Skolen, globalisering og kosmopolitisme

Få ting preger skolen i så sterk grad som globalisering og kravet om utvikling av kosmopolitisme, noe som begrunner en kritisk drøfting av utdanningens forhold til den globale tilværelse. Samtalen omkring skole og kosmopolitisme dreier seg etter min mening om å forstå forskjellen mellom en  kompetanseorientert kosmopolitisme som læringsmål og en etisk kosmopolitisme som et dannelsesmål.

Skolen skal tilpasse elevene til det nye globale utdannings- og arbeidsmarkedet. Men den har også mulighet til å gi en dypere personlig forankret opplevelse av interkulturelt brorskap som kan bidra til endring og humanisering av den globaliserte tilværelsen. Det siste krever at skolen bidrar i utviklingen av en global etikkforståelse som en del av sitt dannelsesoppdrag, noe som synes paradoksalt i en tid hvor etikk relativiseres og ikke gis gyldighet utover det lille samfunnets grenser, og rommet for dannelsesperspektivet blir mindre fordi skolen selv preges av globaliseringens standardisering og resultatstyring.

Målet bør være å sprenge rammene for kosmopolitisme kun som kompetanser basert på en ensidig etisk relativisme, og betrakte de dannelsesmessige aspekter ved skolen, helt inn til den ontologiske kjernen av vår forståelse av mennesket. Med andre ord:

Hvordan kan skolen bidra til kosmopolitisme, ikke bare som kompetansemål, men også som dannelsesmål – ikke bare som tilpassning til det globale arbeids- og utdanningsmarkedet, men også med mål om å endre det?

Mulige svar på spørsmålet kommer imorgen.