Derfor er barnehage viktig - også for de yngste.

Forsiden av VG 31.07. bar bud om klare konklusjoner i retning av at barnehage for barn under 2 år er skadelig. Heldigvis var innholdet i artikkelen mer nyansert enn som så. Det er kvaliteten på barnehagen som er avgjørende for i hvilken grad barna har glede eller tar skade av oppholdet. Trygge relasjoner med faste stabile voksne ble fremhevet som vesentlig. Det er vanskelig å si seg uenig i dette, og både Joacim Haarklou, Christian Beck og Lars Smith er verd å lytte til. Allikevel mangler artikkelen noen vesentlige momenter.

Barnehage er i vår tid og i vår kultur en sosial arena for barn som erstatter leken i gata eller de store barneflokkene på gården. Barnekulturen trenger steder å utfolde seg, og dens ulike språklige og rituelle omgangsformer som formildes fra barn til barn lever sterkt i barnehagene, dersom personalet er flinke til å gi rom for barnas frie aktivitet i lek og kroppslig utfoldelse.

Tradisjonelt mente man at de yngste barna derimot hadde liten eller ingen interesse av sosialt liv, men at dette etter hvert vokste frem som en frukt av økt språklig og kognitiv kapasitet. Barnehage for de minste ble, i lys av denne forestilling, et sted hvor erstatning for mor-barn relasjonen i tette stabile voksenrelasjoner fort blir det dominerende fokus. Barnehage for de yngste blir et nødvendig onde hvor tapet av den hellige tosomheten mellom foreldre og barn så godt som mulig skal kompenseres. VGs artikkel bar tydelig preget av dette.

Nyere forskning på småbarnskultur, blant annet utført av Gunvor Løkken ved Høyskolen i Vestfold, viser derimot at også blant de yngste barnehagebarna - gjerne kalt Toddlere - er det et rikt sosialt liv, uavhengig av deres språklige eller kognitive modenhet. Toddlerkulturen har alle kjennetegn på en kultur for øvrig. Den har sitt et eget særskilte språklig utrykk, selv om de for majoritetskulturen (vår egen) mangler forståelige ord og begreper. Den har sine riter, sine normer og verdsettingsregler, sine hellige steder og sin folklore. Forskningen viser at disse kulturelle ytringsformene som gjerne er svært kroppslige, danner grunnlag for senere språklig og sosial fungering.

Så lenge bo- og familiemønsteret er slik at flokker av småbarn ikke har sine naturlige arenaer i gata eller på gårdstunet, er i vår tid småbarnsavdelingene i barnehagen stedet hvor denne kulturen kan få utfolde seg. Å fremheve den hellige tosomheten mellom mor og barn som det dominerende motiv i det lille barnets verden, er derfor en mangelfull fremstilling. Dersom flere erstatter barnehagen med et barnefattig hjemmemiljø preget av au-pair-omsorg, vil mange barn risikere å miste vesentlige sosiale erfaringer som kun oppstår fra barn til barn.

Derfor er småbarnsavdelingene i dag viktige kulturelle arenaer. Men også med tanke på barnehagen som et sted for utfoldelse av toddlerkulturen, er kvalitet viktig. I enda større grad enn fravær av stabile og nære voksenrelasjoner, er barnehagene i vår tid preget av for mye voksenstyring og for mye ambisiøse læringspregede aktiviteter som stjeler tid fra barnas frie kulturelle utfoldelse.

Da jeg holdt kurs om toddlerkultur for førskolelærere i Nord-Trøndelag sist vinter, fikk jeg en henvendelse fra en fortvilet medarbeider i en barnehage der musikk var tema og lytteøvelser inngikk som en del av programmet. Det ble da forventet at ett- og toåringene skulle holdes sittende i ro på sine stoler og lytte til musikk selv om deres eneste instinktive ønske var å bevege seg fritt til tonene og rytmene i musikken. Slike eksempler på voksen-fornuftig naturstridig pedagogikk med utgangspunkt i ambisiøse læringsmål, er en trussel mot kvaliteten i norske barnehager. Rommet for barnas egen kulturelle utfoldelse blir borte.

Småbarnskulturen har i vår tid få andre arenaer å utfolde seg på. Derfor er gode barnehager med kloke voksne, viktige – også for de yngste barna.