Kronikken i Vårt Land fra i fjor sommer er et utdrag ev en lengre tekst. Her er den i sin helhet:
Gir privatisering større mangfold i skolen?
Det er ikke overraskende at høyrepartiene tar til orde for
økt privatisering i skolen og gjeninnføring av Clemets friskolelov ved en
eventuell valgseier til høsten. Friskoleloven som for 10 år siden åpnet opp for
frislipp av private skoler, ble i 2006 erstattet av dagens privatskolelov. Den
begrenser muligheten for å drive privat skole til trossamfunn og alternative
pedagogiske bevegelser. Friskoleloven som høyresiden vil gjeninnføre, gir alle
rett til å drive skole uavhengig av formål og livssynstilknytning. En slik liberalisering
av privatskolelovgivningen knyttes gjerne til ønske om større mangfold i skolen.
Men er økt
privatisering av skolen ensbetydende med økt mangfold? Jeg vil påstå at privatisering
først og fremst innebærer økt mangfold i eierstruktur og i mindre grad i
elevenes hverdag. At skoler eid av et aksjeselskap vil gi elever en mer variert
og fargerik skolehverdag enn skoler eid av kommunen, er lite sannsynlig. La meg begrunne dette.
Så lenge skolen er preget av målstyring og krav om standardiserte ytelser i form av
målbare læringsresultat, vil økt privatisering nødvendigvis bety enda strammere
kontroll av skolenes resultater. Frihet til å drive skole for enhver har en
pris. Godkjenning vil bli knyttet til krav om leveranse etter gitt standard,
som alle andre offentlige oppgaver som konkurranseutsettes. Det er da lite
trolig at friskoler vil bli mer preget av spenstige eksperimenter og modige
utviklingsprosjekter enn kommunale skoler.
Riktignok hevdes dette i den rådende utdanningspolitiske
retorikk. Målstyring av skolen er presentert som en mulighet til å utvikle metodefrihet, siden det ikke stilles krav
om spesifikt innhold eller metode i LK06. Men forskning tyder på at det som vil
prege undervisning i et målstyringsregime, først og fremst er raskeste og
tryggeste vei til målbar kompetanse. Vilje til å utvikle ny pedagogikk vil bli
fraværende. Arbeid med kunstfag og ikke-produktive aktiviteter vil bli
nedprioritert. Muligheten for å ta omveier i arbeidet med et stoff, for også å
oppfylle ikke målbare sosiale og emosjonelle mål vil bli mindre.
De private skolene vil
måtte konkurrere om elever og da er høy måloppnåelse i kjernefag
dokumentert ved gode resultater på nasjonale prøver er naturlig
konkurransefortrinn. Resultatet blir ikke mer mangfold, snarere det motsatte.
Vi husker alle hva som skjedde når fristil ble introdusert i langrennsporten.
Borte var de rigide sporene – alle kunne ta seg frem gjennom skogen akkurat som
de ville. Noen tiår etter ser vi resultatet. Også i fristil går alle likt, og
det brukes mangfoldige millioner på å forske frem den ultimate teknikk som alle
prøver å legge seg så tett opp til som mulig. Den ubarmhjertige konkurrensen må
ta skylden for dette.
Undervisningsmetodisk fristil vil også måtte bli preget av
jaget etter evidence-based best practice
som alle lærere vil måtte legge seg så tett opp til som mulig i konkurransen
skolene imellom. Tendensene til en slik utvikling ser lærere og skoleforskere
allerede i dagens undervisningspraksis, og økt privatisering vil sannsynligvis bare
forsterke dette.
Hva er så mangfold i skolen, og hvordan kan det utvikles?
Mangfold innebærer at skolen er en plass hvor alle elever føler seg møtt utfra
sine forutsetninger og at alle får utviklingsmuligheter tilpasset sine behov,
oppnåelige personlige mål, opplevelse av mestring og et inkluderende og raust
sosialt fellesskap uten preg av konkurranse og sammenligninger av prestasjoner.
Konkurranse skoler imellom vil svekke mulighetene for dette, fordi konkurranse
forutsetter måling som igjen forutsetter standardiserte mål på elevers og
skolers ytelse.
Det hjelper med andre ord lite at hver elev skal kunne legge
lista slik at det å komme over er innenfor rekkevidde for den enkelte, når
lista ligger like høyt for alle hver gang nivået skal testes. Dette paradokset
er synlig i skolen også med dagens skolestruktur, og en kan hevde at paradokset
i større eller mindre grad er innebygget i enhver skole til enhver tid. Økt
privatisering på høyresidens premisser vil derimot forsterke dette – ikke
redusere det, som ønske om større mangfold skulle tilsi.
Mangfold
er også at ulike trosretninger og filosofiske grunnsyn i befolkningen kan la
ulike skoler ta form med tyngdepunkt og profil som avspeiler foreldregruppens
sosiale og kulturelles ståsted. Slike skoler er beskyttet av internasjonale
konvensjoner. Europarådets menneskerettighetskonvensjon fra
1950 gir foreldre rett til å velge utdanning og undervisning for sine barn i
samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning. Derfor har vi Steinerskoler,
Montessoriskoler og religiøse skoler med utgangspunkt i ulike religioner og
trossamfunn. Disse skolene
inkluderer kun 2 til 3 % av det samlede elevtallet, og representerer ingen stor
trussel mot den dominerende enhetsskole-tankegangen, men de representerer i høy
grad et innslag av mangfold.
Det
paradoksale med hensyn til høyresidens ønske om større mangfold, er derfor at
dagens strenge privatskolelov på mange måter er en garantist for mangfold. Så
lenge et særskilt pedagogisk eller idemessig grunnlag er en forutsetning for
godkjenning, er det skolenes plikt å gjøre dette grunnlaget synlig gjennom sin
måte å organisere og gjennomføre undervisningen på. En friskolelov etter høyresidens
ønske vil kun stille krav om at statlige satte standarder for kvalitet blir
fulgt. Hensynet til skolenes idemessige særtrekk vil bli skjøvet i bakgrunnen.
Det
er grunn til å tro at en liberalisering av privatskolelovgivningen ikke vil
skape større mangfold. Resultatet kan bli det motsatte. Den sikreste veien til
økt mangfold i skolen er å tone ned krav om resultatstyring og måling av
elevprestasjoner. Den oppfordringen går herved til samtlige
regjeringsalternativ.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar