fredag 12. april 2013

Små barn i store hus

Det er med glede vi registrer at foreldregrupper som Tid for barn engasjerer seg i arbeidet med å bedre og trygge barnas læringsmiljø i barnehagen. Sylvi Greiner retter i sin kronikk 25.02. fokus på barnegruppenes størrelser, voksentetthet og stiller spørsmål om barnehageloven ikke bør få en tilsvarende paragraf som opplæringsloven § 9a-1 som understreker alle elevers rett til et godt fysisk og psykososialt miljø som fremmer helse, trivsel og læring.

Den massive barnehageutbyggingen har ført til at rundt 80 prosent av alle ettåringer i dag tilbringer store deler av sine dager innenfor barnehageinstitusjonens vegger. I Oslo streiket i høst barnehageansatte mot at bemanningsnormen uthules. De minste barna er ikke lenger sikret samme kvalitetsnorm med hensyn til voksentetthet. Begge fenomener et symptom på en sektor som er under voldsomt økonomisk press. Stordriftsgevinsten er ennå ikke tatt ut i barnehagene slik de er i skolesektoren. Kommunene har ikke råd til å la være, og når private aktører kan gå inn, fører hensynet til god avkastning til et ytterligere press på læringsmiljøet til våre aller yngste institusjonsbarn.

Resultatet er at vi må endre vår forstilling om hva en barnehage er. De barnehagene vi vokste opp med var preget av en uskreven regel om at små barn skal ha små hus. Dette anses ikke å være gyldig lenger. Tall fra SSB viser at fra 2009 til 2011 kom det 12 657 flere barn til barnehagene. I løpet av samme tidsperiode var det blitt 206 færre barnehager i Norge. 

De nye barnehagene planlegges nå for flere hundre plasser. Basebarnehager hvor de ulike gruppene deler store fellesrom etter kompliserte timeplaner og brukertilpasninger hvor gammeldagse åpningstider og pedagogisk kjernetid er borte, er også tendenser som peker på at barnehager slik vi kjenner dem er historie. Det er ikke rart om sviktende tillit til de nye barnehagene med hensyn til kvalitet skaper bekymring. Hvis økt stress og en mer uforutsigbar hverdag for stadig mindre trygge barn er foreldres inntrykk av barnehagelivet, er det grunn til uro.

I Norge og Norden har det i perioden 2000-2011 blitt publisert 20 doktoravhandlinger om barn under tre år. De fleste av disse er kvalitative studier fra hverdagslivet i barnehagen med hovedfokus på interaksjon mellom voksne og barn, barn og barn. Kvalitet i barnehagen blir i disse avhandlingene i hovedsak knyttet til følgende elementer:
-          høy personaltetthet (antall voksne pr barn)
-          stabilt personale (lite utskiftninger, vikarer)
-          god utdanning hos personalet

Disse tre elementene knyttet til kvalitet bør sees i sammenheng med diskusjonen omkring ettåringenes behov for trygg og god tilknytning i barnehagen. Nok hender som trøster, voksne barnet kjenner og er trygge på som har kunnskap om barns behov er  avgjørende for en barnehage der foreldre trygt kan sende sine barn.
Diskusjonen om hvor ettåringene har det best, kan for lett bli en diskusjon om enten eller. Og det finnes både gode argumenter og nyere forskning som støtter begge sider. Men det er noe vi vet, der nyere kunnskap ikke er tvetydig: Trygg, tidlig tilknytning er det viktigste grunnlaget for god utvikling på alle områder. Det er få forskningsområder innenfor psykologien som er mer entydig enn på dette området.

Barnehagen er ikke en erstatning for den tilknytningen som skjer mellom foreldre og barn- den er et viktig supplement. Og da trenger vi en diskusjon på samfunnsnivå der vi tør å stille kritiske spørsmål om hva slags barnehager vi bygger med hensyn til struktur og størrelse, maksimumsgrense for antall mange barn pr voksen, så vel som kritiske spørsmål til foreldres prioriteringer og den enkelte ansattes bevissthet på måten de anerkjenner det enkelte barns behov for trygg tilknytning.

Men barnehagen er mer enn tette relasjoner mellom voksne og enkeltbarn. Vi mener at barnehage har en stor verdi som arena for lek, læring og småbarns-kulturell utfoldelse i vår tid. Selv de alle minste barnehagebarna kan ha glede av- og få utviklingsmuligheter av samvær med jevnaldrende. Nyere forskning på de yngste barnehagebarna viser at blant disse barna - gjerne kalt Toddlere - er det et rikt sosialt liv. Vi kaller det toddlerkultur. Den har alle kjennetegn på en kultur for øvrig. Den har sitt språk, sine riter, sine normer, sine hellige steder og sin folklore. Forskningen viser at disse kulturelle ytringsformene blant 1-2 åringen som gjerne er svært kroppslige og preget av boltring og bevegelse, danner grunnlag for senere språklig og sosial fungering.

Så lenge bo- og familiemønsteret er slik at flokker av småbarn ikke har sine naturlige arenaer i gata eller på gårdstunet, er i vår tid småbarnsavdelingene i barnehagen stedet hvor denne kulturen kan få utfolde seg. Et barnefattig hjemmemiljø vil derfor frata mange barn vesentlige sosiale erfaringer som kun oppstår fra barn til barn.

Men med hensyn til barnehagen som en kulturell arena for små barn, innebærer kvalitet også at barnehagene ikke må bli preget av for mye voksenstyring og for mange ambisiøse læringspregede aktiviteter som stjeler tid fra barnas frie småbarns-kulturelle utfoldelse. Nok tid til lek, boltring og fri kroppslig utfoldelse med tilgang til trygge, tilstedeværende og faglig dyktige voksne er viktig med hensyn til ivaretagelse av barns potensial for læring og utvikling. Leken i gata er erstattet av leken i gangen.

Barnehage er viktig – for samfunnet, for foreldre og for barna som har det som sin sosiale læringsarena. Derfor hilses debatten om en §9a-1 i barnehageloven velkommen. Barnehagebarn bør naturlig nok ha de samme rettighetene med hensyn til læringsmiljø både fysisk og psykososialt som skolebarn. Det er kanskje enda viktigere jo større barnehagene blir og jo yngre barna er. Det innebærer både trygge, stabile voksne og gode tilknyttingsprosesser, men også tid og rom for fri utfoldelse av kroppslige barn-til-barn-relasjoner. Barnets oppdrag til oss kan dermed oppsummeres i det kjente uttrykket: fri og bevare meg vel.   


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar