Etter å ha lest meg opp på forskning på tidlig kjønns-sosialisering, har noen pussige fenomen blitt lettere å forstå.
En student henviste til en erfaring mange har gjort seg. En gutt på 1-2 år får dukkevogn og uten å ha noen forbilder som leder han i gang, racer han hylende avgårde med dukkevognen som om det var en løpsk trillebåre, mens jentevennene hans triller pent og rolig i vei med sine vogner.
Hvor har guttene denne voldsomme maskuline trangen til fart og spenning, fra? Hvor lærer de det?
La oss snu spørsmålet på hodet? Hvor har den samme trangen til fart og spenning blitt av hos jentene - hvem ha avlært dem dette?
La oss anta at det naturligste i verden for et kroppslig aktivt barn som får en trillende gjenstand i hendene, er å suse avgårde. Det innebærer at det er jentene som er atypiske. Det krever faktisk en enorm overvinnelse av denne bevegelsestrangen å tilpasse seg dukkevognens rolige og tilbakeholdte bevegelse.
Kan det hende at det vi tolker som maskuline og voldsomme gutte-leker som forstyrrer oss og hindrer sunn læring og utvikling, er nærmest våre grunnleggende behov for utforsking og erobring.
Jentenes systematiske tilpasning til konformitet som passer bedre inn i barnehage og skole, krever en amputering av barnets kroppslige utfoldelsestrang. Jentene blir skolevinnere, men kanskje prisen er vel høy.
Det ender med høy-helte sko og hold-in og menn i de fleste ledende stillinger.
For å sette seg mer inn i forsking på tidlig kjønns-sosialisering, ta en titt på denne linken:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar