Om skole og skisport - fristil eller klassisk?

Den gangen de første skiløperne begynte å sette skiene på skrå utenfor sporet for å skyte fart, ble det oppstyr og ramaskrik. Det var ikke slik en skulle gå på ski! Etterhvert innså man at nye måter å ta seg frem gjennom skogen ikke kunne stanses, og man innførte en egen gren som het fristil, mest for å beskytte den klassiske stilen som fikk sine egne løp med strenge regler for hva som var lov å ikke lov. Men fristil innebar ikke krav om skøyting, enkeltdans eller dobbeltdans. Fristil inviterte løperne til å gå akkurat slik de ville så lenge de fulgte ruta og kom i mål. Det er ingen regel mot diagonalgang og staking i et fristilsløp. Hvorfor går alle løperne på samme måte da? Naturligvis fordi denne enkle- og doble dansen og padlingen opp bakkene går fortest.

Slik er det gått i skolen også. Med kunnskapsløftet kom fristilen inn i undervisningen. Enhver kunne velge innhold, metode og materiell etter eget ønske, så lenge en fulgte ruta og kom i mål - eller så lenge kompetansemålene ble oppfylt innen angitt tidsramme. Fristil i skolen, er jo en strålende ide, med tanke på elevenes unike egenart hvor alle har sin egen nøkkel til utviklingen av personlige, sosiale og faglige egenskaper.

Men ser vi den samme utviklingen i skolen som i skisporten? Gjør konkurranseelementet at undervisnings-fristil blir like rigid og stilisert som den klassiske stilen? Målstyring, nasjonale prøver og Pisa-målinger gjør skolen etter min mening konkurransepreget - land mot land, kommune mot kommune, skole mot skole, klasse mot klasse, og til sist - elev mot elev. Fristilsundervisning blir derfor naturligvis gradvis stilisert inn mot effektive, såkalt evidensbaserte læringsprosesser, med nytteperspektiv og måloppnåelse i sentrum.

Taperen bli lærenes dristighet og mot til å utforske nye arbeidsmåter og evne til å gripe den enkelte undervisningssituasjons unike egenart.

Taperen blir elevene som ikke er A4 og som i stigende grad blir satt på et sidespor som spesialpedagogiske klinter mens klassene mer strømlinjeformet enn noen gang raser frem mot neste mellomtid.

Taperen blir dannelsesperspektivet i skolen hvor verdien av det som ikke umiddelbart viser seg som målbare kompetanser, ignoreres.