Er barnehage en skole uten friminutt? del 2

Hva er helhetlig læring?

At barnehagen har en styrende fagspesifikk læreplan styrker bevisstheten om at barnehagene inngår i barnas samlede utdanningsløp – i tråd med idealet om livslang læring. I OECDs prosjekt for satsing på early childhood education – Starting strong (2006) konkluderes det med at helhetlig læring bør danne utgangspunktet for den pedagogiske virksomheten i barnehage og småskole. Det samme begrepet benyttes i rammeplanen. Det skal sikres en «helhet og sammenheng i omsorgs og læringstilbudet». Stortingsmeldingen presiserer at en slik helhetstenkning må forstås som når: «..erfaringer i lek, hverdagsaktiviteter, spontane og planlagte situasjoner er utgangspunktet for barnas videre læring og utvikling».

Helhetlig læring kjennetegnes med andre ord av flytende grenser mellom uformelle og formelle læringssituasjoner.  Pedagogisk styrte og planlagte aktiviteter går hånd i hånd med hverdagssituasjoner og barne-initierte frie aktiviteter uten klare skiller seg mellom. En uformell barne-initiert aktivitet kan anspore pedagogen til å gripe barnets initiativ og føre det videre i formelle eller semi-formelle læringssituasjoner. Dette knyttes gjerne til ønske om å utvikle en lyttende pedagogikk, hvor kravet om barns medvirkning tas hensyn til. Helhetlig læring innebærer også en integrasjon mellom de ulike fagområdene som «sjeldent opptrer isolert» som det heter. Det skal med andre ord ikke være definerte skiller mellom fagene eller mellom de ulike aktivitetskategoriene i barnehagedagen, slik en lapskaus har uklare grenser mellom gulroten og poteten. Helhetlig læring i rammeplanens forstand innebærer derfor at enhver situasjon vil være gjenstand for pedagogisk vurdering med tanke på prosessmålene for samtlige 7 fagområder.

OECD omfavner denne forståelsen for barnehagens oppdrag i starting strong II-rapporten på bekostning av de fransk- og engelskspråklige landenes løsning. Her innebærer helhetlig læring først og fremst en sømløs overgang mellom barnehage og skole med en skolepreget tilnærming til læring i tidlig barndom hvor ferdighetslæring og kognitiv utvikling er i fokus. I Sentral-Europa og Norden derimot er barnehagens integrasjon av omsorg, lek og læring ansett som en forbilledlig bred forberedelse og fundament for livslang læring. Konsekvensen av dette er at lek uvilkårlig blir knyttet til læring i stadig stigende grad.

Fortsettelse følger...

Er barnehage en skole uten friminutt? - del 1

Stortingsmeldingen Fremtidas barnehage, hvor retningen for barnehagesektoren er staket ut, ble nylig lagt fram. Med hensyn til barnehagens innhold er endringene små, men meldingens refleksjoner omkring barnehagen som læringsarena, vektingen mellom styrte og frie læringssituasjoner og rammeplanens struktur og betoning, gjør det på sin plass å se kritisk på barnehagenes innholdsmessige utvikling.

Det er nå et økt fokus på barnehagens plass i det samlede utdanningsløp og dermed statusen til barnehagen som læringsarena. Læringsaktiviteter som retter seg mer eller mindre direkte mot enkeltmål for barnehagens ulike fagområder, vektlegges. I struktur og organisering ligner nye barnehager derfor mer på skole enn før med spesialrom og pedagoger som spesialiserer seg innen bestemte fagområder. 

Tilsynelatende i motsetning til dette, er det et økt fokus på den frie leken som et viktig kjennetegn ved barnehagens egenart. Å bevare rommet, både fysisk, tidsmessig og teoretisk, for lek blir også av stortingsmeldingen ansett som en viktig faktor i bestrebelsene på å beholde barnehagen som kvalitativ annerledes enn skolen.

Dette er et forsøke på å vise at den rådende diskursen om barns lek i barnehagen er sterkt preget av å forsvare dens plass ved å betone dens nytteverdi med hensyn til barns læring og utvikling. Dermed blir den frie leken i stigende grad også en pedagogisk arena for voksen-intervensjon som i beste hensikt er begrunnet i ønske om å øke lekens produktivitet med hensyn til dens læringspotensial. 

