Hva skal vi med kunstfagene?

Norge ligger etter sigende på sisteplass på PISA-rankingen over kunstfagenes plass i skolen.  Er det bekymringsfullt? Kan hende er dette et nødvendig offer i kampen for å nå til topps i de virkelig prestisjetunge kåringene. Skal man bli best i PISA-klassen i matematikk og realfag, må man kanskje gjøre noen harde prioriteringer som går ut over tiden til musikk, tegning, maling, sløyd og tekstil.  

Hadde det enda vært slik at kunstfagene hadde en klar effekt på de mer harde kategoriene, ville saken stilt seg annerledes. På vegne av alle kunstfaglærere som sloss for sine fag og elever som har disse timene som sine små mestringsøyeblikk i en ellers teoritung skolehverdag, skulle man ønske det var mulig å peke på klare læringseffekter av å drive kunstnerisk virksomhet. Gir øving på et musikkinstrument bedre forutsetninger for å forstå matematikk? Gjør strikking deg til en bedre leser?

Slike mekanismer er dessverre ikke påvist, selv om «common sense» tilsier at sammenhenger finnes. Det er lite harde fakte å slå i bordet med i kampen om knappe resurser. Og, tro meg, det er forsket mye på slike mulige koblinger.

Kampen for musikk- og tegnetimer må derfor ikke reduseres til å rettferdiggjøre myke fag med henvisning til effekten de eventuelt har i forhold til de hardere. Det handler ikke om å peke på kunsten som en støttefunksjon for det som virkelig betyr noe.

Faller vi for fristelsen til å gjøre det, er kunstfagene dømt til å tape. Den fornuften som løfter frem PISA-målingene som sannheten om skolens kvalitet, er den samme fornuften som krever evidens-basert viten om hva som virker og hva som ikke virker. Det er risikabelt å legge kunstfagenes skjebne i hendene på denne logikken. Når forskning ikke finner noen bevist mekanisk kobling mellom musikk og matematikk, faller argumentene for å bruke resurser på dette faget til bakken med et brak.

Men det er gjort forskning på andre effekter av kunstfag som er verd å legge merke til. I Berlin ble det på 90-taller gjort et studium der skoleklasser i en periode fikk ekstra musikktimer i form av instrumentundervisning solo og i gruppe. Dette viste seg å ha en klar effekt på det sosiale klima elevene imellom. Barna i disse klassene viste mindre avvisende adferd overfor andre og utviklet en mye bedre evne til å reflektere over sosiale forhold enn elever i kontrollklasser uten dette tilbudet.  Forklaringen forskerne trakk frem var at samspillet i musikktimene stimulerte elevenes evne til å lytte til andre og tilpasse sine egne uttrykk til andres behov.

Så kan man selvfølgelig trekke linjen fra bedre sosialt klima til bedre læringsmiljø og dermed bedre forutsetninger for læring uansett fag. I denne sammenheng er det en hyggelig bieffekt å ta med seg. Men kunstfagenes verdi står og faller ikke på dette. Å utvikle elevers evne til å lytte og tilpasse sine uttrykk til andres, har en egenverdi som handler om danning – en annen av skolens pålagt oppgaver, en oppgave som må løses selv når det overhode ikke kan avleses i PISA-testene.

Danning handler om å kunne være deltager i demokratiets store samtale lokalt og globalt, hvor ulikheter og det som skiller oss fra hverandre alltid er mer iøynefallende enn det som binder oss sammen. Som verdensborgere må vi kunne se bakenfor ulikhetene. Den amerikanske filosofen Martha Nussbaum som har utfordret skolenes evne til å gjøre elevene i stand til å innta rollen som verdensborger, peker i den forbindelse på kunstfag som en av skolens kjerneoppgaver.

En av effektene ved å oppleve kunst, enten som lytter til musikk eller betrakter av bildekunst, er ifølge henne, at vi øver evnen til å se bakenfor det som umiddelbart viser seg for oss. Møte med kunsten inviterer oss til å se det usynlige i det synlige.

Er det noe vår tid trenger, er det nettopp at denne evnen øves. Moskeer settes i brann og PEGIDA marsjerer i stadig flere Europeiske byer. Forskjeller blåses opp og alles rett til å være likeverdige deltagere som globale medborgere utfordres. Min påstand er at det er dette diskusjonen om kunstfagenes plass i skolen bør handle om.

Deres verdi stikker enda dypere enn verdien av målbar kompetanse i lesing og regning. Det handler om verdien av å være lyttende, empatiske og emosjonelt deltagende i verden. Det handler om å være mer menneske.

Kan hende vil noen innvende at dette selvfølgelig er viktig, men at det først og fremst bør være hjemmenes oppgave. Skolen er såpass presset på tid og resurser at samfunnet kanskje er bedre tjent med å privatisere disse dype emosjonelle danningsreisene – vi har da kulturskolene.

Men dette kan ikke hjemmene erstatte. Vi må huske at det er i møtet med det som ikke umiddelbart ligner oss selv at empati-muskelen trenes. Skolen er et unikt mikrokosmos av den globaliserte verden barna etter hvert skal lære å fungere i. Ingen annen arena er bedre egnet for å øve evnen til samspill enn skolen.  

(Først publisert i Fædrelandsvennen 25.02.15)