En hyllest til håndtrykket

 

 De siste månedene har fått meg til å innse at jeg er en håndhilser. Jeg har ikke savnet klemmer fra kjente og ukjente i så stor grad, men jeg savner gode håndtrykk. Det er noe helt eget ved å åpne hendene for hverandre og det er ikke uten grunn at dette har vært en gest som har fulgt oss i mange hundre år og som kanskje er den menneskelige gesten med størst utbredelse på tvers av kulturer.

Håndhilsning har røtter tilbake i gamle Greske og Babylonske kulturer, og ble nedtegnet i sagn og myter og avbildet på vegger og tak som et tegn på at to parter viste hverandre tillit og åpenhet. Det konkrete opphavet er ganske banalt, men allikevel den gangen, livsviktig. Å åpne hendene for hverandre var et bevis på at ingen av partene bar våpen. I middelalderen ble det i tillegg utviklet håndhilsning som inkluderte risting av hender og underarmer, og etter sigende var det for å vise at det heller ikke var kniver skjult i jakkene eller under kappene.

Vi mistenker ikke hverandre for å være våpen når vi møtes i vår tid, og vi kunne kanskje klare oss fint uten å riste hverandres hender og underarmer når vi møtes, men det er allikevel noe i den gesten som ikke kan erstattes av å dunke hverandre med albuen eller knyttede never.

Den åpne hånden er et tegn på at vi ikke skjuler noe for hverandre, og at vi møtes i tillit. Hånden og særlig håndflaten er at av våre mest sensitive organ som vi ellers bruker til kjærtegn og til de fineste sanseopplevelsene våre – å kjenne på den glatte steinen eller stryke over kattens myke pels og å leie en liten barnehånd.

Derfor gjør vi oss også sårbare når vi gir hverandre håndflaten. Vi tilbyr hverandre noe av det vi fineste og mest følsomme vi har som kropper. «Så gi hverandre hånden på det» kan en høre sagt under vigsler for å få bekreftet at de nygifte viser hverandre den gjensidige åpenheten og tilliten et ekteskap er avhengig av.

Alle kontrakter, enten det er stridende parter i krig som har funnet fram til avtale om våpenhvile eller det er forretningsavtaler som er i boks, forsegles med et håndtrykk. Overalt er håndtrykket ikke bare et synlig tegn på at avtaler inngås, men også en reell opplevelse av tillit og åpenhet. Som barn kunne vi i tillegg kutte oss selv i hånden før håndtrykket for å blande blod i samme slengen.

Håndhilsning har de siste månedene blitt erstattet av andre gester. Noen er plukket fra andre kulturelle uttrykk, som å holde hånden på hjertet eller legge sine egne håndflater mot hverandre. Noen har erstattet det med helt nye gester uten kulturelle røtter som å dunke albuer, underarmer eller føtter mot hverandre.

Noen av disse kan også sies å gi en viss mening. Det kan være hånden på hjerte kan være et uttrykk for å ha gode følelser for den andre, men også at vårt møte er preget av ærlighet. Vi vet hva det betyr å si noe «med hånden på hjerte».

Albuer eller knyttede never som slår mot hverandre har ikke det samme meningsbærende over seg og er på mange måter det motsatt av å åpne hånden. Det er en lukket gest. Riktignok gir den en opplevelse av å kjenne på hverandres grenser, men dermed også at vi begge potensielt skjuler noe for hverandre.

Jeg tror derfor ikke gode avtaler kan inngås med dunking av albuer, og jeg er villig til å forsterke håndhygienen ytterligere for å få lov til å ta andre i hånda. Tillitsaspektet ved håndtrykket vil i så fall bli ytterligere forsterket. Jeg må gi deg hånda i tillit til at du har spritet deg like grundig jeg jeg har.        

Jonas i vår tid

Den utdanningskritiske romanen Jonas av Jens Bjørneboe settes i disse dager opp på Kilden. Ensemblet lover et moderne, gripende drama hvor nye ungdommelige virkemidler tas i bruk for å formidle Bjørneboes 65 år gamle roman i en ny tid. Honningbarna deltar og bringer pønkens støyende opprør inn i historien.

Bjørneboe skrev boka mens han var lærer ved Steinerskolen i Oslo, og det er åpenbart at skolen hvor Jonas til slutt finner trygghet, annerkjennelse og vekstmuligheter har Steinerskolen som forbilde.

Jonas er nemlig mer enn en kritikk av et de-humaniserende skolesystem. Boka er også en varm og inderlig visjon om at en alternativ skole er mulig.

