Inn og ut av flokken

Sauen på bilde hopper opp på toppen av steiner, tar et steg ut av flokken og viser seg frem som unikt sause-eksemplar en liten stund. I neste øyeblikk hopper den ned og blir et av mange tusen brekende dyr igjen. For et nydelig bilde på hva det er å være et dannet menneske.

Alle som arbeider med barn enten i barnehage eller skole har i tillegg til et læringsoppdrag, også et danningsoppdrag. Dette er ofte ansett for å være et ganske ullent oppdrag. Det blir gjerne oversatt med å gjøre barna til gangs mennesker, uten at det gjør det noe klarere. Danning er ikke det samme som oppdragelse til skikk og bruk. Det er ikke det samme som sosialisering til gitte kulturelle normer. Det er ikke det samme som å la hvert enkelt individ utfolde seg fritt.

La oss gjøre det så enkelt som mulig. Det handler om å gi barne opplevelser av å være både like og unike. Vi trenger alle en dobbelt opplevelse av å være menneske. Vi må oppleve å være trygge i flokken og vi må oppleve å være oss selv fult og helt. Når vi deltar som medlemmer i flokken uten å føle at vi går på akkord med hvem vi er som individ, har vi oppnådd det som vi må kunne kalle danning.

Dette er åpenbart en krevende prosess og noe vi aldri fullt ut vil føle at vi oppnår. Derfor har en kollega så treffende uttalt at danningsprosessen er som jakten på den hellige Gral. Det er en jakt på noe jeg aldri finner, men det er hva som skjer med meg mens jeg leter som er den egentlige gevinsten.

Gevinsten er et fungerende demokrati. Demokrati er ikke en tilstand, men en prosess. Det er en kontinuerlig bevegelse av å lytte på bli lyttet til i "et fellesskap av de som ikke har noe felles", for å sitere en annen kollega. Demokrati handler ikke om å være sammen med de som er like deg selv. Da kreves det ingen "lytting og bli lyttet til", fordi alle normer, alle verdistandpunkt og alle tabuer vil være felles.

Det er når vi utsettes for andre og fremmede normer, verdistandpunkt og tabuer at evnen til å handle demokratisk settes på prøve. Da sliter vi i jakten på det som samler oss - det som gjør oss til en flokk, fordi det som skiller oss er så tydelig. Derfor handler danning om å oppdage det som samler oss på et dypere nivå enn hva kultur, etnisitet eller religion gir anledning til

En av danningsteorienes fedre Wilhelm von Humboldt beskrev alt på 1790-tallet dette som: ”…en streben etter å oppheve de grensene som alle slags fordommer og ensidige synsmåter fiendtlig har trukket opp mellom menneskene – etter å behandle hele menneskeheten uten hensyn til religion, nasjonalitet eller farve, som en stor forbrødret stamme"   

De siste ukenes spenninger mellom hensynet til vår vestlige ytringsfrihet og det som krenker og støter muslimer iblant oss, illustrerer med tydelighet at demokrati ikke er et teselskap. Det er av og til veldig smertefullt, men vi kan aldri legge fra oss noen av hensynene - hverken hensynet til at jeg må kunne være og stå for det det som er meg fullt og helt, eller hensynet til at jeg vet hvordan jeg tar hensyn til at denne flokken også skal gi rom for de som er svært ulike meg selv.

Mangfoldet i skoler og barnehager er en modell av en slikt "fellesskap av de som ikke har noe felles", og hvordan vi som lærere og barnehagelærere løser dette danningsoppdraget og lar barna vokse opp med en bevissthet om denne vanskelige balansegangen, er avgjørende for at neste generasjon skal løse dette bedre enn det vi ser i gatene nå.

Ingen fremtidig rekruttering til Pegida eller annen ekstremisme er kanskje for ambisiøst, men det er som med den hellige Gral. Vi finner den nok aldri, med det er hva som skjer med oss når vi setter oss det målet som er avgjørende.