Denne betoningen kan sies å innebære et instrumentalistisk syn på lek som rokker ved fundamentet for den frie leken – den unyttige barnestyrte lekens egenverdi som livsutfoldelse og bevissthetstilstand i et her-og-nå perspektiv.  Konklusjonen må bli at barnehagene på flere områder nærmer seg skolen. Men det er muligens en viktig forskjell.  Vil det instrumentelle synet på lek som produktiv og læringsrettet gjøre barnehagene til en skole uten friminutt? 

Fortsettelse følger..

SVs drømmeskole

Nylig besøkte Kristin Halvorsen og Audun Lysbakken Fusa for å beundre en satsing på skole i tråd med SVs drømmeskole. Besøket ble slått stort opp på dagbladet.no 

http://www.dagbladet.no/2013/05/30/nyheter/politikk/sv/innenriks/regjeringen/27432830/

Her er det både valgfag, skolemat og ikke minst, en mulighet for en praktisk tilnærming til læring på ungdomstrinnet. Ingenting av dette skal kritiseres. Det er derimot en detalj i hvordan Fusa-skolene presenteres som ikke gjelder Fusa spesielt, men som preger norsk skole i urovekkende grad. 
Jeg siterer: "I Fusa samarbeider barnehage og skole, sånn at spente førsteklassinger er klare for å sitte stille og lære allerede fra første skoledag" (min utheving).

På toppen av grunnskole-kaka knaker det i alle kanter av mangel på variasjon, bevegelse og elev-medvirkning, mens det stilles få kritiske spørsmål om hvordan man i bunnen (med de yngste) stadig øker akademiseringen og forventer en naturstridig tilnærming til læring.

Det er en åpenbar selvmotsigelse å putte "sitte stille" og "lære" i samme setning når man har med barn å gjøre. Bevegelse, variasjon og en helhetlig tilnærming til læring må følge hele skoleløpet - ikke introduseres som reparering for havarert lærelyst i ungdomstrinnet.

Et kritisk blikk på hva som skjer i førsteklasse er på sin plass! Før småskolen er omme har allerede kravet om produktivitet i læringsprosessene påført mange barn nederlag på nederlag.

Noen tanker om pinse

Dersom jeg hadde blitt spurt om hvilke av de gamle høytidene det var viktigst at skole og barnehage markerte, ville jeg svare pinse. Denne rare festen som ingen forstår utover gleden ved å ha enda flere røde dager i mai. Det eneste snev av markering vi ser i vår tid, er preget av religiøst føleri i diverse karismatiske menigheter - ingen dypere forståelse for det grensesprengende i prinsens enkle fortelling.

Den bibelske pinsefortellingen handler om Jesu disipler som ved et trylleslag opplevde å kunne snakke og forstå alle tungemål, og dermed danne grunnlag for den første religionen i historien som kunne sprenge etniske, rasemessige og kulturelle grenser og bli en kosmopolitisk global bevegelse.

I vår tid ser vi at ingen utfordring er så brennbar å ta fatt på, som utfordringen med å sprenge de nasjonale og etniske grensene. vi sliter med å utvikle en ekte global humanisme. Når vi ser hvordan vi lukker øynene til slavelignende arbeidsforhold i Østens tekstilfabrikker for at vi skal få kjøpe våre latterlig billige klær, er det et tegn på at det er langt igjen til salige Humboldts visjon fra slutten av 1700-tallet om å kunne "...behandle hele menneskeheten uten hensyn til religion, nasjonalitet eller farge, som en stor forbrødret stamme".

Dette oppstår ikke av seg selv. Både barnehage og skole har utviklingen av denne kapasiteten (kosmopolitisme) som en sentral del av sitt samfunnsmandat slik regjeringen slår fast i stortingsmelding nr. 14 (2008-2009) "norske elever og studenter skal være verdensborgere". 

Veien dit omfatter mer enn å lære mest mulig fremmedspråk for å kunne drive business med kinesere. Det handler vel så mye om etikk og bevissthet om at det felles menneskelige vi deler, er mye større enn det særegne kulturelle som skiller oss.

Hvorfor ikke bruke pinse som en anledning til å løfte dette perspektivet frem i barnas bevissthet?  Markerer vi en høytid i skole og barnehage, skal vi alltid ha som mål at høytidens sentrale motiv kan aktualiseres og gjøres levende i elevenes hverdag. Derfor er ingen annen høytid så viktig og så nærliggende å markere som pinse.

