Homo zappiens i skolen

Dette stod å lese på nettet i dag:

– Ingen har lyst til at skolen skal sperre av Facebook. Men de bør gjøre det til vårt eget beste, for det går ut over undervisningen.

Det sa Helene Bellos (15) da Barn og unges kommunestyre (BUK) i Lørenskog i går diskuterte skole- og oppvekstsjefens forslag til retningslinjer for bruk av digitalt utstyr på skolen.

Kilde: http://www.rb.no/lokale_nyheter/article5485388.ece

Her viser elevene god selvinnsikt og er helt på linje med forskning på elevpr4esatsjoner etter at internett ble tilgjengelig i skolen. Begrepet Screenagers er en treffende karakteristikk av moderne ungdom, og deres evne til å håndtere ulike kanaler for informasjon samtidig som tilsynelatende er grenseløs, gjør dem til en digital urbefolkning, en ny art mennesker – homo zappiens.


Nyere forskning stikker hull på forestillingen om ungdoms grenseløse evne til multitask-performence. Tilgang på sosiale media som facebook i forbindelse med skolearbeid reduserte i disse studiene den akademiske ytelsen med inntil 20 %. Men alle generasjoner er preget av dette.


Vi praktiserer en form for kontekstuell polygami. Man kan være fysisk tilstede i en kontekst, la oss si i klasserommet eller på arbeidsplassen, og via mobiltelefon og PC, samtidig veksle mellom to til tre andre kontekster. Dette gir en opplevelse av autonomi samtidig som en kan være tilknyttet flere tette sosiale nettverk, men nettverk som i motsetning til nettverk bundet til fysisk tilstedeværelse er flyktige og avloggbare.


Det er sagt at det som preger vår bevissthet mer enn noe annet er følelsen av at alt til en hver tid kunne vært anderledes og frykten for at vi har valgt feil i enhver situasjon er en mektig drivkraft. Derfor sitter vi alltid med flest mulig dører åpne slik mobilen og Pc-en gir oss mulighet til - på spranget til å logge av når som helst.


Det er ikke rart at denne kulturelle tilstanden av konstant nagende tvil også preger klasserommet, men tilgjengelige facebook- og twitterprofiler  gjør ikke situasjonen lettere for elever og lærere.

Integrering = fornorsking?

Arbeiderpartiet har lagt frem sin integreringspolitiske handlingsplan, og i den forbindelse rettes bl.a. fokus mot private religiøse skoler, underforstått islamske. Her er hva de sier:

* For å hindre religiøse skoler rettet inn mot spesielle etniske grupper vi utvalget utrede nye krav til integrering ved opprettelsen av nye religiøse skoler. I praksis vil det bety strengere kriterier for å godkjenne for eksempel muslimske skoler, med tanke på å unngå skoler med for stor overvekt av minoritetsungdom. Utvalget ønsker imidlertid ikke å utfordre retten til å opprette religiøse skoler per se, slik den blant annet er nedfelt i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

(kilde: http://www.klassekampen.no/58489/article/item/null/stoere-stiller-skolekrav )

Det er komplett uforståelig hvordan de skal kunne hindre en islamsk skole å bli preget av innvandrerbefolkningen, og det peker på en etter min mening problematisk side ved deres såkalte integreringstenkning. Det handler om fornorsking, om at globalisering innebærer at alle blir likere på kloden - underforstått, likere oss europeere.

En av mine helter, Johann Gottfried Herder (1700-tallet) var en av de første som proklamerte alle kulturers og nasjoners unike egenart og likeverd – som ulike måter å uttrykke det genuint menneskelige. Han var overbevist om at det som binder oss sammen på tvers av kulturene er mye mer enn det som skiller oss, og han kjempet derfor iherdig mot kolonialismen som jo var avhengig av forestillingen om den europeiske kulturs særegne stilling i verden. Den tanken lever dessverre videre i beste velgående den dag i dag.

Vi må våge å tro at å anerkjenne alle kulturers likeverd og unike egenart er viktigere enn å eksportere vår måte å leve på. Når norskhet ( å kunne snakke norsk) i tillegg kobles sammen med statsborgerskap kjenner jeg et gufs fra nasjonalismens skyggelandskap. Denne bloggskriver er iherdig motstander av å blande nasjonal tilhørighet til borgerrettslig forhold. Dette er en tanke som aldri har skapt annet en strid og konflikt mellom mennesker - kamp om kulturell dominans. Jeg synes også det er å anbefale at nye landsmenn og deres barn lærer seg norsk, og jeg synes også hijab på småjenter i skolen er ubegripelig tåpelig, men det er av og til viktig å være prinsippiell.

Integrering må ikke begrense seg til å handle om fornorsking, men må stå for åpenhet for variasjon og evne til å føle seg hjemme i og se verdien av ulike kulturelle uttrykk, og likestille disse i borgerrettslige spørsmål.

Forhistoriske kroppsfikseringer?

