Kanon-formidling - å finne noe annet enn sin egen navle.

God danning krever god kvalitet i undervisningen, og av de tre nevnte kvalitenen skolene tradisjonelt har vært bærer av, er kanon-formidling det jeg først vil belyse.

Dette klinger ikke godt i vår tid, hvor det fort blir assosiert med finkulturelle utrykksformer og tilbakeskuende dyrking av gamle mestre med dertilhørende pugging av navn og årstall. 

I vår tid er det det tidsriktige, kontemporære og elevnære som gjelder. Man gjør alt i skolen for at elevene skal møte det trygge synet av sin egen navle.

Samtidig avhierarkiseres forholdet mellom ulike kulturelle uttrykk. Hip hop og Beethoven har like stor musikalsk verdi. Grafitti og Leonardo da Vinci er likeverdige kunstneriske uttrykk.

Kanon-formilding er allikevel av stor betydning i et dannelsesperspektiv. Danning handler om en reise fra individet til felleskapet - om å bygge bro mellom jeg og min navle og det allmenne menneskelige felleskap. Det betyr også å bygge bro mellom vår samtid og det tidløse - mellom vårt nabolag og det globale.

Kanon-formidling bygger slike broer. Det handler om å formidle det allmenne og tidløse. Peer Gynt er tidløs menneskekunskap på metanivå og har derfor en annen verdi enn populærkulturens her-og-nå perspektiv.

Men uten at eleven finner seg selv igjen i det allmenne og tidløse, har naturligvis ikke kanon-formidling noen funksjon. Da blir Peer Gynt kun utmattende litteraturhistorie.

Neste gang handler det om skolens Aura.