Er barnehage en skole uten friminutt? del 5

Når leken tar slutt og læringen begynner.

Når lek allikevel løftes frem som en arbeidsform i barnehage og skole, er det snarere snakk om arbeidsmåter som anvender seg av lekens virkemidler og språk, uten at aktiviteten dermed kan kalles lek. Det innebærer at pedagogen går inn i en lek som ser ut til å ha et særskilt læringspotensial, med tanke på å tilføre den regi, utstyr eller utviklingsmuligheter. Pedagogen avvikler dermed leken og erstatter den med en annen aktivitetstype.

Barna leker butikk og den voksne tar initiativ til å lage penger og prislapper for å stimulere til enkel tallforståelse gjennom butikkleken. Hun tar gjerne også rollen som ekspeditør for en periode, til et av barna er klare til å overta. Eller hun er kunden som stiller spørsmål som bringer nye problemstillinger inn i leken og åpner for ny forståelse.

Rammeplanen skiller mellom formelle og uformelle læringssituasjoner. Situasjoner som den beskrevet overfor vil, slik en må forstå rammeplanen, bli regnet som en uformell læringssituasjon. De er ikke planlagte og de oppstår spontant med utgangspunkt i barnas interesser der-og-da. Denne artikkelen har tidligere benyttet begrepet semi-formelle læringssituasjoner. Dette er en bedre betegnelse på denne type situasjoner. Det er situasjoner som ikke er planlagte, men allikevel pedagogisk styrte og målrettede.  Men hva med de helt uformelle situasjonene? Hva om butikkleken hadde gått sin gang uten voksen-intervensjon?

En læringssituasjon er ikke avhengig av voksen-deltagelse eller pedagogisk refleksjon. Mye grunnleggende læring skjer i situasjoner kun mellom jevnaldrende. Dette er ikke alltid ønskede erfaringer sett fra et voksent synspunkt. Det kan være erfaringer med normbrudd og lek med tabubelagte områder som seksualitet og vold. Det kan være erfaringer med subtile ekskluderingsmekanismer og mindre subtil grov maktutøvelse. Men det kan også være lekeslossingen mellom likemenn hvor grensene er underforstått eller berusende lek i solnedgangen hvor et frydefullt gys av fellesskap og intimitet går fra kropp til kropp og man blander blod som indianere. Rammeplanen fremhever også dette aspektet ved lek når den henviser til lekens betydning for en levende barnekultur slik den formidles og skapes på nytt fra barn til barn med internt språk og koder som utvikles og lever under den pedagogiske radaren i barnehagen.

I en barnehage roper alle barna i kor hver gang en av foreldrene kommer for å hente: «Nina skal hjem i nitti nittifem». Personalet vet ikke når dette begynte, men barna har holdt dette ritualet i live i flere tiår gjennom flere generasjoner barn. I en annen barnehage hadde barna i mange år samme ritual, men med en liten vri «Nina skal gå i det lyseblå», ble det ropt hver gang et barn ble hentet.       

Rammeplanen betoner verdien av disse frie barnekulturelle uttrykkene som grunnlag for at barna kan etablere seg som trygge sosiale aktører blant jevnaldrende. Samhandling mellom barn er fullverdige kulturelle ytringsformer. De har sitt språk, sine ritualer og seremonier og sine hellige steder. De har derfor også sine politiske og demokratisk prosesser. Demokrati kan forstås som møteplasser for å utveksle synspunkt, drøfte og reflektere over hva vi gjør eller skal gjøre sammen. Å gi barna trening i demokratiske prosesser innebærer derfor å legge til rette for møteplasser hvor danningsprosesser kan oppstå mellom barn innenfor rammen av en barnekulturell kontekst, selv om agendaen er aldri så banal sett med voksenblikk. Det dreier seg om felles gjøremål i barnepolis. Slike situasjoner er derfor i vel så stor grad danningssituasjoner som læringssituasjoner.