Barndom i endring.

Barndom som fenomen og relasjoner mellom generasjonene er i endring, på ulike og ofte paradoksale måter. La meg nevne noen trekk ved utviklingen:

Det skjer en stadig demokratisering av forholdet mellom generasjonene. Barns rett til å bli hørt, tatt med på råd og ha innflytelse over sin hverdag, enten det gjelder hjemmeforhold, skole eller fritidsaktiviteter, er i fokus. Dette medfører at også familielivet demokratiseres. At grensesetting i familien foregår verbalt og ikke lenger fysisk, gjør at forhandlinger og inngåelse av kompromiss ofte blir resultatet. Relasjonene mellom foreldre og barn blir fort vennskapslignende. Den tradisjonelle asymmetrien mellom voksne og barn utlignes, og vi skal se at dette forsterkes i de nye nettsamfunnene og at det i stigende grad også påvirker relasjonene i skolen.

Foreldres følelsesmessige engasjement i sine barn ser også ut til å øke. Fra å være en økonomisk verdi for foreldre, er nå barn mer og mer en emosjonell verdi. Foreldre og barn tilbringer mindre tid sammen enn før, men den tiden de er sammen, investeres det mer i både materielt og følelsesmessig. Kvalitetstid er et symptomatisk uttrykk for det gode foreldre-barn forholdet. Barna står i sterkere grad i sentrum for familienes aktivitet og forbruksmønster, og dette barn-sentrerte familielivet vil naturlig nok også prege de unges forventninger til skolen. [i]

Kunnskapssamfunnet, med dets teknologiutvikling og økte krav til høyere kompetanse, fleksibilitet og fornyelsesvilje, medfører en udanningsrevolusjon som også påvirker barndom i stor grad. Aldri før har så mye resurser blitt brukt på skole, og stadig flere tar stadig lengre utdannelse. Institusjonaliseringen av barns liv øker, og skolen får derfor stadig nye oppgaver.

Sterkere institusjonalisering som kunnskapssamfunnet påfører barn bidrar til å ekskludere barn fra voksenverden. De er stadig eldre når de debuterer i arbeidslivet og forblir økonomisk avhengig av foreldre lengre. De venter også lengre med å stifte egne familier og få egne barn. Aldersgrenser og andre beskyttende reguleringer rundt barn og unge skjerpes for å holde dem borte fra voksenverden på et strukturelt nivå. I paradoksal motsetning til dette, foregår det på andre områder en inkludering i voksenverden. Tidlige seksuelle erfaringer, involvering i voksnes følelsesliv og sosiale konflikter, deltagelse i samfunnsdebatt og forventning om selvstendige og modne valg, preger barn og ungdom tidlig. Internett er som vi skal se, en arena hvor denne inkluderingen er særlig tydelig. Barn og unge ekskluderes med andre ord fra livsområder de tidligere var inkludert i - strukturelle og formelle, men inkluderes i livsområder de tidligere var ekskludert fra - emosjonelle og sosiale.

Denne inkluderingen henger også sammen med kulturens generasjonsoverskridende idyllisering av det ungdommelige[ii]. Forventning om skjønnhet og uskyld, frihet til å være som man vil og av hele tiden å ha blanke ark, preger også voksenlivet i stigende grad. Alle vil leve ungdommelig. Når vi også ser ungdomsidealiseringen bre seg ned i prepubertal alder, og ungdomstid forestås som å være i støpeskjeen, blir tidsspennet denne vertigotilstanden varer svært stort. Samtidig flyter generasjonene i hverandre, og grensene mellom barn, ungdom og voksne blir utydelig.

Ungdomsidealet om å være i støpeskjeen betyr nødvendigvis fristilling fra tradisjoner og kulturelle normer. Det gir de unge frihet til å velge sine uttrykk og gi seg selv sin identitet uten påvirkning fra tradisjonene. Men også uten støtte fra tradisjonene. Frihetsrommet rundt de unge oppleves like gjerne som et verdivakuum, og frykten for å velge feil kan fort bli dominerende. Dessuten ser markedskreftene ut til å ha erstattet tradisjonene. Det gjør identitetsdannelsen konkurransepreget, og følelsen av å måtte selge seg inn i verden blir resultatet. Fraværet av homogene tradisjonsstøttende strukturer rundt de unge erstattes av komplekse og uensartede strukturer av kontemporær art knyttet til skole, arbeidsliv, media og markedsføring som alle virker formende på ungdommens identitetsskapning. Resultatet blir en opplevelse av at alt til enhver tid kunne vært annerledes, og en konstant atmosfære av risiko blir resultatet.

Disse forhold knyttet til endrede generasjonsrelasjoner reiser flere paradokser. Vi har sett at barndomsdiskursene i vår tid fremstiller barn som mer autonome og handlingsdyktige aktører i sine liv enn før, at de tidligere tar del i voksenerfaringer og at demokratiseringen mellom generasjonene fremstår som et ideal. Samtidig er barns liv stadig mer regulert og institusjonspreget. Sist men ikke minst synes det som et paradoks at det ungdommelige fremstår som et kulturelt ideal samtidig som det synes vanskeligere enn noen gang å være ungdom.

Skolens lærere vil måtte forholde seg til disse paradoksene fordi de nye generasjonsrelasjonene også vil prege skolen både med hensyn til de unges forventninger, skolens egen selvforståelse og samfunnets krav. Dette vil jeg belyse nærmere i neste avsnitt.

---

[i] Barn-sentrerte familier er også i stigende grad opptatt av å beskytte barn mot ytre farer. Opplevelsen av risiko rundt barna gir seg utslag i at barns fritid er mer privatisert enn før. Foreldres tilsyn er sterkere, og barna er mindre på egenhånd i det offentlige rom, og sikkerhetsforanstaltninger omkring barna i det offentlige rom er forsterket. Det store traume i vår kultur er seksuelle overgrep mot barn som foreldre bruker store ressurser for å beskytte dem mot, noe som står i paradoksal motsetning til frislippet av barn i den virtuelle verden. 12 prosent av barn og unge det siste året har opplevd å ha fått henvendelser via internett fra voksne som kamuflerte sin identitet som barn eller ungdom, og 14 prosent har opplevd uønskede seksuelle henvendelser via nettet siste år.

[ii] Thomas Ziehe utrykker ungdommelighetsidealet som en forventning om at enhver opplevelse bør ha en for-første-gang-intensitet, men også som et spenningsforhold mellom et ”ennå ikke” og et ”allerede”.  Ziehe peker på at dette for ungdommen fort kan snu seg til et kulturelt pålagt krav om skjønnhet, frihet, nytelse og for første gang-opplevelser. ”Ennå ikke” vil miste sin intensitet og bli til et ”enn så lenge”. ”Allerede” vil miste sin intensitet bli et ”først nå”.  Resultatet blir ifølge Ziehe, ungdom som ikke mestrer å leve ungdommelig.

Bearbeidet fra en artikkel i Norsk pedagogisk tidsskrift nr. 1. 2011

Litteratur:

Buckingham, D. (2000). After the death of childhood. Cambridge: Polity Press.
Frønes, I. (2003). Moderne barndom (2. utg.). Oslo: Cappelen forlag as.
Rasmussen, T. (2003). Mobile medier og individualisering. I: K. Lundby (red.), Flyt og forførelse - fortellinger om IKT. Oslo: Gyldendal norsk forlag
Hargreves, A. (2004). Læring og undervisning i kunnskapssamfunnet. Oslo: Abstrakt forlag.
Ziehe, T. (1994). Kulturanalyser - ungdom, utbildning og modernitet. Stockholm: Brutus Östlings Bokförlag.