Skolens aura.

Et av skolens tradisjonelle sterke kvaliteter er dens aura. Forstått som summen av de særegne rituelle samværsformene skolen innebar som ga den enn aura av anderledeshet. Skolens stil avvek tradisjonelt fra hverdagslivets øvrige stil, på samme måte som man gikk i kirken på søndagen og forventet å tre ut av hverdagsverden og inn i en særegen rituell ramme av høytid og andakt.

Dette innebærer at skolens regler og skolens kulturelle tradisjoner fikk lov til å være anderledes og dermed kunne forvente at elevene også var anderledes i skolestua enn de var i gata eller hjemme på gården. Å være elev var dermed en rolle anderledes enn andre roller barna hadde i andre kontekster.

Skolens aura er  i vår tid nesten visket ut, fordi mantra de siste tiår har vært elevsentrering. Alt som skjedde i skolen både i stil og innhold skulle legge seg så tett opp til elevenes øvrige hverdagsliv som mulig for å fange deres interesse. Resultatet er dessverre en trivialisering og popularisering av skolelivet hvor rituelle omgangsformer og opplevelse av å være i en elevrolle ikke kan forventes. Kameratrelasjoner mellom lærer og elev, forhandlingsbaserte lærings- og innholdsvalg og mye komfor er hva man sitter igjen med.

Å gå inn i skoleporten innebærer ikke lenger å tre inn i en særegen kulturell ramme som krever noe annet av ungene enn utenfor. Derfor er innføring av en bagatell som håndhilsing noe som alltid gir mediaoppslag fordi det tilsynelatende griper så dramatisk inn i skolens samværsformer.

Ikke desto mindre er disse spede forsøkene på å gjeninnføre skolens aura viktige i kampen for å gjennopprette skolens kvalitet, slik vi så også konon-formidling bidrar til.

Neste gang er det skolens askese vi skal kaste lys over.