Less is less?

Følgende sto å lese i nettavisene forleden:

Hver fjerde skole med færre enn hundre elever er nedlagt siden 2002. Samtidig går om lag 3,8 milliarder kroner til skoleskyss.

Det er penger som ifølge kritikerne kunne finansiert nye skoler i alle landets kommuner, skriver Nationen. De siste åtte årene er hver fjerde grunnskole med færre enn 100 elever lagt ned. Ved utgangen av 2010 var det 481 slike skoler igjen i landet.

145.000 grunnskolebarn skysses til skolen hele eller deler av året. Landslaget for nærmiljøskolen har anslått at de mellom tre og fire milliardene som årlig brukes på skoleskyss, kunne finansiert bygging og drift av to nærmiljøskoler med 30 elever i alle landets kommuner.

http://www.fvn.no/nyheter/innenriks/article826851.ece

Dette bør ikke overaske noen, all den tid det er helt i tråd med anbefalinger fra OECD på bakgrunn av de dårlige PISA-målingene i denne perioden. Tenkningen er denne: Store skoler sikrer bedre og mer stabile læringsresultater, på samme måte som store sykehus er tryggere med hensyn til stabile gode behandlingsresultat. Det er naturluigvis ikke hentet ut av løse lufta. Utfra ensidig kvantitative målinger er det åpenbart at less is less og more is more. Det er jo bare å telle...

I lys av en slik logikk, er det opplagt at 3,8 milliarder kanskje ikke er så dyrt, dersom en beregner inn hva samfunnet på lang sikt vinner på en mer kvalitetsikret stabil vekst av akademiske prestasjoner. 

Like opplagt er det at alt som berører menneskelivet ikke lar seg fange i disse ensidige reduksjonistiske måtene å telle, måle og veie. Uttrykket less is more, er jo nettopp et utrykk for det. Det som tilsynelatende er lite i kvantitativ forstand, rommer en mengde ikke like målbare kvaliteter som har stor verdi for oss.

OECD-tenkningen rommer ikke verdien av å ha en levende skole i et lokalsamfunn - hvor arenaen for læring også er stedet for juletrefesten eller idrettslagets basar og  hvor elever finner farens navn risset inn i garderobebenkene.

Kvantitative mål som nasjonale prøver og PISA-målinger, sier ingenting om hva tilhørighet, røtter og mangfold av møteplasser mellom mennesker gjør med elevenes totale dannelsesreise - det som til syvende og sist gjør livet meningsfullt for oss, og som bevarer i oss lærelyst og nygerrighet også for verden utenfor.