tirsdag 5. april 2011

Fra dannelse til målstyring - mot en reduksjonistisk skole.

Fra et dannelsesteoretisk ståsted vil enkunne beskrive overgangen til målstyring i skolen som å betrakte kunstnerens pallett i stede for lerretet. Det spesifikke og tilegnede faginnholdet i et dannelsesperspektiv er det som skal sette danningsprosessen i gang, mens det i et målstyringsperspektiv er hva en til slutt skal vurderes etter.

Å oppnå kompetanse er bare en av mange mulige betydninger som kan oppnås ved et gitt innhold” sier en av dagens dannelsesteoretiske stemmer, Stefan Hopmann. Han påpeker dermed at en kvantitativ kompetansemåling tar utgangspunkt i én bestemt type mestring eller kompetansemønster som vesentlig, mens mangfoldet av mestringstyper og kompetansemønster som gjør det mulig for ulike mennesker å være deltagende i samfunnet, er underfokusert. Derfor er målstyringstankengangen en reduksjonistisk måte å betrakte barn og læring,

Dannelse er dessuten uløselig knyttet til det sosiale rommet hvor vi møtes omkring et gitt innhold og formes i rammen av fellesskapet. En standardisert målstyringstankegang blir nødvendigvis mer individfokusert i et konkurransepreget forhold til læring omkring den enkeltes grad av mestring – ikke mestring

Alle som kan litt om kunst, vet at et bilde er mye mer enn summen av de enkelte fargeflatene og linjene - det er åndsliv som blir synlig på lerretet - mellom flatene, fargene og strekene. På samme måte er elevene og deres utbytte av skolen, mye mer enn summen av de målbare testresultatene og karakterene. La oss aldri glemme det.

1 kommentar:

  1. Greit nok, men det er alltid grøfter å falle i.
    Har opplevd skoler som er så opptatt av karakterer at de ikke ser eleven og det en dårlig karakter gjør med det unge menneske (gode karakterer bygger alltid opp). Men jeg har sannelig også , idet siste, møtt skoler som er blitt så sløve at de ikke er opptatt av verken kvaliteten i kunnskapsformidlingen eller eleven. Dårlig kunnskapsformidling skaper dårlig dannelse.

    SvarSlett