Hjelp, han teller meg!

Hvem husker ikke Prøysens udødelige klassiker om geitekillingen som kunne telle til ti – en uhøytidelig harselas over motstanden mot å bli talt, målt og veid – mot å bli redusert til et tall. Og talt, det blir vi. Målstyring i offentlig sektor har de siste tiårene medført det ene tellekantsystemet etter det andre hvor resultatoppnåelse effektivt blir målt og reportert oppover i ansvarskjeden. Men ikke alle deler geitekillingens begeistring for tall.

Skepsis mot målings-systemene er forståelig og høyst betimelig, spesielt når det er barns læring og utvikling som skal under lupen og tallfestes. Barnehagene er blant de offentlige tjenestene som lenge har vært spart. Men i disse dager er endringer i barnehageloven ute på høring som skjerper dokumentasjonskravet. Endringene som foreslås bryter med to viktige prinsipp for fagfolkene som arbeider med barna og for barnas foreldre – to prinsipper som har bidratt til at sektoren har hatt så stor tillit blant brukerne.

For det første endrer det prinsippet om at det er et profesjonelt skjønn hos den enkelte fagpersonen som avgjør hvordan barnas læring og utvikling skal dokumenteres og hvilke standardisert målingsverktøy som eventuelt skal brukes. I utkastet til endringer foreslås det at det er barnehageeier som skal kunne bestemme hvilke systemer og verktøy for dokumentasjon som skal benyttes.

For det andre fjerner forslaget foreldrenes rett til å ha innflytelse over hvilke opplysninger om deres barn som skal samles inn og oppbevares. Det slås fast i forslaget at det er urimelig at foreldre skal kunne motsette seg den dokumentasjonen om enkeltbarns læring og utvikling som er nødvendig å innhente for at barnehagen skal kunne utføre sine lovpålagte oppgaver.

Det er lett å se logikken bak disse to endringene. I en ansvarsstyring-tankegang er eiers ansvar for å sørge for gode nok resultatmålinger helt avgjørende. Da er det ikke opp til den enkelte fagperson å velge hvordan man dokumenterer måloppnåelse. Dette er vi vant til fra skolen. Det er ikke rektor eller kontaktlærer som velger karaktersystem, eller om de nasjonale prøvene skal gjennomføres eller ikke, og spør ingen foreldre om tillatelse for å bruke karakterskalaen på barnas prestasjoner eller oppbevare eksamensresultater i skolens arkiv.

Hva er så problemet? Hvorfor reagerer kua i Prøysens fortelling når kalven klager på at den blir talt? Det er en vesentlig forskjell på skole og barnehage når det gjelder hva som er gjenstand for måling. I skolen begrenser kartleggingen seg tross alt til spesifikke faglige kompetanser. I barnehagen er det mer enn som så.

Det ligger i små barns naturlige tilnærming til verden at man ikke kan skille mellom faglige læring, emosjonelle prosesser, personlighetsutvikling og sosiale fungering. Rammeplanen for barnehager legger derfor opp til det som kalles «helhet og sammenheng i omsorgs- og læringstilbudet»

Kartleggingsverktøyene som er tilgjengelige samler derfor også inn informasjon om ganske intime personlige forhold omkring det enkelte barnet; hva barnet liker å leke med, hvordan det reagerer på grensesetting, hvordan barnet løser konflikter med andre barn eller hvor innadvendt eller utadvendt det er, for å nevne noe.

Det er derfor gode argumenter for at foreldres mulighet til å ha innflytelse på hva som skal dokumenteres om deres barn og hvordan det skal gjøres, bør ivaretas i større grad i barnehagen enn i skolen. Fordi de aktuelle kartleggingsverktøyene er så person-inngripende, er det også viktig å beskytte rommet for det profesjonelle skjønnet som ligger til grunn for valg om, hva og hvordan enkeltbarn skal kartlegges.

Hvordan fungerer dette i dag? Selv om flere barnehageeiere dessverre allerede har valgt kartleggingsverktøy som de pålegger sine barnehager å bruke rutinemessig på alle barn, vil de fleste barnehagelærere ha ulike verktøy tilgjengelige som kan brukes dersom pedagogens faglige skjønn tilsier at dette kan være nyttige i forhold til enkelte barn. Foreldre må aktiv samtykke til at det tas i bruk, og som oftest blir dette valget gjort i tett dialog mellom barnehagelæreren og hjemmene.

Forslaget til endringer i barnehageloven vil frata foreldre denne rettigheten og pedagogene rommet for dette skjønnet. 

Det er mulig å forsvare i lys av ansvarskjedens krav til standardiserte og pålitelige mål på resultatoppnåelse, men det svekker barns rett til å beskytte sine mest personlige forhold mot vilkårlig karlegging, og det svekker barnehagelærerens mulighet til å utøve faglig skjønn i saker hvor systematisk dokumentasjon er nødvendig. Det kan dermed også svekke det tette båndet mellom barnehagene og hjemmene som er avgjørende for den store tilliten sektoren til nå har hatt.  

Dette er derfor nok et eksempel på hvorfor målstyring som forvaltningsprinsipp ikke er egnet for sektorer som helt og holdent er basert på menneskelige relasjoner. Kuas motstand mot at kalven blir talt er verd å ta alvorlig.