”- Det er sjokkerende hvis utdanningen baserer deler av læreverket på uvitenskapelige teorier og forhistoriske spekulasjoner om mennesket. Det må være helt forkastelig å bruke denne type teorier, både faglig og menneskelig,"

Slik reagerte tidligere kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell på rykter om at steinerskolene etter sigende ser på ytre kjennetegn for å bedømme elevers karakteregenskaper og personlighetstrekk, og det kan stå som en indikasjon på kroppens posisjon i dagens pedagogiske tenkning. At det indre mennesket kan avleses av det ytre mennesket regnes som aparte, foreldet og til dels tabu-preget  - godt hjulpet av kristendommens betoning av kroppens skrøpelighet, som Paulus sier: ”For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt ”(Rom.7:18).

Kroppen er i følge denne tradisjonen det som står i veien for meg i mitt ønske om å gjøre det rette, det som hindrer dydene i å utvikle seg. Kroppen stiller seg forstyrrende mellom meg og det gode jeg vil virkeliggjøre – mellom meg og det guddommelige. Det er det samme bilde Descartes senere skulle tegne opp for oss. Sansene står forstyrrende i veien for rasjonalitetens erkjennelse av hvordan verden egenlig er.

På tross av at kroppene våre uten tvil setter begrensninger for vår evne til å virke moralsk i verden – du kan ikke redde et barn fra å drukne hvis du selv ikke kan svømme, er det som kroppslige subjekter vi overhode er i stand til å virke moralsk. Kulturen er full av koder og normer for hvordan vi kroppslig forventes å reagere moralsk overfor hverandre i ulike situasjoner. En moralsk handling skal alltid ledsages av det rette ansiktsuttrykk og den rette kroppsholdningen, for å være gyldig som en moralsk handling og ikke bare en handling av sur plikt.  Å vise hverandre respekt, har alltid vist seg i hvordan vi behandle hverandres kropper. Hvordan vi er bevisst hverandres intimsoner, holder respektfull avstand og tillater vår neste alburom, er eksempel på dette.

Derfor må en progressiv innstilling til å forstå det menneskelige være ledet av en antidualisme hvor kroppens uttrykk er sjelens speil, og lærere kan aldri forstå eller tolke en situasjon i et klasserom uten å inkludere kroppslige uttrykk. En systematisk øvelse i iaktagelsesevne er derfor helt nødvendig.

Jeg snakker ikke om fordummende kausaliteter om sammenhengen mellom hodeform og personlighetstrekk, men om en levende følsomhet for at det er som kropper vi omgås, reagerer, lærer og dannes som mennesker. Og det er hverandres kroppslighet vi har som kilde til å lære hverandre å kjenne.

Klasseroms-simulator.

I helga kunne vi lese om den nyutviklede klasseroms-simulatoren som skal tas ibruk i lærerutdanningen. Den skal etter sigende hjelpe kommende lærere å organisere undervisning, fordele oppmerksomhet, holde orden og gi respons til ulike elever etter behov. Med andre ord, alt hva som kreves av en lærer.

Dette er en snedig oppfinnelse som tar utgangspunkt i at en lærer er istand til å objektivisere sine elever og betrakte dem utenfra som en manipulerbar oppsamling av objekter plassert bak pulter i et klasserom - tingliggjøring av mennesker.

Men en slik simulator sier lite om tilværelsen i et klasserom. Forutsetning for enhver simulator er en kausalitetstenkning - en bestemt årsak vil ha en helt bestemt virkning gitt en rekke målbare forutsetninger. Derfor kan en lage troverdige simulatorer for alle teknologisk baserte prosesser.

Menneskelige prosesser som utspiller seg i et klasserom blir derimot aldri kausale. Vi vil alltid ta med oss inn døra et ellement av uforutsigbarhet - et moment av ikke målbar menneskelighet som en simulator aldri vil kunne fange opp.

Elever og lærere i en underviningssituasjon kan aldri bli helt objektivisert overfor hverandre. De inngår i hverandres livsverden med en totalitet av tanker, følelser og viljesytringer i en miks av ulike kulturelle kontekster. Her er vi så innvevd i hverandre at elevene fort kan oppleves som forlengelser av oss selv, og vi -en forlengelse av elevene.

Å stå trygt i en slik livserfaring som voksen må øves, ikke kun for å trene den tekninske håndteringen av opppgavene, men for å bli kjent med og trygg på seg selv i møte med elvene. Derofor burde resursene heller bli brukt på mer og bedre praksis i lærerutdanningen, enn på simulatorutvikling som skaper inntrykk av at en lærer like godt kan stå utenfor klasserommet og undervise.

Les mer her: http://m.vl.no/kultur/article113892.zrm

Husker du smaken av blyant?

Lærere har en gave som er få andre yrkesgrupper forunnt. De har alle sammen selv vært elever, men hva husker du fra din egen skolegang?