La oss ta denne rare høytiden ut av fanget til de religiøse svermerne i pinsebevegelsen og gjøre det til allemannseie som den store globale forbrødringsfesten.

Det er også fristende å dvele et minutt ved det ironiske at vi ofte (som i år) feirer pinse omkring vår nasjonaldag. En ekte pinsefest kunne kanskje ha dempet eller balansert nasjonaldagens preg av selvgodhet og navlebeskuing en smule.

Eventyr og kjønn

Det hender at de gamle eventyrene blir kritisert for å nøre opp under stereotype syn på hva jenter og gutter kan. Prinsessene er hjelpeløse og svake. Prinsene er handlekraftige og sterke. Prinsen redder prinsessene fra fangenskap gang på gang. Et lite blikk på hvordan Disney har drevet dette bilde til det ekstreme, taler sitt tydelige språk:

Vi som i mange sammenhenger har forsvart eventyrene, påstår at eventyrenes ulike karakterer er arketypiske kvaliteter hinsides gutt og jente, og at de taler til dypere lag av vår bevissthet enn det som former våre kjønnsroller. Både gutter og jenter har en prinsesse i fangenskap i sin sjel som venter på at vi skal vekke til live prinsen i oss. 

Allikevel har det vært en intens jakt på kjønnsnøytrale eventyr, eller eventyr med kvinnelige helter som også kan stimulere jenter til å finne frem helten i seg.

Det er gjort forskning på dette. I en undersøkelse ble et utvalg gutter og jenter fortalt eventyr med kvnnelige helter. Så samtalte man med barna etterpå for å få frem hvordan de oppfattet historiene.

For det første virket det gjennomgående som om alle - både gutter og jenter - tolket historiene inn i tradisjonelle mønstre med hensyn til kjønnsroller i fortellingen.

For det andre - og det var kanskje mest overraskende. Det så ut som om guttene i større grad enn jentene identifiserte seg på den aktive pågående helten, selv om denne var ei jente. Guttene identifiserer seg ikke med gutter i historien, men med helter uansett kjønn. Jentene gjør det i mindre grad.

Hvordan kan dette forstås. Forskerne bak undersøkelsen antyder at jenter mangler forestillingsbilder - eller fantasi - i forhold til å se seg selv som en aktiv, erobrende, utforskende helt. Dette har gutter mer av. Jentene har mange forestillinger om å være konforme, forsiktige, tilbakeholdte og ikke minst poserende og innbydende.

Konklusjonen må bli: Bruk eventyr uten hensyn til heltens kjønn, men la samtidig både guttene og jente få opplevelser og erfaringer og et språk som gir dem bilder i hodet av seg selv som helter og erobrere.

Hvordan skapes kjønn?

Etter å ha lest meg opp på forskning på tidlig kjønns-sosialisering, har noen pussige fenomen blitt lettere å forstå. 

En student henviste til en erfaring mange har gjort seg. En gutt på 1-2 år får dukkevogn og uten å ha noen forbilder som leder han i gang, racer han hylende avgårde med dukkevognen som om det var en løpsk trillebåre, mens jentevennene hans triller pent og rolig i vei med sine vogner. 

Hvor har guttene denne voldsomme maskuline trangen til fart og spenning, fra? Hvor lærer de det?

La oss snu spørsmålet på hodet? Hvor har den samme trangen til fart og spenning blitt av hos jentene - hvem ha avlært dem dette?

La oss anta at det naturligste i verden for et kroppslig aktivt barn som får en trillende gjenstand i hendene, er å suse avgårde. Det innebærer at det er jentene som er atypiske. Det krever faktisk en enorm overvinnelse av denne bevegelsestrangen å tilpasse seg dukkevognens rolige og tilbakeholdte bevegelse. 

Kan det hende at det vi tolker som maskuline og voldsomme gutte-leker som forstyrrer oss og hindrer sunn læring og utvikling, er nærmest våre grunnleggende behov for utforsking og erobring. 

Jentenes systematiske tilpasning til konformitet som passer bedre inn i barnehage og skole, krever en amputering av barnets kroppslige utfoldelsestrang. Jentene blir skolevinnere, men kanskje prisen er vel høy.

Det ender med høy-helte sko og hold-in og menn i de fleste ledende stillinger. 

For å sette seg mer inn i forsking på tidlig kjønns-sosialisering, ta en titt på denne linken: 

Ego corpus - kroppens betydning for hvem vi er.