Dersom jeg hadde blitt spurt om hvilke av de gamle høytidene det var viktigst at skole og barnehage markerte, ville jeg svare pinse. Denne rare festen som ingen forstår utover gleden ved å ha enda flere røde dager i mai. Det eneste snev av markering vi ser i vår tid, er preget av religiøst føleri i diverse karismatiske menigheter - ingen dypere forståelse for det grensesprengende i prinsens enkle fortelling.
Den bibelske pinsefortellingen handler om Jesu disipler som ved et trylleslag opplevde å kunne snakke og forstå alle tungemål, og dermed danne grunnlag for den første religionen i historien som kunne sprenge etniske, rasemessige og kulturelle grenser og bli en kosmopolitisk global bevegelse.
I vår tid ser vi at ingen utfordring er så brennbar å ta fatt på, som utfordringen med å sprenge de nasjonale og etniske grensene. vi sliter med å utvikle en ekte global humanisme. Når vi ser hvordan vi lukker øynene til slavelignende arbeidsforhold i Østens tekstilfabrikker for at vi skal få kjøpe våre latterlig billige klær, er det et tegn på at det er langt igjen til salige Humboldts visjon fra slutten av 1700-tallet om å kunne "...behandle hele menneskeheten uten hensyn til religion, nasjonalitet eller farge, som en stor forbrødret stamme".
Dette oppstår ikke av seg selv. Både barnehage og skole har utviklingen av denne kapasiteten (kosmopolitisme) som en sentral del av sitt samfunnsmandat slik regjeringen slår fast i stortingsmelding nr. 14 (2008-2009) "norske elever og studenter skal være verdensborgere".
Veien dit omfatter mer enn å lære mest mulig fremmedspråk for å kunne drive business med kinesere. Det handler vel så mye om etikk og bevissthet om at det felles menneskelige vi deler, er mye større enn det særegne kulturelle som skiller oss.
Hvorfor ikke bruke pinse som en anledning til å løfte dette perspektivet frem i barnas bevissthet? Markerer vi en høytid i skole og barnehage, skal vi alltid ha som mål at høytidens sentrale motiv kan aktualiseres og gjøres levende i elevenes hverdag. Derfor er ingen annen høytid så viktig og så nærliggende å markere som pinse.
La oss ta denne rare høytiden ut av fanget til de religiøse svermerne i pinsebevegelsen og gjøre det til allemannseie som den store globale forbrødringsfesten.
Det er også fristende å dvele et minutt ved det ironiske at vi ofte (som i år) feirer pinse omkring vår nasjonaldag. En ekte pinsefest kunne kanskje ha dempet eller balansert nasjonaldagens preg av selvgodhet og navlebeskuing en smule.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar