Steinerskole i 20 år

Snart skal min gamle arbeidsplass feire jubileum. Her er min jubileums-kronikk:

Dette skoleåret markerer Kristiansands eneste pedagogisk alternative skole 20-årsjubileum. I 20 år har forventningsfulle førsteklassinger startet sin skolegang i de pastell-malte rommene på gamle Oddernes skole, og i 10 år har elever strømmet ut i offentlige videregående skoler og senere på høyskoler og universitet eller i lærebedrifter for å forfølge sine drømmer.

På tross av usikkerhet omkring lokalisering, med en vertskommune som helst hadde sett tomten utnyttet til næring og bolig – på tross av periodevis dårlig tilgang på spesialutdannede lærere i landsdelen – på tross av offentlige angrep på pedagogikken i bøker og artikkelserier i dagspressen; Steinerskolen har fra sin spede oppstart med én klasse i 1992 vokst og slått rot.

Mange i pedagogiske fagmiljø har sett på steinerskolen som en anakronisme. Grunnleggeren Rudolf Steiners mange aparte utsagn og forestillinger fra begynnelsen av forrige århundre er ikke egnet til å skape et konsistent og lesbart teoretisk fundament for en alternativ progressiv pedagogikk. Selv om den pedagogiske praksis er tydelig, er begrunnelsene ofte av mer okkult art. Man må nok godta endel svevende, og etter manges mening uvitenskapelige, premisser for at Rudolf Steiner skal kunne sidestilles med andre reformpedagogiske tenkere som har fått betydning for skoleforskning og læreplanutvikling.

Ikke desto mindre er det flere forhold ved dagens Steinerskole som burde vekker interesse blant skoleforskere. La meg nevne ett. Steinerskolen venter bevisst med formell lese- og skriveopplæring til 2.klasse, men allikevel kan de på landsbasis vise til svært gode resultat på nasjonale prøver i lesing på 8.trinn. 1. klasse er gjerne mer i skogen enn på skolen, og er de på skolen, er klossekassa, kjøkkenbenken og dukkekroken de naturlige samlingspunktene.  

Dette er verd å kikke nærmere på. Det kan nemlig vise seg at høyt akademisk tempo og hyppig målig av oppnådd kompetanse ikke stimulerer barns langsiktige læringsevne så godt som man ville ønske. Det er åpenbart at steinerpedagogene har et vesentlig poeng når de påpeker sammenhengen mellom god språkforståelse og et rikt sansemessig og kroppslig erfaringsgrunnlag. Dette erfaringsgrunnlaget er en av lekens mange frukter, og tid til lek er vanskelig å prioritere i dagens målstyringspregede skole.

Et blikk på Steinerskolen anskueliggjør en av vår tids store pedagogiske debatter, avveiningen mellom målstyringsperspektiv og dannelsesperspektiv i skolen. Målstyringsperspektivet er output-orientert, hvor kvaliteten i skolen skal sikres gjennom systematisk og standardisert måling av læringsresultat. Dannelsesperspektivet er input-orientert, hvor valg av lærestoff og metode gjøres med henblikk på å gi optimale forutsetninger for en helhetlig utvikling av unge mennesker – personlig og sosialt.

For å sette det hele på spissen, er arbeid med fagstoff i et dannelsesperspektiv kun et middel for å oppnå dannelse. Graden av dannelse kan derimot ikke måles. Derfor er undervisning på dette grunnlaget i en viss forstand tillitsbasert.  I et målstyringsperspektiv er slik tillitsbasert undervisning ikke godt nok. Det sies at når det verdifulle ikke kan måles, gjøres det målbare verdifullt. Dermed vil middelet oppløftes til å bli målet, som om kunstneren skal vurderes etter sin palett og ikke etter sitt ferdige maleri. Spørsmålet er hvilket perspektiv som gir best forutsetning for langsiktig læringsvilje og motivasjon for skole og utdanning for flest mulig.

I lys av dette er den livskraftige 20-åringen et interessant kasus i den sørlandske skoleflora. På tross av sine flagrende silkeslør og grunnleggerens mange okkulte utsagn, minner Steinerskolen oss på det alle lærere vet så godt; Skole og utdanning har sitt egentlige siktepunkt langt utenfor standardiserte målbare kompetanser. Hele mennesket skal utvikles, og hele mennesket må involveres i læringsprosessen.

Lærestoff i Steinerskolen velges og tilrettelegges metodisk med tanke på hvordan utvikling av sosiale og personlige egenskaper best kan stimuleres. Derfor er klatretreet på turplassen faktisk en del av steinerskolens lærestoff. Der ”leser” barnets muskulatur og skjelett seg opp på naturens mangfoldige og flertydige uttrykk. Bevegelse blir til språk og begreper som gir grobunn for en forståelse av verden som kanskje stikker dypere og er bredere forankret enn det ville være uten timene i klatretreet. Men målbart er det ikke.

Det er en flott kvalitet ved norsk skolepolitikk at slike alternativ kan få leve side om side med den offentlige grunnskolen. Kan hende vil interessen for 20-åringen vokse, ikke bare blant småbarnsforeldre i byen, men også blant skoleforskere som de siste årene på ny har vendt blikket mot dannelsesperspektivet som grunnlag for undervisning. Steinerskolen minner oss om at skolens egentlige kvalitet ikke lar seg måle. Men vi merker når den er der allikevel. Gratulerer med jubileet.