torsdag 28. november 2013

For mye for tidlig


En kampanje for høyere skolestartsalder skapte i høst overskrifter i England med slagordet «Too much too soon». England er på mange måter et annerledesland i nord-europeisk sammenheng med en skolestartsalder på 4 år. OECD har i vurderingen av opplæringstilbudet i ulike land frarådet den Engelske tilnærmingen til læring i tidlig barndom og anbefalt en tysk/skandinaviske modell hvor læring gjennom lek står i sentrum. I England akademiseres barns hverdag svært tidlig, og det bekymrer Engelske foreldre og pedagoger.

Ulike forskningsmiljøer interesserer seg nå for tema og trekker klare konklusjoner i retning av at tidlig formell innlæring av skolefag er uten betydning for senere akademiske prestasjoner. Det ser tvert imot ut som om barn som får leke lengre før formell opplæring tar til, på sikt opplever større lærelyst og føler seg mer integrert som menneske.

Forskning på barn som startet formell lese- og skriveopplæring på ulike alderstrinn viser at forspranget barna som begynte tidlig får, fort tas igjen av de som venter lenger. Ved 11-års alderen er det ingen merkbar forskjell. En artikkel jeg nylig leste om emnet har derfor den treffende tittelen: «Watering the garden before the rainstorm». Hvis det ikke er merkbar langtidseffekt av tidlig læring av lesing og skriving, vil et annet spørsmål presse seg frem. Hva taper de barna som må legge leken til side til fordel for skolepregede aktiviteter i 4-5-årsalderen?

En forskergruppe ved Universitetet i Cambridge hevder at en kan påvise en klar sammenheng mellom innsnevring av tiden barn har til rådighet for fri lek og fremveksten av stress-symptomer og psykiske problemer blant barn og unge. For Englands del går de derfor til det skritt å anbefale at skolestartsalderen burde heves til 7 år. Det dreier seg om å gi nok tid til utvikling av det forskerne kaller emotional well-being.

Det er lett å tro at vi i Norge har løst dette forbilledlig. Det er stor forskjell på 4 år og 6 år ved skolestart, og vi liker å tro at barnehagenes egenart med en helhetlig og lek-preget tilnærming til læring, står sterkt. Det er derimot flere trekk ved dagens barnehageutvikling som er verd å se på med en viss bekymring.

Politisk retorikk om kvalitet i barnehage blir fort preget av et ønske om mer systematikk i læringsprosesser og mer oppmerksomhet omkring målene i rammeplanenes ulike fagområder. Dette gjelder særskilt ønske om fokus på språkkompetanse. Derfor må man forvente at kravet til dokumentert læringsutbytte vil kunne bli skjerpet også i barnehagen. Allerede nå merkes presset på førskolelærere som kjenner tyngden i å skulle dokumentere sitt arbeid med rammeplanenes målformuleringer.

Det finnes allerede barnehagekonsept som rendyrker en mer skolepreget fag-tenking omkring arbeidet med barna. Her finnes spesialrom for de ulike fagområdene og en innarbeidet systematikk i hvordan man arbeider direkte mot konkrete læringsmål. Markedet tilbyr også materiell for tidlig språkstimulering for 0-3-åringene med fokus på bokstaver og ordbilder.

En kan naturligvis hevde at mer systematikk i barnehagens arbeid med læring kan gjøres innenfor rammen av tradisjonelle barnehagepedagogiske arbeidsmåter, ved at lek betones som det viktigste lærings-metodiske grepet.  Dermed vil lek bli et verktøy som skal fremme læring av gitte kunnskaper og ferdigheter. Å leke blir forstått som å lage et mentalt på-liksom-rom hvor man kan øve spesifikke ferdigheter i en lystbetont og ufarlig kontekst. 

En slik myk læring er mer i tråd med små barns behov for helhet i sine læringsprosesser enn skolepult og klasserom, men det står allikevel i fare for å fortrenge viktig kvalitetstid. Det kan gi god læring, men som lek er det fattigmannskost.

Lek uten hensyn til læringspotensial eller konkret pedagogisk utbytte har stor betydning for barnets danningsprosesser, og barnehagene kan fort komme i en tidsklemme hvor lek for lekens egen skyld blir taperen når planene skal legges og målene skal innfris. Da blir lekens nytteverdi fort prioritert.

I en tid hvor så å si alle barn går i barnehage fra ett-års-alderen, gjerne med en oppholdstid på mer enn 8 timer daglig, kreves det pedagogisk kløkt av og til å tre til side slik at en kun med et minimum av nødvendig tilsyn og sikkerhet, kan la barna vie seg til lek i all sin retningsløse og unyttige karakter – det kalles barnekultur.  Utenfor institusjonene er rommet for denne utfoldelsen så å si borte til fordel for kommersielle tilbud og organisert fritid.


Norsk barndom har også en tålegrense, og den engelske forskergruppens advarsler bør være en vekker.  En så kraftig institusjonalisering som våre barn har fått tatt del i de siste tiårene pålegger oss et stort ansvar. Det som dannet oss som mennesker var ikke pedagogisk blikk for læringsmål fra ett års alderen, men at vi fikk god tid til å utforske oss selv og verden gjennom lek hvor ingen spurte etter nytteverdien. Forskning viser at det er lite å tjene på å forsere fokus på læring i tidlig barndom, men desto mer å tape.    

Publisert i Fædrelandsvennen 28.11.2013