Et viktig pedagogisk verksted.

Selv om jeg nå ikke lenger er en del av  Steinerskolebevegelsen, har jeg fra tid til annen behov for å peke på denne på mange måter aparte alternative skolebevegelsen. På tross av sine flagrende silkeslør og engletilbedelse har den fortsatt en viktig funksjon som et alternativt pedagogisk verksted. Her er en av grunnene:

Steinerskolene er et tydelig korrektiv til den stadig økende målstyringstankegangen som preger skolesektoren. Målstyring innebærer at skolens kvalitet måles som kvantifiserbare læringsresultater etter en gitt standard.  

Flere lærere erfarer med sorg hvordan dette snevrer inn synsfeltet vårt for hva skolen bidrar med i et ungt menneskets utvikling. Mange av skolens opplevelseskvaliteter og uspesifiserte danningsmål er ikke målbare eller mulig å standardisere.

Steinerskolen har et syn på skolens mandat og kvaliteter ved fagenes innhold som sprenger rammene for hva målstyringen kan fange opp.

Steiner- eller Waldorf-skolene ble i sin til etablert som en sosial impuls i mellomkrigstidens Tyskland. Det ble et danningsprosjekt for nye og mer ansvarlige generasjoner som skulle være i stand til å løse Europas store krise bedre enn det de forrige generasjonene hadde klart. Skolen skulle utvikle bevissthet om det allment menneskelige som binder oss sammen på tvers av kulturelle, rasemessige og nasjonale skillelinjer. Disse skolene var derfor symptomatisk blant de første Hitlerregimet fikk stengt, da de kom til makten.

I dag er skolebevegelsen i sterk vekst. I muslimske land, i Afrika, i Østen og ikke minst i Øst-Europa etableres Waldorf-skoler som bærer i seg denne kosmopolitiske impulsen, en impuls som er minst like viktig i vår tid som på 1920-tallet. 

Å være mennesket handler om langt mer enn det vi knytter til et språk, en kultur, religion og nasjonalitet. Dersom nye generasjoner fikk en skolegang hvor dette var undervisningens mål, ville det virke fredsskapende og konfliktforebyggende i mange regioner rundt omkring i verden.

Steinerskoler tar mål av seg om å bidra til dette ved at arbeid med ethvert fag har mål utover å beherske fagenes tekniske og målbare innhold. Alle fag er bærere av etiske og sosiale dimensjoner, og som lærer kreves det refleksjon omkring hva arbeidet med fagets innhold kan gjøre med et ungt menneskes personlige vekst.

Steinerskolen har i sin tradisjon mange forestillinger om slike sammenhenger. Her er et eksempel: De ulike regneartene i matematikkfaget representerer ulike menneskelige karaktertrekk som må virke sammen for at vi som gruppe skal nå våre mål.

Selv om noen av disse koblingene kan virke noe kuriøse, minner de oss på et prinsipp alle som underviser erfarer: Den som lærer et fagstoff, lærer også noe om seg selv som menneske.

Dette danningsperspektivet har lett for å drukne i resultatstyringens snevre blikk for hva som er målbart og mulig å standardisere i sluttkontrollen.  Derfor er det viktig å beholde rommet for skolealternativ som kan rendyrke og utforske skolen som danningsarena på denne måten. 

Den største utfordringen Steinerskolene står overfor, er ikke at de er for sære og aparte, men at de ikke er dette ansvaret bevisst og blir fanget av den samme tunge oksygenfattige luften som gir resten av skolenorge pustebesvær for tida.