Er barnehage en skole uten friminutt? del 3

Forholdet mellom lek og læring.

Forholdet mellom lek og læring er komplekst og har vært gjenstand for ulike betoning gjennom barnehagens historie. Rammeplanen vektlegger lekens lærende funksjon side om side med lek som barnekulturell utfoldelse og som en arena for vennskapsrelasjoner. Her forstås med andre ord læring som et av flere aspekter ved leken. Dette avspeiler en forståelse hvor lek og læring ikke kan sidestilles som likeverdige aktivitetsformer. Læringen er underordnet leken og vil inngå som en del av lekens utkomme. Lek gir ingen garanti om god læring eller læring i tråd med pedagogiske målsetninger. Lek kan like gjerne forårsake læring av ekskluderingsmekanismer og annen antisosiale adferd.  Å basere læring på lek er med andre ord en usikker prosess. Ikke desto mindre er lekens verdi som læringsarena løftet frem som en viktig begrunnelse for lekens plass i barnehagen.

Ifølge mange lek-forskerne representerer den sterke koblingen mellom lek og utvikling eller læring et modernistisk syn på lek og er forankret i en utviklingspsykologisk forståelse. Lek anses som en utprøving av voksen-livet i et uforpliktende på-liksom-rom. I tråd med en slik forestilling vil lekesfæren bli stadig mindre jo eldre barna blir og jo mer de kan på ordentlig. Det voksne mennesket er utviklingens mål og vil derfor måtte anses som ikke-lekende. Kritikerne av denne måten å betrakte lek på, har derfor polemisk uttalt at lek dermed er like mye avviklende som utviklende. Leken bidrar til den langsomme men ubønnhørlige og nødvendige avviklingen av barndommen. 

Et annet trekk ved en modernistisk forståelse av lek, er forestillingen om den normale leken. Piaget og Smilansky sine leke-hierarkier preger fortsatt vår oppfatning om at det finnes alderstypisk lek som i takt med barnets modenhet øker i kompleksitet med rolleleken eller den sosiodramatiske leken som kronen på verket. I drøftingene omkring lekens betydning for læring, er det gjerne denne leken som fremheves som særskilt produktiv med tanke på den læringspotensial. Betoningen av denne lekens verdi forankres i stor grad i Vygotski hvor formuleringen «i leken blir barnet et hode høyere enn seg selv» gjerne refereres. Leken er her forstått som den proximale utviklingssone hvor barnet prøver ut ulike roller – gjerne voksenlivets roller. Leken er med andre ord en aktivitet hvor barnet strekker seg mot stadig høyere og mer komplekse fungeringsnivå.

En annen forutsetning for å vektlegge lekens funksjon i forhold til læring, er at lek kan betraktes som en kognitivt planlagt- eller språklig fremforhandlet aktivitet. Barna kan i løpet av leken stoppe opp, betrakte leken utenfra, lete etter nye ideer og planlegge neste forløp. Lek kan derfor inngå i en systematisk læringsprosess ved at de voksne kan delta eller initiere til lekens stadige utvikling. Pedagogens oppgave er også å vite hvordan man kan unngå at lek eller det enkelte barns rolle i leken, blir statisk og dermed lite utviklende. 

I neste innlegg skal vi se på ulike alternative forståelser av lek.