fredag 29. januar 2016

Positivisme i barnehagen


For tiden reiser en forsker-buss fra barnehage til barnehage for å blåse liv i realfagsinteressen blant barna. Utstyrt med hvite frakker og vernebriller sitter barna bøyd over reagensrør med farget væske. Det oppstår små ufarlige eksplosjoner. Det er lekpreget og barna ser ut til å ta imot tilbudet med åpne armer, smil og stor øyne. Jeg står selvfølgelig i fare for å fremstå grinete og surmaget, når jeg allikevel velger å reflektere kritisk over denne måten å løse realfagsutfordringen på.  

Jeg mener tidlig innsats for å vekke interessen for realfag er en god intensjon, men alle som kjenner små barn vet at når det gjelder interesse for fenomen i verden rundt dem, er den intenst tilstede allerede. Den pedagogiske utfordringen er ikke å vekke interessen, men å sørge for at den ikke slokner ut gjennom et langt utdanningsløp.

Derfor er jeg skeptisk til en realfagsatsing i barnehagen som dyrker et naturvitenskapelige positivistisk forsker-ideal. Realfag er ikke tjent med å være løsrevet fra livsnære hverdagssituasjoner. Å lære barn at realfag og forskning skal forbindes med kunstige laboratoriemiljø og hvite frakker kan bidra til å fremmedgjøre barna fra naturen de skal lære om.

Det kan selvfølgelig være en morsom opplevelse å leke forskere ved å ikle seg stereotypien av hvordan forskere ser ut.  Men hvite frakker og vernebriller er ikke nøytralt utstyr som uten videre kan introduseres for barn uten at det også formidler noen verdier.

Det som formidles er at verden best kan undersøkes hvis du holder en viss avstand – hvis du ikke har for mye direkte berøring med den, men ser på den utenfra. Vernebrillene forteller oss i tillegg at verden potensielt kan være farlig.  Er du ikke forsiktig kan den finne på å eksplodere i ansiktet ditt. 
Dette er ikke en formidling av naturens fantastiske verden jeg tror fremmer kjærligheten og interessen for faget på lang sikt.

Jeg er overbevist om at dette allerede er en medvirkende årsak til at faget er så vanskelig å få liv i lenger opp i skolesystemet. Det ender fort i arbeidsformer man forbinder med kontrollerbare positivistisk-orienterte vitenskapelige eksperimenter fjernt fra livet, og resultatet er at mange elever detter av lasset.

Mens man i ungdomskolen etterspør mer praktiske tilnærminger til disse fagene for å engasjere flere, applauderes det når barnehagesektoren går motsatt vei og innfører sterile livsfjerne arbeidsmåter. Dette er en uheldig utvikling.

Dette må ikke forstås som motstand mot å la barn undre seg og utforske verden, og det er flott at rammeplanen poengterer ansvaret barnehagen har for å gi barna opplevelser og erfaringer som gir grunnlag for glede over realfaglig læring.

Men dersom man ikke tar inn over seg verdien i hvordan barn naturlig tilegner seg kunnskap om verden, kan aldri denne oppgaven løses på en god måte.

Varig kunnskap om jorden krever at du har hatt den under neglene, på buksebaken og i skoene.  Mekanikkens lover erfares best i armer som løfter og føtter som løper. Hvert skrubbsår på kneet og hver kul i panna er synlige tegn på at læring har funnet sted.

Grunnen er såre enkel; det som til slutt blir anvendbar abstrakt kunnskap er mer forankret i oss når den er erfaringsbasert, opplevd kroppslig og forbundet med følelseslivet – som levd liv, rett og slett. 

For å si det helt banalt; Barnet må gripe og bli grepet for å begripe.
Selv om det virker mye mer gjennomtenkt og pedagogisk målrettet å legge til rette for eksperimenter med reagensrør og pipetter, er det allikevel ganske verdiløst uten det barnekroppen kan tilegne seg gjennom lek. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar