Ta innvandrerforeldre på alvor.

'

Den fremste faktoren for å lykkes i samfunnet som ikke etnisk norsk påstås å være å lære seg norsk så fort som mulig. Da er tidlig start i barnehagen gjerne fremhevet som en viktig forutsetning. Selv om vi har full barnehagedekning og er verdensmestre på barnehagebruk er det stor forskjell på etnisk norske barn og barn med innvandrerbakgrunn. I Oslo viser undersøkelser at mens 6 av 10 etnisk norske barn gikk i barnehage ved fylte 2 år, gikk 1 av 10 barn med innvandrerbakgrunn i barnehagen ved samme alder.

Det er dette gapet samfunnet har satt seg som mål å tette. Det er krevende, og selv i bydeler i Oslo som har prøvd ut et tilbud om gratis kjernetid har utviklingen gått svært langsomt. For barn under 4 år har det hatt liten eller ingen betydning. Det er naturlig at man også revurderer kontantstøtten. I Kristiansand går halvparten av kontantstøtten til foreldre med innvandrerbakgrunn, kunne Fædrelandsvennen fortelle oss forleden.

Det er ingen tvil om at mange barn av disse kontantstøtte-mottagerne kunne hatt glede av å gå i barnehagen på samme måte som mange av mottagerne selv kunne hatt glede av å delta i arbeidslivet, men vi har med kulturelle forskjeller å gjøre som ikke er så lette å hoppe bukk over. Og vi må passer oss så vi ikke tror at det alltid skyldes frykt for at barna skal bli for norske, manglende kunnskap om hvor viktig barnehage er for barns utvikling, eller at de ikke vet sitt eget beste. Dette blir altfor enkelt.

Det var derfor befriende å lese Fædrelandsvennens intervju med Fatima Al Kharsani, en syrisk mor som begrunnet hvorfor hun venter med å sende sine barn i barnehagen. Forklaringen var åpen og rasjonell og preget av en trygghet i forhold til barndomssyn, syn på foreldrerollen og hva god omsorg er.

Det kan derfor være nyttig å se den særnorske barnehagevirkelighet med andre briller enn våre egne. I OECD-området ble det i 2008 fastsatt et mål om at medlemslandene skulle gi 25 % av barn under 3 år et barnehagetilbud. Bare halvparten av medlemslandene oppfyller dette. I Norge har nær 80 % av barn under 3 år et barnehagetilbud, og det er bare Sverige, Finland og Danmark som er i nærheten av dette tallet.

Det er med andre ord internasjonalt svært spesielt at foreldre forventer at barnehagen står klar til å overta tilsyn, omsorg og oppdragelse på dagtid når barnet er fylt ett år, eller at samfunnet forventer at foreldre skal ta imot tilbudet av hensynet til en god språklig og sosial utvikling.

Jeg sier ikke dette for å undergrave det faktum at en god barnehage kan være et stimulerende og trygt sted for ett-åringer, men jeg vil vise hvor normalt det er utenfor Norges grenser å la omsorg og oppdragelse være foreldres ansvar alene i småbarnsalderen.

La meg peke på noen faktorer som i lys av dette kan forklare manglende deltagelse i barnehagelivet fra deler av innvandrerbefolkningen. Utgangspunktet mitt er at dette er foreldre som i like stor grad som majoritetsbefolkningen er kompetente omsorgspersoner som foretar rasjonelle valg på vegne av sine barn. Her er tre mulige faktorer:

1.      

Når barnehage fra ett år i utgangspunktet er et fremmed fenomen for en mor og en far, blir et slikt valg mer reflektert og gjennomtenkt enn for foreldre som opplever dette som en normalsituasjon. Det er naturlig å være mer kritisk og forsiktig med å involvere seg i institusjoner som er ukjente. La oss derfor snu det hele på hodet. Kan det tenkes at mange etnisk norske foreldre i for liten grad foretar en grundig nok vurdering av om barnehageplassen de blir tilbudt er et godt valg for deres ett-åring?

2.       For mange foreldre andre steder i verden er dessuten offentlig omsorgsstøtte for små barn knyttet til manglende resurser eller dårlig omsorgsevne. Å være i stand til å ta godt vare på sitt barn uten hjelp, eller å ha råd til å la en av foreldrene være hjemme med barna så lenge som mulig, er for mange et tegn på autonomi og vellykkethet. Dette kolliderer med vår kultur som er på randen av å se på det å holde sitt barn hjemme som dårlig omsorgsevne.

3.       Det å la barn etablere et godt forhold til morsmålet er viktig for enhver med foreldreansvar. Å mestre morsmålet er døren til god kommunikasjon med foreldre, søsken og annen nær familie, og et nødvendig utgangspunkt for også å kunne forholde seg til andre språk. Dette støttes også av forskning på barns språkutvikling. Å overbevise foreldre om at barnet så tidlig som mulig bør lære seg norsk før morsmålskompetanse er etablert er ikke lett. Som norsk i utlandet ville vi neppe ha tatt lett på dette. Det handler om å gi fra seg muligheten til å være barnets primære kommunikasjonspartner.

Dersom vi ikke tar slike forhold i betraktning, kan vi ikke løse utfordringene med å integrere barn med innvandrerbakgrunn i norske skoler og barnehager. Det handler om å ta disse foreldrene på alvor, anse de som rasjonelle, vitebegjærlige og kompetente omsorgsgivere som må få respekt for sine valg. Og vi må slutte å tro at en promille av jordas befolkning har fasiten for alle.

(På trykk i Fædrelandsvennen november 2014)