Forhistoriske kroppsfikseringer?

”- Det er sjokkerende hvis utdanningen baserer deler av læreverket på uvitenskapelige teorier og forhistoriske spekulasjoner om mennesket. Det må være helt forkastelig å bruke denne type teorier, både faglig og menneskelig,"

Slik reagerte tidligere kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell på rykter om at steinerskolene etter sigende ser på ytre kjennetegn for å bedømme elevers karakteregenskaper og personlighetstrekk, og det kan stå som en indikasjon på kroppens posisjon i dagens pedagogiske tenkning. At det indre mennesket kan avleses av det ytre mennesket regnes som aparte, foreldet og til dels tabu-preget  - godt hjulpet av kristendommens betoning av kroppens skrøpelighet, som Paulus sier: ”For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt ”(Rom.7:18).

Kroppen er i følge denne tradisjonen det som står i veien for meg i mitt ønske om å gjøre det rette, det som hindrer dydene i å utvikle seg. Kroppen stiller seg forstyrrende mellom meg og det gode jeg vil virkeliggjøre – mellom meg og det guddommelige. Det er det samme bilde Descartes senere skulle tegne opp for oss. Sansene står forstyrrende i veien for rasjonalitetens erkjennelse av hvordan verden egenlig er.

På tross av at kroppene våre uten tvil setter begrensninger for vår evne til å virke moralsk i verden – du kan ikke redde et barn fra å drukne hvis du selv ikke kan svømme, er det som kroppslige subjekter vi overhode er i stand til å virke moralsk. Kulturen er full av koder og normer for hvordan vi kroppslig forventes å reagere moralsk overfor hverandre i ulike situasjoner. En moralsk handling skal alltid ledsages av det rette ansiktsuttrykk og den rette kroppsholdningen, for å være gyldig som en moralsk handling og ikke bare en handling av sur plikt.  Å vise hverandre respekt, har alltid vist seg i hvordan vi behandle hverandres kropper. Hvordan vi er bevisst hverandres intimsoner, holder respektfull avstand og tillater vår neste alburom, er eksempel på dette.

Derfor må en progressiv innstilling til å forstå det menneskelige være ledet av en antidualisme hvor kroppens uttrykk er sjelens speil, og lærere kan aldri forstå eller tolke en situasjon i et klasserom uten å inkludere kroppslige uttrykk. En systematisk øvelse i iaktagelsesevne er derfor helt nødvendig.

Jeg snakker ikke om fordummende kausaliteter om sammenhengen mellom hodeform og personlighetstrekk, men om en levende følsomhet for at det er som kropper vi omgås, reagerer, lærer og dannes som mennesker. Og det er hverandres kroppslighet vi har som kilde til å lære hverandre å kjenne.