Husker du smaken av blyant?
Husker du komposten av gamle matpakkerester i bunnen av sekken?
Husker du drømmen du ofte hadde hvor du oppdaget til din skrekk at du satt naken i klasserommet?
Husker du lukten av gymtøyposen du glemte å hive i skittentøyet?
Husker du hvor tissetrengt du var i siste time?
Husker du fyllepennen som lakk i penalet?
Husker du følelsen av skam når læreren sammenlignet deg med din flinke storebror?
Husker du det skuffede blikket fra rektoren som var omgangsvenn med dine foreldre?
Husker du hvor godt det var å vite at leksene var gjort?
Husker du klumpen i magen, når du visste at de ikke var gjort?

Hva husker du?

Leksehjelp under lupen.

Leksehjelpordningen er under debatt. Følgende sto å lese på nettet i dag:

Det viktigste målet med reformen som ble pålagt fra høsten 2010, er at den skal virke sosialt utjevnende.

Thomas Nordahl skoleforsker og professor i pedagogikk ved Høgskolen i Hedmark deler bekymringen om at dagens ordning kan virke mot sin hensikt, altså at de sosiale forskjellene kan bli større.

– Foreldre med lavt utdanningsnivå legger alt ansvar på skolen, mens foreldre med høyt utdanningsnivå fortsatt vil forstå at det er viktig å støtte og hjelpe egne barn. Da kan de sosiale forskjellene bli større, sier forskeren.

Han er spesielt bekymret for at foreldre skal begynne å tro at lekser og hjemmearbeid går av seg selv hvis det gjøres på skolen.
– Det er stor fare for at vi gir signaler om at foreldrene ikke er særlig viktig i barns skolegang.

Kilde: http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7490905

Skal skolen utjevne sosiale forskjeller, er ikke leksehjelp veien å gå. Leksehjelp er i forlengelsen av heldagsskoledrømmen, fundert i forestllingen om at hjemmemiljø er ukontrollerbare faresoner barn bør unngå. Institusjonalisering i seg selv er det som må til.

Barns tette relasjoner til foreldre som deres vindu mot verden, skal imidlertid ikke undervurderes, og skolens må inolvere hjemmene i sin virksomhet, ikke bare i sosiale konfliktsituasjoner, men også i daglige faglige prosesser.

Sosiale forskjeller utjevnes først og fremst ved å gjøre skole skolens forventninger tydelige og daglig gi elevene opplevelsen av at skolens aktiviteter anngår livet, berører dem og vekker tillive engasjement for det sosiale liv og sin egen individuelle plass i dette.

Lavt læringstrykk og elever og lærere i det som heter komforsonen, gjør skolen til en effektiv forsterker av sosiale forskjeller. Leksehjelp kan ikke bøte på dette.

Husk, det er bare.....

”Hvis jeg vil vite hva lys er, ville jeg selvfølgelig spurt en fysiker[….] Hva ville være vitsen med å henvende oss til våre sanser om saken?”(Maurice Merleau-Ponty)

En erfaren naturfaglærer sa engang at det dummeste man kunne si til elever i forbindelse med naturfagundervisning er de tre enkle ordene: ”Det er bare...”. I disse tre ordene rommes hele den reduksjonistiske tankegangen som preger vår forestilling omkring den ytre verden og som har frarøvet oss troen på våre sanser. Det vi tror vi ser omkring oss er egentlig bare tilsynelatende fenomen, og kun den rasjonelt funderte vitenskapen kan fortelle oss hva vi egentlig har foran oss. Våre sanser forankret i vår skrøpelige kropp er mangelfulle og svikefulle. Det er vårt ratio vi må lære barna å stole på.

Vi har derimot mulighet for å oppleve, og dette gjelder i høyeste grad små barn, ulike sanseinntrykk som en meningsbærende totalitet hvor vi selv som subjekter med kropp, følelser og tanke inngår i nære relasjoner med den ytre verden. Jeg kan aldri plukke en blomst og kun gjøre den til et botanisk objekt for meg. Dens duft, dens taktile kvalitet, dens vekststed, dens bevegelse i vinden, fargespillet i sollyset og min hånd som holder den er en totalopplevelse som sprenger botanikkens rammer. For små barn i deres umiddelbare tilstedeværelse i verden, er en slik opplevelsesform selvfølgelig, men skolen står i fare for å frarøve barn denne evnen og spenne deres bevissthet i reduskjonismens begrensende tøyler.

Følsomhet for den rike totalitet vår sansning innebærer, er det kanskje bare små barn og kunstnere som besitter fullt ut. Men lærer vi barna å stole på sansene? Viser vi dem at ikke fornuften, men kroppen til syvende og sist er det berøringspunktet vi har mot verden, og at rikdommen i det den kan gi oss av opplevelse av verden som meningsfull er grenseløs?

Kunstfag og naturfag  bør derfor integreres tett i undervisningen, slik at barna beholder opplevelsen av verden som skjønn, sann og tiltrekkende, ikke som en opphopning av hierarkisk organiserte kompetanser.