Utdanningskritikken i Jonas kan lett avfeies som karikert og ekstrem. Allikevel bidro den med å sette agendaen for diskusjonen om skolesystemet i 1955. Men hvor aktuell er Bjørneboes utdanningskritikk i vår tid?

Bjørneboe lar Jonas lide under hodeløs tro på intelligenstesting, tvangsmessig introduksjon av samnorsk og trusselen om spesialskole. Ingenting av dette er direkte relevante utfordringer for dagens elever. Men bakgrunnsmekanismene er kan hende ikke så ulike.

Litt spissformulert handler det om troen på at en teknisk rasjonalitet kan styre utdanning. Læringsprosesser skal kunne styres etter en naturvitenskaplig logikk. Ved å måle kompetansenivå til elevene før en intervensjon, gjennomføre en standardisert intervensjon og så måle kompetansenivået etterpå, kan en slå fast hva som er den bevislig best mulige form for metode for å nå forhåndsdefinerte læringsmål.

Opplæring blir derfor kartlagt, gjennomført og resultatmålt på samme måte som i en produksjonsbedrift. Da må faren for feilproduksjon minimaliseres, og ulike utdanningsteknologiske hjelpemidler innføres for å finne normalitetsavvik og behandle disse så tidlig som mulig i produksjonsprosessen.

På 1950-tallet ga denne tenkningen seg utslag i primitive intelligenstester og spesialskoler for de som ikke nådde de forventede nivåene. I vår tid gir det seg andre utslag. Det dukker opp stadig flere raffinerte tester og kartleggingsverktøy som skal dokumentere barns utvikling og avdekke normalitetsavvik både kognitivt, språklig, sosialt og kroppslig. Det finnes etter hvert et rikelig utvalg såkalt evidensbaserte metode og pedagogiske program som, dersom de brukes i henhold til manualene, kan sikre at normalkurver følges og at eventuelle avvik fra disse kan korrigeres.

Bjørneboe skrev Jonas i en tid som på mange måter var enklere å forstå enn vår. Norsk skole ble detaljstyrt av en sterk sosialdemokratisk stat, og derfor var Bjørneboes fiendebilder livsfjerne statsbyråkrater og hjerteløse embetsmenn, de såkalte salamanderne. Det var statsapparatet som trakk livskraften ut av kulturen og språket ved å introdusere samnorsken, og det var statsapparatet som utarmet elevenes livskraft i et rigid teknisk utdanningsmaskineri.

I vår tid er ikke dette fiendebilde så lett å finne igjen. Sosialdemokratiets sentrale styring er erstattet med et nyliberalt styringsregime hvor hver enhet i kjeden tilsynelatende gis større frihet til å velge metode og innhold selv.

Men det tekniske maskineriet består fordi det blir tilført en ny dimensjon, en økonomisk kost-nytte-tenkning. Produksjonen, om det er av helsetjenester i sykehusene eller læringsresultat i skolene, skal gjøres etter prinsippet om høyest mulig avkastning til lavest mulig pris. Kostnadskrevende omveier i en skolehverdag som ikke kan vise til bevislig god nok avkastning, velges derfor bort til fordel for de mest effektive og best beviselige metodene for å nå fra A til B til lavest mulig pris.

I tillegg vokser det frem et stort kommersielt marked for undervisningsmetoder, test-verktøy og manuallignende program. Tilbydere av utdanningsteknologi overbyr hverandre med løfter om effekt og evidens, og konkurransementaliteten smitter over på skolene som sloss om å komme høyere på de årlige rangeringene når resultatene fra de nasjonale prøvene blir offentliggjort. I tråd med gode markedsliberale prinsipper, er en virksomhet som har samme utbytte år etter år en mislykket virksomhet. Effektiviteten og produktiviteten må hele tiden øke. Veksten må fortsette.

I dette spillet er det selvfølgelig noen som må tape, og til syvende og sist er det nok Jonas som også i vår tid sitter igjen med svarteper.

Dette er alvorlige anklager mot skolen, slik det også var i 1955 da Jonas kom ut første gang, og bildet er naturligvis mye mer sammensatt og mangfoldig enn Bjørneboe fremstilling i Jonas, og min fremstilling i denne teksten. Men det er av og til nødvending med en karikatur for å få øye på farene før de vokser seg for store.

Det er også et poeng å løfte frem visjonen om et alternativ. Det kan være at Jonas i Kilden vil føre til høyere søkertall til Agders to Steinerskoler, men i tillegg er det alltid håp i foreldres og læreres sterke engasjement for en annen type skolepolitikk og et annet regime rundt utdanning enn det som nå ser ut til å dominere. Det er bare å komme seg på teater!  

(opprinnelig på trykk som kronikk i Fædrelandsvennen)