En ekspertgruppe har lagt frem en rapport om hvordan norske
barn og ungdom skal forbedre sine resultat i matematikk og naturfag. Ikke
uventet blir dette nok en ting barnehagen skal løse, under mottoet «tidlig
innsats». Kunnskapsministeren applauderer. Det sammenfaller med hans ønske om
mer læring i barnehagen, men, understreker han, læring på barns premisser. Det
betyr i klartekst læring i lekfulle situasjoner.
Det er et par ting med denne retorikken som er verd å se
kritisk på. For det første er det grunn til å problematisere utgangspunktet.
Antagelsen at norske barn og unge er for dårlige i matematikk og naturfag er
basert på PISA-målinger hvor sammenligningen med andre lands prestasjoner er
heftet med så mange dokumenterte svakheter, at utdanningsforskere i flere land
stiller seg tvilende til anvendbarheten av tallene. Det er rett og slett ikke
gitt at det objektivt sett står så dårlig til med oss som PISA-tallene vil ha
det til. De av oss som har vært foreldre i norsk skole de siste 10-årene kan
skrive under på at presset på forventet dokumentert kompetanse i matematikk og
naturfag aldri har vært høyere enn det er nå. At andre land har andre
skolesystem som i enda større grad kan presse resultatene i været, er ikke til
å unngå.
Det er med andre ord verd å stoppe opp og tenke seg om. Vil
vi at våre barn enda tidligere skal merke byrden av vår deltagelse i dette
rotteracet som vi aldri vil vinne? Når sier vi at nok er nok og at de
prosessene som bør prege tidlig barndom handler om andre ting enn å forberede
gode PISA-målinger i 15-års-alderen?
Det andre som derfor bør problematiseres er hva som skjuler
seg bak de varme formuleringene om lekende læring i barnehagen. Jeg frykter resultatet
først og fremst blir dårlig lek. Det er allerede et merkbart problem i dagens
barnehage at enhver opplevelse barn har og ethvert fenomen barn møter ledsages
av en pedagogisk monolog som med tydelig diksjon og med trykk på hver stavelse
forteller barna hvilke farge, geometrisk figur, artsbestemmelse eller antall
som er aktuelt læringsinnhold i situasjonen. Kan barnehagebarn på tur overhode
gå forbi en bil uten å bli minnet på at den har fire hjul og bli stilt til
veggs i forhold til å skulle angi riktig farge?
Jeg mener vi bør tillate at barn opplever blomster som skjønne
uten å telle kronblad, biler som tøffe uten å kunne navngi fargen og steiner
som skatter uten å måtte kategorisere de som gneis eller granitt. Barn bør kunne elte kroppen i alle mulige
posisjoner i kratt og kjerr uten å høre preposisjoner resitert i
bakgrunnen. I tursekken til pedagogene
bør det finnes en rull kraftig teip for å lime igjen voksen-munnen slik at
barna uten forstyrrelser kan iaktta, undre seg i stillhet, hviske magiske ord
til hverandre og gi mystiske ulogiske forklaringer på det som skjer rundt dem –
uten snusfornuftige avbrytelser.
Det er da leken kan få blomstre og den følelsesmessige
forbindelsen mellom barna og verden kan vokse seg stor og varm. Vi blir aldri kloke pedagoger før vi forstår
at det er dette som skaper de beste forutsetningene for god læring senere.
Matematikk og naturfag handler først og fremst om å være nær livet. Det er
fenomen som må kjennes godt og grundig i sanseapparatet og muskulatur, for at
det senere kan gi mening som reflekterte begreper. Dette er gaven den tidlige
barndommen gir til resten av livet og som derfor bør være barnehagens oppgave å
legge til rette for.
Men dette er en måte å arbeide på som er hinsides
læringsmålenes snevre kompetanse-fokus. Å følge barn gjennom disse første årene
er en tillits-avhengig prosess. Det er svært lite av det betydningsfulle for
barns langsiktige læring og utvikling som kan dokumenteres som oppnådd
kompetanse før skolestart. Vi må ha tillit til livet selv.
Det kan være krevende å arbeide med slik usynlig faglighet.
Våre barnehagelærerstudenter skal lære seg matematikk og naturfag, slik at de alltid
har en kvalifisert antagelse om hva som skjer i barns møte med verden med
hensyn til matematiske og naturfaglige erfaringer, at de kan sette ord på det i
møte med foreldre og planlegge sin virksomhet med tanke på hvilke opplevelser
det er viktig at barna får ta del i. Men det vil alltid være en usikkerhet
tilstede.
Kanskje er det den samme usikkerheten bonden må leve med der
han ser gulrotgresset spire. God faglighet gjør at han kan vet hvilke faktorer
som skaper de beste forutsetningene for vekst, og av erfaring vet han hva det
grønne gresset indikerer. Men sikker blir han ikke før gultoren en vakker dag
skal høstes. Å dra den opp underveis for å måle er aldri lurt.
Jeg håper en slik forståelse for barnehagens særegne plass i
utdanningsløpet kan få prege arbeidet med en strategi for arbeidet med
matematikk og naturfag i norsk skole – mer klatring i trær, mer snusing i
lyngen og mer plasking i bekken. Da får den tidlige barndommen den posisjonen i
et menneskes livsløp den er ment å ha.
(Først publisert på NRK-Ytring 02.01.15)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar