned på en eller annen årlig ranking, et stadig mer heseblesende jag fra målingspunkt til målepunkt i skoleløpet. Allerede i første klasse ligger punktene tett og krever at alle, både lærere, elever og foreldre er på tå hev og klare til å levere fra dag én. 

Det er i den konteksten vi må forstå intensjonene med satsingen på kvalitet i barnehagene. Utgangspunktet ved oppstarten i første klasse er, som det alltid har vært så lenge vi har hatt skole, ulike elevforutsetninger.  For å si det i nyliberalismens språk: Råvarene skoleverket er avhengig av har ikke jevn nok kvalitet for å produsere stabilt på et høyt nok nivå, og derfor må råvareleverandøren, barnehagene, optimalisere leveransene sine. Leseren får ha meg unnskyldt dette kalde økonomiske språket, men det er bare innenfor en slik nyliberal logikk at dette kunnskapsjaget kan forstås fullt ut.

Stortingsmeldingen skal med denne bakgrunnen legge grunnlaget for en ny rammeplan for barnehagene, og blant de endringene som annonseres er et tydeligere forventningstrykk på de eldste barna – 5-åringene. I den eksisterende rammeplanen er arbeidet med disse barna i liten grad løftet frem som et spesifikt pedagogisk prosjekt. Den nye rammeplanen ser ut til å lage et markert skille mellom barnehagepedagogikk og en slags overgangspedagogikk som mer forpliktende og målrettet enn i dag skal forberede barna for skolen. Det skal blant annet utvikles en såkalt «veiledende språknorm». 

Det er flere tilsynelatende formildende trekk ved dette grepet. Det fremheves at også dette tilbudet skal basere seg på barnehagenes tradisjonelle måte å arbeide på med leken som et sentralt element og det skal ikke settes opp resultatmål for det enkelte barn. Riktignok skal «barns språklige utbytte av barnehagen beskrives» som det står, men det er altså ikke det samme som kompetansemål i skolen. Så får vi vente spent på å se hva som blir den reelle forskjellen når det kommer et stykke. Det er vanskelig å lese dette som noe annet enn en sterkere målstyring av barnehagens læringsutbytte.

Det er viktig å minne om at den samme argumentasjonen ble brukt da 6-åringene ble skolebarn for 20 år siden. 1.klasse skulle den gangen tilby en overgangspedagogikk basert på barnehagens arbeidsmåter med leken i sentrum. Etter noen år ble tøylene strammet til og leken forsvant fra 6-åringenes hverdag til fordel for fullt formelt lærings-kjør mot stadig nye målestasjoner. Noen av oss så dette komme og advarte mot å innsnevre barndommen på denne måten. Det kan hende en ny advarsel er på sin plass. En egen overgangspedagogikk for 5-åringene blir fort et nytt kapittel i avkortningen av barndommen.  Neste skritt er å gjøre dette tilbudet obligatorisk for dermed i realiteten å sementere en 5-års skolestartsalder i Norge.

Det er i den forbindelse påfallende at stortingsmeldingen bruker situasjonen i Sverige og Danmark som et argument for å gjøre dette grepet. Danmark har hatt det de kaller «børnehaveklasser» i lang tid, og Sverige innfører «förskoleklasser» i disse dager. Det er da viktig å huske på at disse tilbudene er for 6-åringer som et alternativ til vår 1.klasse. Det omfatter ikke 5-åringene slik tilfellet vil bli hos oss.

Ved å skille ut det eldste årskullet og lovfeste at disse barna får et spesielt skoleforberedende år preget av en form for overgangspedagogikk, lar man nok en gang barnehagen endre sitt innhold på skolens premisser. Det er skolens harde tempo fra 1.klasse som gjør et slikt grep nødvendig. Dersom en ønsket å få til en bedre overgang mellom barnehage og skole, ville det vært faglig langt mer ambisiøst å la barnehagens arbeidsformer med en helhetlig tilnærming til læring få lov til å prege småskolen.

Jeg kjenner barnehagesektoren godt, og der er det ingen motstand mot å arbeide systematisk med språkstimulering, barns sosiale kompetanse og et inkluderende og varmt leke- og læringsmiljø. Men fagfolk jeg møter daglig er skeptisk til å bli redusert til rollen som råvareleverandør for en stadig mer presset skole.  En slik instrumentell tenkning omkring barnehagen preger stortingsmeldingen, og som Steffen Handal i Utdanningsforbundet ganske riktig påpeker, det gjør at den fremstår mer som en førskolemelding enn en barnehagemelding.

Stortingsmeldingen «Tid for lek og læring» har med andre ord en paradoksal tittel. Den støtter ikke opp under opplevelsen av «god-tid», men som så mange andre utdanningsgrep støtter den opp om opplevelsen av hastverk. Den uproduktive delen av livet er nok en gang satt under press.

På trykk i Fædrelandsvennen 05.04.2016