Er barnehage en skole uten friminutt? del 4

Et alternativt syn på lek.

En rekke lekforskere har problematisert tendensen til å knytte lek for sterkt til læring, og dermed betoningen av lek som en planlagt, formålstjenlig eller utviklende aktivitet (Steinsholt, Øksnes, Handgaard Rasmussen). Dette representerer i følge disse stemmene et instrumentalistisk syn på lek i motsetning til å betone lekens her-og-nå karakter som en livsform eller tilstand som griper barnet og tar det med seg på en ukjent reise.

Her refereres det til både Nietzsches forestilling om lek som en dionysisk rus av å bygge og rive - bygge og rive uten snev av skyldfølelse og Bakhtins forestilling om lek som karnevalsk opprør mot voksenlivets normer og forventninger. I tillegg brukes Hans Georg Gadamer gjerne som referanse for å få frem lekens berusende opplevelse av å gi seg hen til noe. Barnet leker ikke – det blir lekt med. 

Gadamer knytter i den forbindelse lek til opplevelse av kunst, i den forstand at barnet mister seg selv i leken, slik man kan føle seg grepet av- eller å ha mistet seg selv i en kunstopplevelse. Opplevelsen av å finne seg selv igjen i erfaringen av å ha lekt, er å få øye på hva leken har gjort med meg . Denne grunnleggende forestillingen om leken og det lekende barnet knyttes dermed av flere til begrepet danning i større grad enn læring.

Lekeforskere som betoner en senmoderne forståelse av lek vil i tillegg avvise forestillingen om et lekehierarki av stadig stigende grad av kompleksitet i leken basert på stadig større kognitiv og språklig kapasitet. Når barn i lek umiddelbart forstår hverandre og svarer på hverandres invitasjon til handling, er det ikke en kognitiv tolkning av mening og motiv hos de andre som leder til et ønske om å delta i leken. Leken ville i så fall bli en tidkrevende utveksling av ord, forestilling og handling fra den ene til den andre. En slik kompleks prosess ville ha forsinket lekens dynamikk og tempo betraktelig. Det er kroppens umiddelbare ikke-kognitive oppfattelse av den andres kroppslighet som holder leken i gang.

Dette er teoretisk forankret i bl.a. Merleau-Pontys kroppslighetsfilosofi hvor betydningen av kroppslig samhandling blir ansett som grunnlaget for alt samspill, danning og læring. Det innebærer at det Piaget eller Smilansky ville ansett som den mest primitive leken – den språkløse sensomotoriske leken, blir løftet frem som svært sentral i barnas lekehverdag. Dette ser man blant annet i gleden selv barn i 8-9 års-alderen finner i ulike typer boltrelek.

Bevegelse er en sentral del av all lek. Brian Sutton-Smith har eksempelvis utført observasjoner som viser at i rollelek utgjorde tid brukt til verbalt språk uten kroppslig handling kun 1 % av leketiden. Verbalt språk som akkompagnement til kroppslig samhandling og kroppslig samhandling uten språk la beslag på omkring 50 % av tiden hver .

”Det er med andre ord ikke tale om at barn først tenker og fantaserer og dernæst leger. Det forholder seg snarere sådan, at de på en og samme tid tænker, fataserer og leger. Under leg er der en momentan udskiftelighed mellem tanke, fantasi, sprog og kroppslig udtryk, og alle niveauer er derfor ligeværdige og forvandler sig hele tiden til hinanden.” (Hangaard Rasmussen),

Dette vil også innebære at ulike typer lek lever side om side eller innvevd i hverandre, og ikke slik en utviklingspsykologisk forståelse vil ha det til, som trappetrinn på veien fra barn til voksen. Det innebærer også en kritikk av lek forstått som kognitivt og språklig planlagt og styrte aktiviteter, som Maria Øksnes slår fast, «vi rår ikke over leken, den rår over oss».