I forbindelse med 20-års jubileet; her er et annet bidrag som sto på trykk for et år siden:
Dagrunn Eriksens forslag om å legge en av skolens
foreldrekonferanser til hjemme var interessant lesning. Ikke minst da
Steinerskolen i Kristansand ble presentert som en skole hvor dette har vært
gjennomført systematisk i snart 20 år. Stolte lærere fortalte om en praksis som
er preget av alt annet enn kontroll, slik forslagets kritikere var bekymret
for. Jeg har selv arbeidet nesten like lenge ved denne skolen og har hatt
gleden av å bli invitert inn i uttallige stuer gjennom årene, og det er svært
lite som kan gi den samme følelse av ydmykhet i læreryrket enn det å bli tatt
imot i døra av forventningsfulle barn og foreldre som åpner opp sine hjem.
Jeg har blitt fortalt at den gangen Steinerskolen i Oslo var
ny, tjente lærerne så dårlig at det var vanlig blant foreldre å invitere
klassens lærer hjem på middag på omgang. Det er naturligvis ikke begrunnelsen
for hjemmebesøk slik det praktiseres i dag, men det vitner om at skole kan være
mer enn en relasjon mellom kunder og tilbydere. At foreldre kjente ansvar for
at lærerne ble gode og mette og at klasserommene ble vasket, er kanskje
historiske kuriositeter, men peker på muligheten for at en skole kan være et
felles prosjekt hvor hjemmene og skolens personell står som jevnbyrdige
partnere omkring barnets læring og personlige moding. Denne tenkningen omkring
skole er under sterkt press i vår tid, og Steinerskolens ene hjemmebesøk i løpet
av et barns skoleløp er derfor verd å stanse opp ved.
Dagrunn Eriksen, de som har kritisert hennes utspill og
Steinerskolen representerer nok ulike syn på hva skole skal være, og på mange
måter kan skole beskrives som tre ulike typer institusjoner.
·
Skole kan forstås som en del av et offentlig
kontrollsystem som alliert med barnevern og helsesøster skal fange opp hjem som
ikke oppfyller kravene samfunnet stiller til god forvaltning av sitt
foreldreansvar. Å ha ansvar for barn er å forvalte et samfunnsgitt mandat om å
gi gode og stabile oppvekstvilkår for barn, og da er man lenket i en kjede av
kontrollmekanismer hvor skole er leddet over foreldrene. Skolens oppgave er
innefor rammen av sitt myndighetsområde å bidra i elevenes dannelsesutvikling.
Skolen skal danne et felles grunnlag for demokratisk bevissthet og nasjonal
tilhørighet på tvers av klasser og sosial bakgrunn. Dette innebærer også en
kontrollfunksjon overfor hjemmene. La oss kalle dette den sosialdemokratiske skolen.
·
Skolen kan også forstås som en tilbyder av
kunnskapstjenester i tråd med en klassisk markedstenkning. Foreldrene er kunder
med rett til standardiserte leveranser, og skolen er forpliktet på å levere
kunnskapsvarer i tråd med statlige kvalitetskrav. Skolen har like lite
myndighet overfor hjemmene som nærbutikken har myndighet til å bestemme hva da
gjør med varene du tar med deg hjem. Foreldres kraf overfor skolen er derimot
tydelige og resultatmålinger er en naturlig følge av dette. Dette kalles gjerne
den neo-liberalistiske skolen.
·
Skole kan også være et rom for barns utvikling
og vekst som innebærer finner sin plass som unike individer i et sosialt rom
gjennom å møte skolens undervisningsstoff. Lærestoffet blir et middel til
elevens utvikling av individuelle og sosiale egenskaper i en slik forstand at
verden får betydning av en spesifikk individuell karakter i arbeid med de ulike
fagene. Graden av faglig kompetanseoppnåelse sier derfor lite om graden av
betydning innholdet har fått for den enkelte og hva det har bidratt med i den enkeltes
dannelsesprosess. Derfor er resultatmåling uten verdi. I denne skolen er lærere
og foreldre partnere med elevens frigjøringsprosess som et felles mål. La oss
kalle denne skolen den dannelsesorienterte
skolen.
Disse tre skoletenkningen
eksisterer side om side. Alle lærere uansett skoleslag opplever nok daglig et
press om å forholde seg til alle tre samtidig. Skolens økende grad av
målstyring peker på at lærere skal levere standardiserte kunnskaper som varer.
Samtidig er skolen fortsatt en kulturbærer og en offentlig institusjon som skal
utjevne sosiale ulikheter med den kontrollfunksjonen det innebærer. Debatten om
muligheten for bussing av elever fra Oslo-øst til vestkantskoler er et eksempel
på dette. Midt i det hele opplever nok alle lærere et ønske om først og fremst
å sette det enkelte barns personlige og sosiale vekst og utvikling i sentrum.
Da er foreldre verken kunder med krav på standardiserte ytelser eller et
forvaltningsnivå under som skal etterses og kontrolleres. Da blir hjem og skole
partnere.
Hvordan vi opplever Dagrunn
Eriksens forslag bestemmes i stor grad om hvilke type skole vi har i tankene.
Motstanden mot å få flere offentlig tjenestemenn inn av døra er forståelig.
Skal læreren etterse elevenes hjemmemiljø på samme måte som feieren etterser
våre brannmurer og våre ovner?
Steinerskolen er tuftet på en ide
om at undervisning er mer å sammenligne med åndslivsarbeid enn statsforvalting
eller butikk. Det har mye til felles med kunstnerisk skapende prosesser. Derfor
er skolen autonomi viktig. Derfor er også partnerskapet med hjemmene viktig.
Selv om også disse skolene er under press mot stadig mer målstyring og
markedstenkning, er det forfriskende at de fortsatt holder fast på arbeidsformer
som kjennetegner en dannelsesorientert skole – slik som hjemmebesøk. Om ikke
for å spe på en mager lønn med gratis middag i et bedre borgerlig hjem som for
50 år siden, så i hvert fall for å vise at skole fortsatt kan være et
fellesprosjekt mellom hjem og skole som jevnbyrdige partnere med barnet i
midten. Det inngir håp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar