100 bud for barnehagelærere

Utkast til ny rammeplan for barnehager er nå på høring. Den er et resultat av stortingets behandling av stortingsmelding nr. 19 Tid for lek og læring. Meldingen hadde ambisjonene om å styrke barnehagens kvalitet blant annet ved å sette opp mål for og kreve dokumentasjon av barnas utbytte av barnehagen – altså målbar kompetanse. Denne ambisjonen ble kraftig vingeklippet av Stortinget, som støttet det som ifølge oss kritikerne ville gjøre barnehagene for like skolene i arbeidsmåter, og dermed ikke ivareta barnehagens egenart som en pedagogisk institusjon på en god nok måte.

Rammeplanutkastet har heldigvis tatt hensyn til dette. Det gis ingen klare føringer på hva barna skal kunne etter endt barnehageløp, slik som skolens læreplan gjør. Det gjøres derimot noe annet som skal kunne sikre god nok kvalitet. Oppmerksomheten skal rettes mot personalet.

«Personalet skal» er et uttrykk som gjentas til stadighet i det 20-sider lange dokumentet. Dette grepet preger også den nåværende rammeplanen, men er nå kraftig styrket. En rask opptelling viser at det i alle fall er 100 ting personalet skal gjøre – mot ca. 60 i den eksisterende rammeplanen, samtidig som omfanget på teksten er halvert. I løpet av de 20 sidene er det satt opp 15 kulepunkt-lister med alt «personalet skal», åtte lister mer enn i den eksisterende, og de etterlater leseren med inntrykk av at barnehagelærere har lite handlefrihet til selv å fylle den pedagogiske praksisen med innhold.

I den andre enden er listene knyttet opp til et krav om dokumentasjon som «synliggjør hvordan personalet arbeider for å oppfylle kravene i barnehageloven og rammeplanen». Dette skal gjøres i tillegg til at «Barnets trivsel og allsidige utvikling skal […] observeres og vurderes fortløpende, med utgangspunkt i barnets individuelle forutsetninger og kunnskap om barns utvikling og behov».

Alle de 100 kravene skal altså være gjenstand for dokumentasjon, og for de som vet noe om tidspress og strekk mellom pedagogiske ambisjoner og muligheter i barnehagehverdagen, skjønner at dette dokumentasjonskravet vil bli en svært krevende øvelse for ledelsen i institusjonene.

En virksomhet som drukner i slike dokumentasjonskrav vil risikere å måtte sette kjerneoppgavene på vent. I barnehagen betyr det enda mindre tid sammen med barna for barnehagelæreren.

Det kan også bety flere planlagte, voksenstyrte aktiviteter for at en skal rekke alt og mindre tid til å lytte til barns interesse og initiativ. Dette vil i verste fall også bryte med et viktig prinsipp i den norske barnehagemodellen, nemlig barns medvirkning i barnehagehverdagen.

Rammeplanutkastet vil i tillegg kunne få en annen alvorlig konsekvens for barnehagelærere. Enhver virksomhet som må detaljreguleres på denne måten etterlater lite tillit til profesjonene og deres faglige vurderingsevne. Mens profesjonene i skolen gis stort handlingsrom i valg av metode og materiell samt i prioritering av undervisningsinnhold, må barnehagelærere beordres til å gjøre de mest elementære tingene profesjonen har som en del av sin kunnskapsbase og yrkesetiske kodeks. De blir instruert til å «støtte barnas identitetsutvikling og positive selvforståelse», «fremme et inkluderende miljø der alle barna kan delta i lek og erfare glede i lek» og «støtte barnas initiativ til samspill og bidra til at alle kan få leke med andre, oppleve vennskap og lære å beholde venner» - for å vise til 3 av de 100 punktene.

Når en barnehagelærer får sitt vitnemål, er det en dokumentasjon på at slike grunnleggende kunnskaper, holdninger og ferdigheter i møte med barn, skal være opparbeidet. På den måten kan barnehagelæreren ivareta sitt samfunnsmandat med noe større grad av tillit enn det rammeplanutkastet legger opp til.

Barnehagelærerprofesjonen har vært kritisert for å være en svak profesjon, og veien til å rekruttere flere gode barnehagelærere går via en styrking av denne profesjonenes status og anseelse. En av de måtene en profesjons styrke måles, er i hvilken grad den gis tillit og handlingsrom for å utføre sine oppgaver. Vi er redde for at det grepet som er gjort i rammeplanutkastet heller svekker enn styrker barnehagelærerprofesjonen. Derfor er den beste veien til bedre og jevnere kvalitet i barnehagen, heller en solid oppgradering av utdanningen, slik at den sertifiseringen det innebærer å ha et vitnemål fra en barnehagelærer-utdanner inngir den nødvendige tillit. I tillegg er det nødvendig med økt pedagogtetthet og en reduksjon i andelen ufaglærte.

Vi anerkjenner departementets ønske om å stille klare krav til barnehagenes virksomhet. Av hensyn til de yngste og minst taleføre blant oss er det en viktig prioritering.  Vi er bekymret for om den nye rammeplanen tar de rette grepene. Det er ikke sikkert den bidrar til å trekke til seg flere kloke unge mennesker til denne viktige oppgaven. Til det er 100 bud i overkant mye.  


Skrevet sammen med Ingeborg Eidsvåg Fredwall og publisert i Fædrelandsvennen 08.12.16