Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer.

Som denne sangen viser, har det ikke manglet kroppsidealer i skolen, selv om den forhåpenrligvis nå er lagt til side som en del av skolens sangreportoar. Men hva var det egentlig vi sang om?

Michael Foucault beskriver kroppen som arena for utøvelse av systemets makt, slik han bl.a. beskriver det i "overvåking og straff". Den kroppen som er tilpasset systemets krav til underordning og føyelighet har soldaten som forbilde. Skole, sykehus, kloster og industriens samlebånd er alle avhengig av kropper som er underlagt den nødvendige soldatlignende føyelighet. Kapitalismen produserte derfor de kroppene som behøvdes for å holde systemet vedlike, og som vi så, innebar det fremmedgjøringens kropp – dualismens kropp som kunne føyes, tuktes og underlegges kontroll som et mekanisk objekt. 


I skolen ble en slik politisk anatomi ifølge Foucault skapt ved hjelp av klasserommets arkitektur, pultradene som sikret maksimal overvåkning og det opphøyde katereret. Skolen tok form som institusjon paralellt med det moderne militærvesen og de første frabrikkhallene, og ble preget av den samme kroppslige tukt. Reglene for den gode elev og for den gode soldat med hensyn til selvforglemmelse, lydighet, kroppslig føyelighet, lignet hverandre til forveksling.

Vi har brukt 300 år på å riste av oss det verste, men  barns naturlige bevegelsestrang og behov for kroppslige aktivitet  gis fremdeles  ikke tilstrekkelig rom i skolen og barnehagen, men anses for ofte som forstyrrende, ikke minst når målbare standardiserte læringsmål og stadig forbedrede rusultat tar alt fokus. Jeg velger å si det med John Dewey:

"Hovedkilden til disiplinproblemene i skolene er at læreren ofte må tilbringe størstedelen av tiden med å undertrykke den kroppslige aktiviteten som leder intelektet vekk fra det materiale det skal holde på med. Det legges vekt på fysisk ro, taushet, på at alle skal sitte og bevege seg likt, på en mekanisk stimulering av oppvakt interesse. Lærerens oppgave blir å få elevene til å oppfylle disse kravene og straffe de uungåelige avvikerene."(J.Dewey, Democracy and education, 1916)

Hvilke kropper der det systemet trenger? spør Foucault.  Det er på tide å tilføye: Hvilke system er det kroppene trenger?