Begeistringen for
bruk av digital teknologi i skole og barnehage er sterk både i politiske og
faglige kretser. Stadig flere skoler kjøper inn nettbrett til samtlige elever,
og i sommer tok Trond Giske sågar til orde for å tilby samtlige elever i grunnskolen
nettbrett – altså over en halv million stykker.
Barnehagene følger etter, og utkastet til ny rammeplan for barnehager velger
å markere dette ved å plukke ut digitale verktøy som den eneste arbeidsmåten
som tilgodeses med et eget avsnitt i den ellers så knappe planen. «Barnehagen
skal gi barna mulighet til å bruke digitale verktøy til å utforske, leke, lære
og undre seg». Det er vel og bra, men det er altså bare denne arbeidsformen som
gis en slik profilert plass i planen.
Det er naturligvis mange bruksområder for et nettbrett både i barnehage
og skole, og dette er ikke en tekst som snakker ned verdien av å benytte seg av
disse unike verktøyene der det er hensiktsmessig. Det er heller ikke en tekst
som advarer mot tidlig demens og svekkede sjelsevner ved bruk av skjerm i
barndommen, selv om sanselige opplevelser som inkluderer mer enn et bilde på skjerm
ikke kan erstattes digitalt.
Det er allikevel flere grunner til å være bekymret over den ukritiske
satsingen på masseforbruk av disse produktene.
La oss ta det mest åpenbart problematiske aspektet: Produksjon og
avfallshåndtering av elektronikk er i ferd med å bli et betydelig miljøproblem.
I følge SINTEF er karbonavtrykket etter denne industrien på størrelse med verdens
samlede flytransport.
Produksjon av ett nettbrett etterlater nesten 100 kilo avfall – for en
stor del ulike miljøgifter. Vestlige land er ansvarlig for 50 millioner tonn
elektronikk-avfall årlig, og mesteparten av dette eksporteres til land i den
tredje verden hvor det representerer en stor miljømessig belastning.
Som for enhver annen industri der fortjenesten er høy, er prisen
uverdige arbeidsforhold for de som arbeider i fabrikkene i Kina og andre steder
i Østen langt fra våre lønns og arbeidsvilkår. Apple har også blitt tatt i å
benytte seg av barnearbeid i produksjon av sine produkter. Arbeidsforholdene
for de som håndterer avfallet er om mulig enda verre.
Dette er ikke unikt for denne bransjen, og vi må alle som forbrukere
være bevisst hvilke valg vi foretar når vi etterspør varer og tjenester. Det
påhviler også myndigheter og skoleverket å gjøre slike vurderinger når varer og
tjenester til bruk i undervisning skal kjøpes inn. Nettbrett til alle barn i
barnehage og skole er miljømessig en svært problematisk prioritering.
Å velge å påføre kloden en såpass stor miljømessig belastning må i så
fall bety at den kaster så mye av seg i form av bedre læring, at en så å si ikke
kan klare seg uten. Som sagt er det uten tvil mange praktiske og læringsmessige
fordeler med bruk av slike hjelpemidler, men den tilgjengelige forskningen av
effektene er ikke entydig.
Studier av lese- og skriveopplæring på nettbrett viser at elever lærer
og arbeider fortere – altså produserer mer, men husker dårligere enn om de
benyttet seg av papir og blyant – altså produserer med dårligere kvalitet. På
ungdomstrinnet er problematikken omkring oppmerksomhetslekkasje stor ved bruk
av PC og nettbrett, selv om det umiddelbart ser ut til å skape begeistring, motivasjon
og arbeidslyst i lavere klassetrinn. Ellers er kunnskapen mangelfull og
sprikende.
Det er behov for mer kunnskap og det bør gjøres flere systematiske
forsøk som kan følge effekten av en hel-digital skolehverdag over tid. Inntil
tungtveiende positive resultat er lagt på bordet er det all grunn til å være
tilbakeholdne med å rulle ut storstilte masseinnkjøp av nettbrett i sektoren.
Dessverre ser det ut som om konklusjonen er gitt allerede og en mektig
industri pusher på for å få de lukrative innkjøpsavtalene som kommer i kjølvannet
av nye skolepolitiske vedtak.
Overalt hvor sterke næringsinteresser er i spill, er de grunn til å være
kritisk. Denne vinteren er det utkastet til ny rammeplan for barnehager som er gjenstand
for kritisk vurdering. Her er altså digitale arbeidsformer markert med tyngde.
Det er verd å merke seg at den også løfter frem begrepet «Bærekraftig
utvikling» for første gang. Jeg festet meg ved denne setningen: «Barnehagen har
derfor en viktig oppgave i å fremme verdier, holdninger og praksis for mer
bærekraftige samfunn». Det står også at: «Det handler om å tenke og handle
lokalt, nasjonalt og globalt. Barnehagen skal bidra til at barna kan forstå at
dagens handlinger har konsekvenser for fremtiden».
Masseinnkjøp av elektronikk i barnehage fremmer ikke ideen om bærekraftig
utvikling, og gir ikke barn gode holdninger som fremtidige forbrukere. Det er
enda heller ikke forskningsmessig grunnlag for å hevde at å digitalisere
arbeidsmåtene i barnehagen fremmer barns lek, læring, omsorg eller danning i
særlig grad. Det gjenstår å se hva forskningen etterhvert kommer frem til, men
at det kan rettferdiggjøre de globale kostnadene skal godt gjøres.
Det eneste den digitaliserte barnehage derimot uten tvil fremmer, er
omsetningen til en allerede mektig industri som får forbrukere i vesten til å
gjøre seg stadig mer avhengig av produkter som forsøpler den tredje verden. Det
er ikke et forbruk skoler og barnehager bør bidra til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar